Arild Kristo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Arild Kristo
Født 17. mai 1939
Oslo
Død 7. juli 2010 (71 år)
Oslo
Yrke Fotograf, manusforfatter
Nasjonalitet Norge

Arild Kristo (født 17. mai 1939, død 7. juli 2010) var en norsk fotograf, designer og filmskaper. Han var er en unik og myteommspunnet fotograf og regissør, og filmene hans har i ettertid oppnådd kultstatus. Kristo var alltid en uavhengig menneske som levde etter mottoet ”ikke som de andre”. I en periode ble han kalt "Norges mest refuserte filmregissør", og verken korte eller lange prosjekter fikk støtte. Hans samlede produksjon består av 180 fotografier, to kortfilmer og én spillefilm.  

Oppvekst og tidlig arbeid[rediger | rediger kilde]

Arild Kristo vokste opp på Etterstad i Oslo. Han var sønn av den kjente kabaretsangeren og viseforfatter Einar Kristoffersen. Som 11-åring lagde han sine første film i 8mm og scope. Som 14-åring begynte han å jobbe som pikkolo på Bristol Hotel. Etter folkeskolen dro han til sjøs og flakket omkring til han var 18. Han fikk en jobb på innspillingen av båtfilmen Windjammer (1958), og traff fotografen Finn Bergan, som hjalp Kristo med å få en jobb som fotoassistent i VG.

Senere utdannet han seg som fotograf i USA. I 1962-1963 var han elev ved Art Center School i Los Angeles. Han ble registrert som en "avansert student " i fjerde semester på bakgrunn av sin innleverte portefølje. Etter å ha fullført Art Center School dro han til New York. Her møtte han Redaktør Richard Pollard ved LIFE Magazine. Pollard så Kristos portefølje og skrev: "Jeg har jobbet med fotograf Arild Kristo de siste seks månedene han har vært i USA. Jeg har sett bildene han har tatt før ankomst i USA, og to sett med bilder Kristo gjorde i denne landet. Jeg anser ham for å være en av de mest lovende unge fotografer jeg har møtt de siste ti årene."

Fotoarbeid[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 60-tallet jobbet Kristo som freelancefotograf i USA og Europa. I 1961 ble hans bilde Portrettegneren fra Montmartre kjøpt opp av Edward Steichen fra Museum of Modern Art in New York. Kristos bilder ble også kjøpt opp av museer som Det Tyske Historiske museum og Checkpoint Charlie-museet i Berlin, samt Nasjonalmuseet, Henie Onstad Kunstsenter og Preus fotomuseum i Norge.

Etter en rundreise i Europa i 1962 gransket Kristo sine negativer. En liten gutt er med på mange av opptakene fra Berlin. Dette ansporer ham til å utdype dette motivet, og derfor vender han samme år tilbake til Berlin. Her fotograferer han i området rundt Checkpoint Charlie. Den lille gutten går igjen i serien. Et lite menneske henvist til et liv i skyggen av et stort sosialt eksperiment. Arild Kristo kaller serien: Manfred ved muren. Bildene ble vist i New York-magasinet Look i juni 1963, og ble også publisert i England og Tyskland året etter, samt i blader i ytterligere 17 land. Ved World Press Photo Award i 1963 vant Kristo tredjeplass for fotografiet.

I 1962 startet Kristo billedbyrået Manité sammen med fotografene Bob Robinson og Dan Young. Navnet var en ide Kristo trakk ut av det franske ordet Humanité, som refererte til den bærende idéen bak gruppens mange reportasjer. Dets mål var å gripe tak i menneskehetens liv og virke. I 1998 viste Nasjonalmuseet i Oslo utstillingen "Manité 1962-1967". Utstillingen ble besøkt av 65 000 mennesker i løpet av tre måneder.

I 1963 skapte Kristo serien "De ti bud". Her løfter han motivene ut av det tradisjonelle dokumentarfotografiets rammer. Virkemidlene er distinkt beskjæring av motivene kombinert med høy kontrast.

I 1964 presterte han fotokunst, jazz and poetry i Aulaen ved Universitetet i Oslo sammen med Brett Borgen og Joachim Calmeyer.

Filmarbeid[rediger | rediger kilde]

Kristo skrev manus til flere spillefilmer som ble avvist støtte av Statens Filmproduksjonsutvalg. Disse var blant annet Dakapo (1965) som var basert på en novelle av Torfinn Haukås. Andre var den halvdokumentariske Balladen om det 20.århundre (1966), den ambisiøse The Cannes Opener (1967) og science fiction prosjektet Star Bird (1968) som var skrevet sammen med Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Det var disse refusjonene som gav Kristo tittelen som "Norges mest refuserte filmregissør".  

I 1965 regisserte han den modernistiske kortfilmen Undergrunnen. Filmen skulle egentlig være en dokumentar om Oslos T-baner, men Kristo utvidet tematikken til å lage en politisk film med klipp fra demonstrasjoner, krig og katastrofer. Filmen ble utvalgt til filmfestivalen i Berlin i 1966. Ærespris ved norsk kortfilmmønstring i 1967, og Oslo Filmklubbs pris.  

I 1967 regisserte han kortfilmen Kristoball. En modernistisk film som handler om en ung regissørs kvaler og problemer med den norske støtteordningen. I 1968 ble Kristoball valgt til filmfestivalen i Oberhausen, Tyskland og I 1995 ble den valgt ut av en internasjonal jury til å representere Norge "som en av de mest interessante kortfilmer som har blitt gjort i de siste 100 år" i Clermont-Ferrand, Frankrike.

Fra 1969-1975 produserte Kristo spillefilmen Eddie & Suzanne, en Romeo og Julie-historie som skulle ta ham seks år å få ferdig på grunn av diverse problemer og pengemangel. Bjørn Granum skrev rosende i Arbeiderbladet: “Her er det bilder som en bare ikke har sett maken til i noen norsk film noen gang”, og videre ”Han må ikke bli en av våre altfor mange én-filmsregissører”. Selv om Kristo klarte å selge filmen til 14 forskjellige land endte han fortsatt opp med underskudd. Det var mest sannsynlig hans mange problemer med Eddie & Suzanne som sørget for at han ikke skulle oppnå støtte til noen flere spillefilmer.

I begynnelsen av 80-tallet prøvde han å realisere en filmatisering av Henrik Ibsens Terje Vigen, men fikk aldri støtten han trengte. I 1987 fikk han støtte til kortfilmen Mirakelet, men ettersom kalylen til prosjektet ble for stort ble den aldri ferdiggjort, og ble derfort fullført som en dataanimert skissefilm i 1994. I 2010 ble den biografiske dokumentaren Arild Kristos verden regissert av Marthe Stokvik.

Annet arbeid[rediger | rediger kilde]

Fra 1986 til 1987 studerte Kristo metodeskuespill ved Statens filmsenter. Han har også studert ved New York University med professor Marketa Kimbrell.

Som designer lagde han diverse bokomslag og plakater. Hans første 46 bokomslag ble gjort for Pax Forlag. I 1966 ble han belønnet med Anerkjennelse for God Norsk Design for tre bokomslag for Pax Forlag .

Kilder[rediger | rediger kilde]