Aretas av Najran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Aretas av Najran
Født5. århundreRediger på Wikidata
Najran
Død523Rediger på Wikidata
Najran
Arethas (al-Haarith) og over 4.000 kristne ledsagere halshugges (Basilios IIs Menologion); andre antall over ofrene er på 340.
Den hl. Aretas av Najran (bysantinsk ikon fra 1300-tallet malt av Manuel Panselinos.

Aretas eller Arethas av Najran (arabisk: الحارث بن کعب, romanisert: al-Ḥārith bin-Kaʿb, født i 427 i byen Najran i kongeriket Himjar sørøst på den arabiske halvøy; martyrdrept tradisjonelt tidfestet til 24. oktober i 523 i Najran) var lederen for den kristne kirke i Najran på begynnelsen av 600-tallet. De ble henrettet under den jødiske kong Yusuf Dhu Nuwas' kristenforfølgelser i 523.[1][2][3]

Han er kjent fra Acta S. Arethae (også kalt Martyrium sancti Arethae eller Martyrium Arethae)[4] som finnes i flere gjengivelser, hvorav to er viktigst: den tidligere og mer autentiske, som ble funnet av Michel Le Quien (Oriens Christianus, ii. 428) og ble senere datert til ikke senere enn 700-tallet; og en yngre skildring, revidert av Simeon Metaphrates (død år 987). Versjoner på ge'ez og arabiske versjoner av teksten ble oversatt til fransk i 2006,[5] og den greske versjonen i 2007.[6]

Biografi, hagiografi[rediger | rediger kilde]

Den hellige Aretas het egentlig Banu Harith og ble født i 427 i byen Najran (Nagran, Nedshran, Nadschran, Nedjeran, Negran) i kongeriket Himyar (i det nåværende Jemen) i det sørvestlige Arabia. Han er også kjent som Abdullah Ibn Kahn (eller Kaab).[3] . Et brev skrevet i 524 av Simon, biskop av Bet Arsham, 524, forteller om forfølgelsen under Dhu Nuwas (her kalt Dimnon) i Najran (det moderne Al-Uqdud i Saudi-Arabia).[7]

Aksum var den gamle religiøse og politiske hovedstad i Etiopia, omvendt til kristendommen av den hellige Frumentius. Tidlig på 500-tallet krysset etiopiere fra dette området Rødehavet og påtvang sitt styre på jødene og araberne i Himyar. En mann ved navn Yusuf As'ar, bedre kjent ved tilnavn som referer til hans fletter eller hestehale: Dhu Nuwas, tilhørte den avsatte herskerfamilien og var tidligere konvertert til jødedommen. Han avsatte kongen og ledet et opprør mot etiopierne. Han erobret byen Zafar og massakrerte garnisonen og presteskapet, og kirken der gjorde han om til en synagoge.[3]

Deretter beleiret han byen Najran i det nordlige Jemen (senere del av Saudi-Arabia), som var et av de viktigste kristne støttepunktene i området. Han møtte sterk motstand, og til slutt lyktes han bare fordi han lovte amnesti til innbyggerne dersom de overga seg. Mot Aretas' råd gjorde de det, men da fikk Dhu Nuwas soldatene til å plyndre byen og dømte alle kristne til døden hvis de ikke ga opp sin religion og gikk over til jødedommen.[3] Slik fikk også kongen befestet sitt herrrevelde og utvidet over store deler av den sørvestlige arabiske halvøya.[8]

En spesielt anerkjent hypotese blant forskere sier at det også var materielle incentiver til drapene. Herskeren ønsket ikke å betale tilbake den tunge gjeld han hadde pådratt seg overfor det kristne samfunn i Najran, og på kynisk måte eliminerte sine kreditorer under dekke av religion.[9]

Motstandslederen i Najran var Banu Harith, som fikk sitt navn endret til Aretas i Martyrologium Romanum. Han og medlemmene av hans stamme som hadde støttet ham, ble halshogd, mens prestene, diakonene og de konsekrerte jomfruene ble brent til døde. Dhu Nuwas forsøkte å få Aretas' hustru Ruma til å gå med på å leve sammen med ham, og da hun nektet, fikk han hennes to døtre (eller datter og datterdatter) henrettet foran hennes øyne. Hun ble tvunget til å smake på deres blod, og deretter ble også hun halshogd.[3]

Reaksjon, helgenkult[rediger | rediger kilde]

Katolske martyrologier sier at antallet døde i denne massakren var 340, mens andre kilder sier at 4.000 mennesker ble drept. Dato for massakren varierer i kildene, men én sier at den skjedde den 25. november 523 (ikke i år 560, som flertallet av arabiske historikere hevder).[3]

Flyktninger fra Najran spredte nyheten om massakren over hele Midtøsten. Det var en universell fordømmelse av ugjerningen, som gjorde et dypt og skremmende inntrykk som varte i mange generasjoner. Muhammed nevner massakren i Koranen og fordømmer de skyldige til Helvete (sura LXXXV:4-8). Patriarken av Alexandria skrev til de østlige biskopene og ba om at de massakrerte ble minnet som martyrer, og han og keiseren ba kongen av Aksum, Kalib, kjent hos greske historikere som den hellige Elesbaan eller Hellesthaios, om å hevne massakren. Det gjorde han med stor råskap, og selv om han skal ha blitt en eksemplarisk eremitt i Jerusalem på slutten av sitt liv, er det underlig å finne ham som helgen i Martyrologium Romanum.[3]

Det var kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, som satte inn Aretas og Najran-martyrene samt Elesbaan i Martyrologium Romanum da han reviderte det på 1500-tallet. Det er ingen tvil om at martyrene døde fordi de holdt fast ved den kristne tro, og Elesbaan kan godt ha angret sin grusomhet og ha dødd en god død. Imidlertid var de alle nesten sikkert monofysitter, som mente at Kristus hadde bare én natur, den guddommelige, siden den etiopiske kirke den gang var hovedsakelig monofysittisk i sin lære.[3]

Enten var Baronius uvitende om dette, siden hans kunnskaper om de østlige kirkene var beskjedne, eller så avgjorde han at martyriet unnskyldte det som trolig uansett ikke var noe mer enn teknisk heresi. Martyrenes minnedag sammen med Elesbaan er 24. oktober i den katolske kirke og de ortodokse kirker,[10][3] noen katolikker markerer også eller i stedet festdagen den 27. juli.[11]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Irfan Shahid: The Martyrs of Najran: new documents, (Subsidia hagiographica; 49), Société des Bollandistes, Bruxelles 1971.
  • R. Fulton Holtzclaw: The Saints go marching in: a one volume hagiography of Africans, or descendants of Africans, who have been canonized by the church, including three of the early popes, Shaker Heights, OH: Keeble Press, 1980.
  • Vincent J. O'Malley: Saints of Africa, Huntington 2001. ISBN 0-87973-373-X.
  • Alessandro Bausi og Alessandro Gori: Tradizioni orientali del ‘Martirio di Areta’. La prima recensione araba e la versione etiopica. Edizione critica e traduzione. Presentazione di Paolo Marrassini (Quaderni di Semitistica; 27), Dipartimento di Linguistica, Università degli Studi, Firenze 2006. ISBN 88-901340-8-9
  • Marina Detoraki: Le martyre de saint Aréthas et de ses compagnons (BHG 166), édition critique, étude et annotation Marina Detoraki, traduction par Joëlle Beaucamp, appendice sur les versions orientales par André Binggeli, (Travaux et mémoires du Centre de recherche d'histoire et civilisation de Byzance. Monographies; 27), Association des amis du Centre d'histoire et civilisation de Byzance, Paris 2007. ISBN 9782916716091
  • Le massacre de Najrân. Religion et politique en Arabie du Sud au VIe siècle, sous la direction de Joëlle Beaucamp, Françoise Briquel-Chatonnet et Christian Robin, Association des amis du Centre d'histoire et civilisation de Byzance, Paris 2007.
  • Juifs et chrétiens en Arabie aux Ve et VIe siècles regards croisés sur les sources, édité par Joëlle Beaucamp, Françoise Briquel-Chatonnet et Christian Julien Robin, (Travaux et mémoires du Centre de recherche d'histoire et civilisation de Byzance. Monographies; 32), Association des amis du Centre d'histoire et civilisation de Byzance, Paris 2010

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ R. Fulton Holtzclaw (1980). The Saints go marching in : a one volume hagiography of Africans, or descendants of Africans, who have been canonized by the church, including three of the early popes. Shaker Heights, OH: Keeble Press. s. 120. OCLC 6081480. ««Najran, in Yemen, was the scene, in 523, of a massacre of Ethiopians and other Christians by Jews and Arabs. A leader among the victims was the chief of the Bono Horith, St. Aretas (see: Elesbaan)».» 
  2. ^ Vincent J. O'Malley (2001). Saints of Africa. Our Sunday Visitor Publishing. ISBN 0-87973-373-X. 
  3. ^ a b c d e f g h i Per Einar Odden: Den hellige Aretas og de 340 Najran-martyrene (d. 523), katolsk.no, publisert 4. august 2006, sist endret 28. november 2015, lest 13. desember 2023.
  4. ^ Paolo Marrassini: «Frustula nagranitica», i Aethiopica 14 (2011): s 7-32
  5. ^ Alessandro Bausi og Alessandro Gori (2006): Tradizioni orientali del ‘Martirio di Areta’. La Prima recensione araba e la Versione etiopica. Edizione critica e traduzione … Presentazione di Paolo Marrassini = Quaderni di Semitistica 27, Firenze: Dipartimento di Linguistica, Università degli Studi.
  6. ^ Marina Detoraki og J.Beaucamp, 2007: Le martyre de saint Aréthas et de ses compagnons (BHG 166), édition critique, étude et annotation Marina Detoraki, traduction par Joëlle Beaucamp, appendice sur les versions orientales par André Binggeli = Collège de France – CNRS, Centre de recherche, d’histoire et de civilisation de Byzance, Travaux et Mémoires – Monographies 27, Le massacre de Najrân. Religion et politique en Arabie du Sud au VIe siècle I, Paris: Association des amis du Centre d’histoire et de civilisation de Byzance.
  7. ^ Simons brev er gjengitt i del III avi Zuqnina krønike, oversatt av Amir Harrack (Toronto: Pontifical Institute of Medieval Studies) (1999), 78-84.
  8. ^ Bowersock, Glen W. (2011): The Rise and Fall of a Jewish Kingdom in Arabia Arkivert 15. april 2017 hos Wayback Machine. (PDF), Institute for Advanced Studies, Princeton, The Adulis Throne, Oxford University Press, in press.
  9. ^ Claudio Lo Jacono: Storia del mondo islamico (VII-XVI secolo) 1. Il Vicino Oriente, Torino, Einaudi, 2003.
  10. ^ Protection of the Mother of God Church, List of Saints
  11. ^ SQPN Saints Arkivert 24. november 2010 hos Wayback Machine. Arkivert 2010-11-24 hos Wayback Machine
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aretas_av_Najran&oldid=24334155»