Angelica (musikk)

Musiker som spiller på en angelica

Angelica (fra italiensk, fransk angélique) er et klimpreinstrument fra barokktiden som er utstyrt med 16 eller 17 strenger og har trekk fra lutt, teorbe og harpe.

Felles for (barokk)lutt og angelica er den pæreformede resonanskassen, og de ni eller ti gripebrett-strengenes mensurlengde på rundt 54-70 cm. Til forskjell fra luttens strengekor, er angelicaen utstyrt med enkeltstrenger. Angelicaens skruekasse for de åtte til ti bass-strengene utenfor gripebrettet (bordunstrenger) har instrumentet til felles med teorben. På samme måte som en harpe er angelicaen stemt diatonisk: C – D – E – F – G – A – H – c – d – e – f – g – a – h – c’ – d’ – e’. Toneomfanget har angelicaen felles med fransk Théorbe des pièces som riktignok er i «re-entrant tuning»: C – D – E – F – G – A – H – c – d – g – c' – e'– a – d'.

Navnet, som betyr englelutt, har instrumentet fått på grunn av sin vakre klang.

De få bevarte stykkene med musikk for angelica, et trykk og et dusin håndskrifter, samt de få bevarte instrumentene, viser at instrumentets blomstringstid var på andre halvdel av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet.

Musikk for angelica ble notert i fransk tabulatur, mens noteringen av bassen varierte.

Av bevarte instrumenter er minst to fra verkstedet til Joachim Tielke og ett fra Johann Christoph Fleischer.

Litteratur

• Art. Angelica, i Carl Dahlhaus, Hans Heinrich Eggebrecht og Kurt Oehl (red.): Brockhaus-Riemann Musiklexikon. Bind. 1. 2. opplag Mainz 1995, s. 42
• J. Mattheson: Das Neu-Eröffnete Orchestre. Hamburg 1713
• Emanuel Winternitz: Art. Theorbe, MGG Bd. 13. Kassel 1986, S. 323–328, s. 327
• E. Pohlmann: Laute, Theorbe, Chitarrone: die Instrumente, ihre Musik und Literatur von 1500 bis zur Gegenwart. Bremen, 1968, 5/1982), 394–397
• E. Vogl: Die Angelika und ihre Musik, HV, xi, 1974, 356–71