Amfitryon (Plautus)

Da Wikipedia.
Jump to navigation Jump to search
Amfitryon (Plautus)
orig. Amphitruo
Plautus.jpg
Titus Maccius Plautus
Forfatter(e)Plautus
SpråkLatin
SjangerKomedie
Utgitt2. årh. f. Kr
Jupiter og Alkmene. Gravering av Cornelis Sylvius, ca. 1550

Amfitryon er en latinsk komedie av den romerske forfatteren Titus Maccius Plautus (254 f.Kr. – 184 f.Kr.). Det er det eneste av Plautus’ komedier som henter sitt stoff fra mytologien og som tar utgangspunkt i myten omkring Amfitryon, general i Theben og hans hustru Alkmene. Plautus refererer selv til stykket som en «tragikomedie»[1]. Det meste av teksten er bevart, men det er en del lakuner i siste del.

Bare 20 av Plautus’ ca. 100 komedier er bevart. Han var uhyre populær i sin samtid og det er kjent at hans komedie Pseudolus (Løgnhalsen) ble framført under Megalesia-festivalen i Roma i 191 f. Kr.[2]

Innledningen til Plautus’ Amfitryon. Håndskrift fra 1400-tallet i samlingen til Biblioteca Medicea Laurenziana (Plut. 36.41, fol. 1r)

Amfitryon-myten[modifica | modifica sorgente]

Den thebanesiske krigshelten Amfitryon var gift med den vakre Alkmene, datter av kongen av Tiryns og Mykene. Guden Zevs ønsket å forføre Alkmene, og en gang Amfitryon var ute på hærtog skapte guden seg om så han lignet ektemannen, og han lå med henne. Dagen etter kom Amfitryon hjem og undret seg over at hustruen ikke var overrasket over å se ham. Av seeren Teiresias fikk han senere høre sannheten om Zevs’ forføringskunster. Ni måneder senere fødte Alkmene tvillinger. Den førstefødte var den guddommelige helten Herakles, Zevs’ sønn, og dagen etter fødte hun Iphicles, Amfitryons sønn.[3][4] I romeren Plautus’ skuespill er den greske guden Zevs erstattet av sitt romerske motstykke, Jupiter.

Personer[modifica | modifica sorgente]

  • Merkur, en gud
  • Sosia, Amfitryons slave
  • Jupiter, en gud
  • Alkmena, Amfitryons hustru
  • Amfitryon, øverstkommanderende for Thebens militærstyrker
  • Blepharo, Amfitryons båtfører
  • Bromia, Alkmenas tjenestepike

I motsetning de greske tragedieoppsetningene brukte romerne ikke kor i sine forestillinger.

Handlingen[modifica | modifica sorgente]

Amfitryon innledes med en prolog av guden Merkur hvor han gir bakgrunnsinformasjon til publikum. Amfitryon og hans slave Sosia er på vei tilbake fra slagmarken til Theben. Samtidig er Jupiter, som har omskapt seg til Amfitryons skikkelse, i ferd med å forføre hustruen Alkmene som tror det er ektemannen som har kommet hjem. Forviklingskomedien er i gang.

Merkurs oppgave er å forsinke Amfitryons hjemkomst[5] Han forkler seg som Sosia, og da den virkelige Sosia dukker opp hjemme i Theben blir han banket opp av den forkledde Merkur. En forvirret Sosia rømmer tilbake til Amfitryons skip og forteller at han har fått juling av seg selv. Dagen etter drar Amfitryon selv til sin bolig, lett irritert over slavens merkelige historie. Jupiter forlater huset rett før Amfitryon ankommer, og når Alkmena ser ektemannen sin lurer hun på hvorfor han kommer tilbake. Amfitryon forundres over mottakelsen etter å ha vært borte i flere måneder, men forundringen blir til sinne og sjalusi når han finner ut at hustruen har ligget med en annen.

Etter en lang krangel er Alkmena innstilt på å forlate sin mann, men stanses av Jupiter som begynner å forklare. Alkmena føder så to sønner[6], den ene er Amfitryons sønn, mens den andre er Herkules (Herakles) som er Jupiters sønn. Etter nedkomsten forklarer Jupiter sammenhengen for Amfitryon som føler seg beæret over å ha delt sin hustru med tordenguden.

Gjendiktninger[modifica | modifica sorgente]

I 1621 utga den tyske poeten Joannes Burmeister skuespillet «Mater-Virgo» («Jomfrumoren»), en annen versjon av Juleevangeliet. I dette stykket blir Amfitryon til Josef, Alkmene blir til Jomfru Maria, og Sosia blir Erkeengelen Mikael. Skuespillet har ellers bare ubetydelige endringer i forhold til Plautus’ komedie.[7]

Den franske dramatiker Jean Giraudoux ga i 1929 ut skuespillet «Amfitryon 38». Dette stykket er oversatt til norsk i 1949.[8]

Referanser[modifica | modifica sorgente]

  1. ^ Dette er eneste gang dette begrepet forekommer i den antikke litteraturen. Henry Thomas Riley, som har oversatt stykket til engelsk, anfører i en fotnote at begrepet ikke har samme innhold som i dag, men at den antikke litteraturen tradisjonelt bare lar gudene opptre i tragedier, mens dette er en komedie.
  2. ^ Gagarin 2010 s. 264
  3. ^ Ovid sjette sang, v. 112
  4. ^ Vandvik 1963 s. 132
  5. ^ Guden Merkur (det romerske motstykket til den greske Hermes) er Jupiters sønn og hjelper lojalt sin far.
  6. ^ I stykket framstår det som om Alkmena nedkommer samme dag som hun er befruktet av Jupiter.
  7. ^ Burmeister 1621
  8. ^ Giraudoux 1949

Kilder[modifica | modifica sorgente]