Alruneslekta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Alruneslekta
Mandragora
Mandragora
Vitenskapelig(e)
navn
:
Mandragora
L., 1753
Norsk(e) navn: alruneslekta
Hører til: søtvierfamilien,
Solanales,
tofrøbladete planter,
blomsterplanter,
planteriket
Antall arter: 4
Habitat: brakkmark
Utbredelse: Middelhavslandene, Sentral-Asia, Himalaya
Arter:

Alruneslekta (Mandragora) er en slekt i søtvierfamilien. Alrunen (M. officinarum) vokser vilt i Sør-Europa og i Orienten, men kan ved forsiktig pleie også drives frem lenger nord. F. Chr. Schübeler forteller således at i Botanisk hage på Tøyen i Oslo «holder den sig ret godt under et tilstrækkeligt Løvdække, ja kan endog give modent Frø, men da gaar den ud, ...»

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Giftig

I likhet med mange andre planter i søtvierfamilien inneholder alrunen atropin, hyoscyamin og andre svært giftige alkaloider. Planten er derfor siden oldtiden blitt brukt til bedøvelsesmiddel.

Over jorda sitter en krans med store blad. Fra denne kransen kommer blomstene, som seinere utvikler seg til bær. Rota til alrunen likner på et lite menneske, og dette er antakelig en av grunnene til at planten er blitt tillagt magiske egenskaper som dradukke eller hjelpeånd.

Folkelige forestillinger om Alrunen[rediger | rediger kilde]

Alrunen skulle helst plukkes på kirkegården eller galgebakken ved fullmåne. Man bandt en svart hund til planten, gikk på trygg avstand og ropte på hunden. Alrunen var nemlig kjent for å gi fra seg et dødbringende skrik når den ble trukket opp. Alruna (Mandragon) er kjent som en Valkyrje, samt som selveste dattera til Kjarr av Valland. Kjarr svarer til 'Tsar', eller Keiseren, og er normalt forstått som den norrøne forestillingsverdenens refleksjon av den romerske keiseren.

Beskrevet som Duda'im i Bibelen[rediger | rediger kilde]

I Bibelen synes planten å være omtalt et par steder under navnet duda'im (flertall). I første Mosebok (1. Mos 30, 14-16) fortelles det således at Ruben under innhøsting av bygg fant duda'im på marken og brakte dem med seg hjem til sin mor Lea. Hennes søster Rakel ville ha dem (ingen grunn er oppgitt), og Lea lot Rakel få alrunene mot at deres felles mann Jakob den natten skulle være sammen med Lea, selv om han egentlig foretrakk Rakel. Episoden førte til at Lea ble gravid og fødte sin femte sønn. Det andre stedet i Bibelen hvor planten nevnes, er i Salomos høysang (Høy 7, 13).

Alrunen er ofte skildret i litteraturen. Margit Sandemo har viet den bred plass i bokserien Sagaen om Isfolket, og likeledes J.K. Rowling i bøkene om Harry Potter.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Frederik Christian Schübeler: Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrige. Et Bidrag til Nord-Europas Natur- og Culturhistorie. 3die Bind. W.C. Fabritius & Sønner. Christiania 1889, s. 166.
Alrune i Dioskorides'
De materia medica

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]