Albert von Le Coq

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Albert von Le Coq
Albertvonlecoq.jpg
Født 8. september 1860
Berlin
Død 1930
Berlin
Yrke Oppdagelsesreisende, kunsthistoriker, arkeolog, kurator
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Göttingens vitenskapsakademi

Albert von Le Coq (født 8. september 1860 i Berlin i Tyskland. død 21. april 1930 samme sted) var en tysk arkeolog som forsket på sentralasiatiske emner. Han fikk tak i en rekke viktige artefakter i det vestlige Kina og bragte dem med seg tilbake til Berlin.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Albert von Le Coq hadde arvet en formue fra bryggerier og vinkjellere i Sentral- og Øst-Europa. Forretningen han eide har overlevd som bryggeriet A. Le Coq i Tartu i Estland.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Formuen gjorde det mulig for ham å reise og studere ved Det etnologiske museum i Berlin. Han ble assistent for direktøren av museets India-avdeling, Albert Grünwedel, og sammen organiserte de ekspedisjoner til Sentral-Asia, særlig til steder langs silkeveien. Etter at Grünwedel ble syk før den andre Turfanekspedisjonens avreise, overtok Le Coq ledelsen.

Ekspedisjonen støtte på et forgrenet nettverk av buddhistiske og manikeistiske huletempler i Øst-Turkestan (nordvest i Kina). Mange av manuskriptene i hulene ble ødelagt under utgravningsprosessen. Noen av hulemaleriene fikk Le Coq til å undres over om det kunne dreie seg om en arisk kultur, beslektet med frankerne.

Han beskrev også noen av Tarim-mumiene.

Med hjelp fra sin assistent Bartus meislet og sagde Le Coq av over 360 kg fresker, statuer og andre kunstverker og transporterte dem i 305 kasser med seg tilbake til Berlin. Le Coq rettferdiggjorde dette som «lån» og at det var «klokt» i henhold til de urolige tider som rådet i Turkestan på den tiden. Grtas kinesisk hold er denne tilegnelsen blitt fordømt som et kolonialt rov på linje med det som skjedde med Elgin Marbles eller Koh-i-Noor-diamanten annetsteds.[1]

En del av kunstverkene som ble stilt ut i det daværende etnologiske museet i Prinz-Albrecht-Straße, ble ble stygt skadet av et direkte bombetreff under et britisk bombeangrep i 1944, men en god del var på forhånd bragt i sikkerhet. Etter den annen verdenskrig ble gjenstandene overført til Museum für Asiatische Kunst i Berlin.

Verker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter Hopkirk: Foreign Devils on the Silk Road. The Search for the Lost Cities and Treasures of Chinese Central Asia. The University of Massachusetts Press, Amherst 1980. ISBN 0-87023-435-8.
  • Heinrich G. Franz: Kunst und Kultur entlang der Seidenstraße. Akademische Druck- und Verlagsanstalt, Graz 1986. ISBN 3-201-01306-4
  • Marianne Yaldız: Archäologie und Kunstgeschichte Chinesisch-Zentralasiens (Xinjiang). Brill, Leiden 1987. ISBN 90-04-07877-0
  • Bruno J. Richtsfeld (Hg.): August Hermann Franckes (1870–1930) Bearbeitung der Serindien- und Ladakh-Sammlung Francke/Körber im Völkerkundemuseum München aus dem Jahre 1928. Die Serindien-Sammlung des Staatlichen Museums für Völkerkunde München I. In: Münchner Beiträge zur Völkerkunde 14, 2010/2011, S. 65-128. ISBN 978-3-927270-63-3
  • Bruno J. Richtsfeld (Hg.): Der Briefwechsel Lucian Scherman – Albert von Le Coq und die Gründe für das Scheitern einer Serindien-Abteilung am Völkerkundemuseum München. Die Serindien-Sammlung des Staatlichen Museums für Völkerkunde München II. In: Münchner Beiträge zur Völkerkunde 14, 2010/2011, S. 129-193. ISBN 978-3-927270-63-3
  • Die kleine Enzyklopädie, Encyclios-Verlag, Zürich, 1950, Band 2, Seite 29

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Digby, T. (9. mai 2002). «Nests of the Great Game spies». Shanghai Star. Besøkt 26. november 2010.