Adolf Busemann
| Adolf Busemann | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. apr. 1901[1][2] Lübeck[1] | ||
| Død | 3. nov. 1986[3][2] (85 år) Boulder[1] | ||
| Beskjeftigelse | Q10497074, ingeniør, universitetslærer, fysiker | ||
| Utdannet ved | Technische Universität Braunschweig | ||
| Doktorgrads- veileder | Otto Föppl | ||
| Nasjonalitet | Tyskland USA | ||
| Medlem av | Accademia delle Scienze di Torino (1940–)[1] | ||
| Utmerkelser | Ludwig-Prandtl-Ring (1966) | ||
| Arbeidssted | Technische Universität Dresden Georg-August-Universität Göttingen University of Colorado Boulder | ||
| Fagfelt | Luft- og romfartsteknikk | ||
| Doktorgrads- studenter | Nguyen Xuan Vinh Robert Dudley Culp[4] | ||
Adolf Busemann (20 April 1901 – 3. November 1986) var en tysk luftfartsingeniør og pioner i aerodynamikk, som spesialiserte seg på supersoniske luftstrømmer.[5] Han introduserte begrepet tilbakebøyde vinger og jobbet med flyutvikling i det tredje riket, etter å ha emigrert til USA i 1947 under operation paperclip, oppfant han det teoretiske sjokkbølgefrie supersoniske Busemann-flyet.
Han ble født i Lübeck, Tyskland, og gikk det Tekniske Universitetet i Braunschweig, hvor han mottok en Ph. D. i ingeniørfag i 1924.
Året etter fikk han en stilling som flyforsker ved Max-Planck-Instituttet der han ble en del av den berømte gruppen ledet av Ludwig Prandtl, gruppen inkluderte også Theodore von Kármán, Maks Munk og Jakob Ackeret. I 1930 ble han forfremmet til professor ved Universitetet i Göttingen. Han hadde flere stillinger innen det tyske vitenskapelige samfunnet i denne perioden, og under krigen var han direktør i Braunschweig Laboratorium, et berømt forskningsinstitutt.[6]
Busemann oppdaget fordelene av tilbakebøyde vinger for fly ved høye hastigheter, og presentere en artikkel om temaet på Volta-Konferansen i Roma i 1935. Artikkelen var bare opptatt av supersonisk strømning. På det tidspunktet hadde ingen fly oppnådd en hastighet på mer enn 450 km/t og artikkelen ble ansett som en faglig kuriositet. Likevel fortsatte han å jobbe med konseptet, og ved utgangen av året hadde han bevist at lignende fordeler med tilbakebøyde vinger eksisterte i overlydsfart.[6] Som direktør ved Braunschweig-lababoratoriet startet han tester av konseptet ved en eksperimentell vindtunnel, og i 1942 hadde han samlet inn en betydelig mengde nyttige tekniske data. Som en følge av krigen fikk Tyskland behov for fly med høyere hastigheter, og Busemann ble med i teamet som utviklet Messerschmitt Me P. 1101. Under dette arbeidet hadde man stor nytte av hans tidligere forskning.
Da andre Verdenskrig nærmet seg sluttet, reiset en gruppe amerikanske flyforskere til Tyskland som en del av Operasjon Lusty. Operasjon Lusty dreide seg om at amerianerne ønsker seg tilgang til tysk teknologi før de andre allierte. Teamet inkludert von Kármán, Tsien Hsue-shen, Hugh Dryden og George S. Schairer fra Boeing. De nådde Braunschweig laboratoriet 7. mai, og fant en masse av data på tilbakebøyde vinger-konseptet. Når de spurte Busemann om det lyste ansiktet hans opp og han spurte om de husket foredraget hans på Volta Konferanse i 1935".[6] Flere medlemmer av teamet hadde vært på presentasjonen, men hadde helt glemt detaljene i presentasjonen. Når Schairer innså betydningen av Busemanns arbeid skrev han umiddelbart til Boeing og ba dem om å undersøke konseptet, det førte til en re-modellering av B-47 Stratojet med tilbakebøyde vinger. Busemanns arbeid, førte til en revolusjon i flydesignet.
Busemann flyttet til Usa i 1947, og startet å arbeide på NACA's Langley Research Center. I 1951 ga han et foredrag hvor han beskrev det faktum at luften i nærheten av supersoniske hastigheter ikke lenger varierer i diameter med fart i henhold til Bernoulli 's teorem, men i stor grad er inkompressible og opptrer som med en fast diameter, eller som han uttrykte det, "som damprør". Han omtalte spøkefullt at aerodynamikere som trenger å bli "rørleggere". Denne talen førte til at en deltakerne, Richard Whitcomb, satt seg ned for å prøve og finne ut hvordan disse "rørene" påvirket en overlydstest han utførte, på bakgrunn av det utformet han Whitcomb area rule et par dager senere.[7]
I Langley, jobbet han først og fremst på problemer med soniske smell, og nedla en betydelig innsats på måter å karakterisere dem, og potensielt eliminere dem. Han oppfant senere Busemann-flyet, et teoretisk overlydsdesign han opprinnelig foreslo i 1936. Det avgir ingen sjokkbølger og har ingen drag, men dette er på bekostning av å ikke ha løfteevne. Busemann også gjorde tidlig arbeid på magneto-hydrodynamikk på 1920-tallet, så vel som på sylindriske fokusering av sjokkbølger og ikke-jevn gass dynamikk.
Busemann hadde et professorat ved Universitetet i Colorado fra 1963, og var den som foreslo bruk av keramiske fliser på romfergen, noe som senere ble vedtatt av NASA.[8]
Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]
Han ble tildelt Ludwig-Prandtl-Ring fra Deutsche Gesellschaft für Luft - und Raumfahrt (tysk Forening for Aeronautics og Romfart) for "fremragende innsats innen aerospace engineering" i 1966. Han døde i en alder av 85 i Boulder, Colorado.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID adolf-busemann, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6dj9cfv, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID adolf-busemann, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
- ^ (en) Verk av eller om Adolf Busemann i bibliotekene i (WorldCatkatalog)
- ^ a b c Adolf Busemann, 1901-1986, memorial by Robert Jones
- ^ The Whitcomb Area Rule: NACA Aerodynamics Research and Innovation
- ^ Adolf Busemann, 85, Dead; Designer of the Swept Wing