.577 Snider
| .577 Snider | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Type | Riflepatron | ||
| Opphavsland |  Storbritannia | ||
| Innført | 1860-tallet | ||
| Tekniske data | |||
| Hylsetype | Rette hylsevegger, krage | ||
| Basert på | Minié-prosjektilet til Modell 1853 Enfield | ||
| Kulediameter | 14½ | ||
| Hylselengde | 51 | ||
| Samlet lengde | 62 | ||
| Tennhette | Large Pistol | ||
.577 Snider var en britisk militær patron brukt i den første bakladerriflen i British Army, den ombygde Snider-Enfield. Prosjektilet var basert på Minié-prosjektilene til forgjengeren Modell 1853 Enfield, og var i kaliber 14,7 millimeters (0,577 ") og veide 480 gr.[1]
Hylse[rediger | rediger kilde]
De første .577-patronene var laget av tynn messingfolie rullet til en sylinder og dekket med et tynt lag papir. Sylinderen ble så limt til en base av messing. Både av størrelse og konstruksjon kunne den minne om en eldre type haglepatron. Basen hold tennhetten og fungerte som forsegling mot kruttgassen under avfyring. Senere ble forbedrede versjoner laget med base av jern eller hele patronen laget helt av messing introdusert.
Prosjektil[rediger | rediger kilde]
Snider-prosjektilene ble presset, ikke støpt, på samme måte som den britiske hærens Minié-prosjektiler. Det ble oppdaget at et et spinnende prosjektil med mer av vekten fordelt mot kantene hadde bedre stabilitet i bane enn et prosjektil med vekten jevnt fordelt. Snider-prosjektilene fikk derfor en hul kjerne, som gjerne var fylt med en treplugg i tidlige varianter, men var tom i senere. Basen bak var også innhul, med en plugg.
Den hule spissen gjorde at prosjektilet hadde en tendens til å kollapse i tuppen ved treff, på samme måte som hulspissammunisjon. Dette var en utilsiktet bieffekt av målet med mer presis ammunisjon. Det tok imidlertid ikke lang tid før både soldater og offiserer la merke til at Snider-ammunisjonen gav fryktelige sår hos motstandere. De store, tunge prosjektilene knuste også knokler de traff, og sårene ble ansett som vanskeligere å lege enn sår fra både eldre mulladingsvåpen, senere Martini-Henry-rifler og de moderne Lee-Metford.[2]
Utfasing og moderne ammunisjon[rediger | rediger kilde]
Det tunge prosjektilet til patronen satte begrensning på hvor fort det var mulig å få prosjektilet til å gå, og derved også den effektive rekkevidden. Selv om prosjektilet hadde stor kraft utover i banen, gjorde den lave hastigheten at man måtte forlegge siktet over hodet på fienden på bare noen hundre meters hold for å treffe. Det var derfor svært viktig at soldatene beregnet avstanden korrekt og stilte siktene riktig, noe som var vanskelig å få til i kampens hete. Den eneste løsningen var et prosjektil med høyere hastighet, slik at point blank-området ble lengre. En slik patron ble utviklet ved å snøre inn den øvre delen av patronen til den som den gang ble omtalt spm «finkallibret», det vil si en kaliber.45. Fordi den nye patronen var basert på den den eldre .577-patronen, ble den hetende .577/450 Martini-Henry etter kaliberet og våpnenet den var designet for.[3]
Snider-patronen ble faset ut i den britiske hæren på 1870-tallet til fordel for .577/450 Martini-Henry, men Snider-riflene og patronen fortsatte i bruk blant forskjellige kolonistyrker, særlig i India fram til århundreskiftet. Storskalaproduksjon av patronen opphørte i 1930-åra, og i dag regnes den som avleggs. Patroner og utstyr til hjemmelading produseres imidlertid fortsatt for svartkruttentusiaster. Nye hylser kan lages ved å korte ned haglehylser i kaliber 24.[4]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Donnelly, J.J. (1987): The Handloader's Manual of Cartridge Conversions, Stoeger Publishing, s. 686. ISBN 978-0-88317-269-8.
- ^ «Gunshot Wounds in the Late Frontier War» (PDF). The Indian Medical Gazette (Februar): 51-52. 1899. Besøkt 3. desember 2017. «Of the Snider bullet-wounds, of which there were 11 cases; the most noticeable thing was the severity of the effects produced, which greatly surpassed the results above described under the headings of wounds from Lee-Metford, Martini-Henry, and round bullets. In all of the Snider wounds recovery was slow or imperfect owing to suppuration and to severe traumatism.»
- ^ Myatt, M. (1994). The illustrated encyclopedia of 19th century firearms : an illustrated history of the development of the world's military firearms during the 19th century. New York: Crescent Books. s. 92-99. ISBN 978-0517277867.
- ^ Woodard, W.T. (2016). Cartridges of the World: A Complete and Illustrated Reference for Over 1500 Cartridges (15 utg.). Gun Digest Books. s. 527. ISBN 978-1440246425.