Åhusborgen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Åhusborgen
Åhus castle Sweden.jpg
Posisjon

Åhusborgen
55°55′35″N 14°18′18″Ø

Ruinene etter biskop Eskils borg
Ruiner

Åhusborgen (opprinnelig Aose-hus), ligger i Åhus by, i det nordøstlige Skåne, og var en av landsdelens viktigste og eldste borger fra middelalderen. I dag ligger bispeborgen som en ruin på Helgeåens nordlige side, knapt 1 km fra dens utmunning i Østersjøen.

Historie[rediger | rediger kilde]

I år 1149 fikk erkebiskop Eskil Åhus og en del av Bornholm av kong Svend Grade, som plaster på såret etter at han var blitt tatt til fange av kongen. Bygningen ble formentlig oppført av den maktfulle Eskil, og gikk i arv til de forskjellige erkebispene frem til reformasjonen.

Borgen nevnes første gang i forbindelse med at kong Christoffer, i stridigheter med Jakob Erlandsen, inntok Aose hus (huset ved elvemunningen).[1] Borgen ble ødelagt, men ble senere bygget opp igjen, hvor den skiftet form fra det som egentlig var et biskoppelig palass til en borg. Den sto ferdig i 1286, og teglstensborgen stammer formentlig fra denne andre byggefase.[2]

Det var ofte stridigheter omkring den, og i 1358, måtte erkebiskop Jacob Nielsen Kyrning overlevere 60 av sine riddere med rustninger, til den svenske kongesønn Erik Magnussen, som hadde omringet bispehoffet i Åhusborgen og fengslet erkebiskopen. Ved Valdemar Atterdags personlige inngripen ble erkebiskopen dog løslatt, etter et kortere fengselsopphold.

Erkebispene var ikke særlig heldige med deres besittelse av Åhusborgen. Verst gikk det i 1390, hvor den daværende kirkeleder Magnus Nielsen falt ned fra vindebroen og døde av kvestelsene han pådro seg. Altervinens rolle i det den tragiske hendelse er ikke ganske klar.[2]

Under urolighetene omkring Christian II ble borgen besatt av svenske tropper i 1525-26, for i 1569 å bli rasert etter en storming av hertug Karl under den nordiske syvårskrigen. Anlegget ble med tiden skjult under nedraste jordvoller og lå hengjemt frem til utgravningen i 1892-93.

Borgen[rediger | rediger kilde]

Det stensatte borghus var omgitt av en ringmur og veldige borgbanker med tilhørende voldgraver. Av det opprinnelige voldanlegget gjenstår kun deler av den steile borgbanken på nordsiden av ruinen, samt mindre deler av ringmuren.

Selvet borgbygningen, palatiet, er formet som en langstrakt rektangulær bygning, nesten 20 m lang og 10 m bred. De opp mot 2 m tykke murene, er oppført av kløvde kampesten. Ved bygningens dører spores bruk av skånsk sandsten.

Inngangen var fra vest, hvor man via en trapp kom til borgens smale forrom med trappe videre til de øvre etasjer. Fra forhallen førte også en trapp ned til en bygning på palassets vestside. Denne tilbygning tolkes som palassets kjøkken, hvorfra maten lett kunne anbringes inn til hovedrommet i palassets sentrale del.

Borgens hovedrom måler innvendig 10 x 7 m, og har trolig vært mannskapsrommet, også kalt borgestuen. Fra dennes sydøstlige hjørne har en dør ledet inn til tårnet, hvis grunnplan har vært kvadratisk på ca. 3 x 3 m. Ved dets sydlige yttermur finnes den nederste delen av en hemmelighet, dvs. en latrine, som har gått rett ut i Helgeån. Funn av kobber i nærheten av tårnet kan tyde på at tårnet har hatt et kobbertak.

Man må anta at den relativt smale bygning ikke har vært mere enn 2 etasjer høy, og at riddersalen, dvs. borgherrens representajonslokale og ev. soverom, har ligget på den øvre etasje.[3]

Borgens hovedbygning er en miniatyr av kontinentets store representasjonsbygninger, hvor de militære aspektene er helt underordnet de estetiske, praktiske og manifeste kravene. Denne typen av hallbygninger har sine røtter i Bysants, og ble utviklet i Europa i middelalderen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ödman, Anders: Borgar i Skåne, Historiska Media, 2002
  2. ^ a b Stilling, Niels Peter: Kulturminder i Skåne, Politiken, 2002
  3. ^ Stilling, Niels Peter: Kulturminder i Skåne, Politiken, 2002

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Ôdman, Anders: Borgar i Skåne, Historiska Media, 2002
  • Stilling, Niels Peter: Kulturminder i Skåne, Politiken, 2002