Hopp til innhold

Baltazar Mathias Keilhau: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slettet innhold Innhold lagt til
TobeBot (diskusjon | bidrag)
m robot legger til: nn:Baltazar Mathias Keilhau
Vidariv (diskusjon | bidrag)
m →‎Bibliografi: digi.lenke
Linje 15: Linje 15:
* ''Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828 '' ([[1831]]). (I fulltekst på [http://www.finnmarkslitteratur.net www.finnmarkslitteratur.net]
* ''Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828 '' ([[1831]]). (I fulltekst på [http://www.finnmarkslitteratur.net www.finnmarkslitteratur.net]
* ''Gæa Norvegica''. Tre bind som utkom 1838, 1844 og 1850. Finnes også på tysk.
* ''Gæa Norvegica''. Tre bind som utkom 1838, 1844 og 1850. Finnes også på tysk.

== Eksterne lenker ==
* [http://www.nb.no/sok/search.jsf?nav=mediatype:b%C3%B8ker&nav=content:digitalpublic&nav=creator:Keilhau,B.M.&query Digitaliserte bøker av Keilhau] hos [[Nasjonalbiblioteket]].


{{DEFAULTSORT:Keilhau, Baltazar Mathias}}
{{DEFAULTSORT:Keilhau, Baltazar Mathias}}

Sideversjonen fra 17. jan. 2012 kl. 22:10

Baltazar Mathias Keilhau portrettert av Christiane Schreiber i ca. 1857.

Baltazar Mathias Keilhau (født 1797 i Biri, død 1858) var en norsk geolog og fjellklatrer, kjent for sine utførte banebrytende arbeid over Norges geologi.

Keilhau var sønn til sognepresten i Biri, og avla som den første i Norge, mineraleksamen ved Universitetet i Oslo (1821), der han ble tilsatt som lektor (1826) og ble etterfølger til Norges første geologiprofessor Jens Esmark (1834).

Keilhau var med på «Jotunheimens oppdagelse» i 1820, med førstebestigning av flere tinder. Reisen ble gjort sammen med medisineren og veterinæren Christian Peder Bianco Boeck og reinjegeren Ole Urdi, som noen av de første, en reise gjennom et område som de ga navnet Jotunfjeldene, etter Riesengebirge, et fjellområde i det nåværende Tsjekkia og Polen. Aasmund Olavsson Vinje ga senere området navnet Jotunheimen. Under reisen gjorde Keilhau og Boeck flittige nedtegnelser og publikasjoner av sine oppdagelser. Dette vakte stor interesse for området, som fra før riktignok var kjent for lokale bønder og fangstfolk, men som aldri hadde blitt ordentlig beskrevet eller kartlagt. Keilhau malte en serie akvareller som han kalte Erindringer af Fjeldreisen i 1820. Eneste retur til Jotunheimen var i 1844 da han førstebesteg Keilhaus topp, men mislyktes i å nå Galdhøpiggen.

Keilhau huskes i ettertid som grunnleggeren av norsk geologi og sammen med Boeck som Jotunheimens oppdagere. Han har gitt navnet til Keilhauitt, også kjent som yttrotitanitt, først beskrevet fra et funn på en pegmatitt i Arendal (1844).

Keilhau ga i 1831 ut en skildring av sin reise til Finnmark, Bjørnøya og Svalbard. Hensikten med denne reisen var geologiske undersøkelser, men i dag har denne boken også stor topografisk og historisk verdi.

Bibliografi

  • Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828 (1831). (I fulltekst på www.finnmarkslitteratur.net
  • Gæa Norvegica. Tre bind som utkom 1838, 1844 og 1850. Finnes også på tysk.

Eksterne lenker