Jens Esmark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jens Esmark
Jens Esmark.png
Jens Esmark
Født31. januar 1763
Aarhus, Houlbjerg
Død26. januar 1839 (75 år)
Christiania
Ektefelle Wibeche Thrane Brünich (17. mars 1778 - 4. november 1811), datter av Morten Thrane Brünnich
Barn Laurits Martin Esmark, Morten Thrane Esmark
Beskjeftigelse Geolog, professor, glasiolog, forsker
Nasjonalitet dansk-norsk
Medlem av Kungliga Vetenskapsakademien, Det Norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
Fagområdegeologi
Stilling(er)professor
Kjent forpåviste istid i Norge

Jens Esmark (født 31. desember 1762 i Houlbjerg i Jylland, død 26. januar 1839 i Christiania) var en dansk-norsk geolog som ble Norges første professor i bergvitenskap og den første som påviste istid i Norge.[1]Svalbard er Esmarkbreen oppkalt etter ham.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Esmark var gift med Wibeche Thrane Brünich (17. mars 1778 – 4. november 1811), datter av Morten Thrane Brünnich.[3] Blant deres barn var prest og mineralog Morten Thrane Esmark (1801–82) som i 1828 oppdaget thoritt, og zoologiprofessor Laurits Martin Esmark (1806–84). Broren til Jens var Lauritz Esmark (1765–1842), jurist og landmåler som studerte sandflukten på Jylland.

Han studerte kjemi og naturvitenskap hos blant andre sin fremtidige svigerfar, Morten Thrane Brünnich ved Københavns Universitet, og kunne i 1789 starte på Bergseminaret i Kongsberg på dennes anbefaling (uteksaminert 1791). Esmark tok også «juridisk og geometrisk eksamen» i København.[3] I 1792 reiste han utenlands for videre studier,[4] blant annet i Freiberg under Abraham Gottlob Werner og senere i Schemnitz. Esmark besøkte en rekke bergverk i Ungarn, Polen, Transilvania og Schlesien.

Virke[rediger | rediger kilde]

Kart over Esmarks reise fra Christiania til Trondheim og Jemtland i 1827, utgitt 1829

Han begynte i 1798 som assessor i OverbergamtetKongsberg, og underviste samtidig i mineralogi, geologi og fysikk ved nevnte seminarium. Da Sølvverket ble nedlagt i 1805, drev han noen gruver videre som privat entreprenør. I 1814 ble han utnevnt til første professor i bergvitenskap ved Det Kongelige Frederiks Universitet som hadde åpnet i 1811, og ble da dets femtende professor. Da han brakte alle sine samlinger med seg i 1811, senere gikk de til NTH, markerte dette også nedleggelsen av Bergseminaret i 1814.

I Kongsberg-epoken rakk Esmark å foreta førstebestigning av Snøhetta i august 1801 (1798 angis ofte feilaktig), og ved barometermåling anslo han høyden til «noget over 8,000 rhinlandske Fod», noe som tilsvarer omkring 2510 meter, mens dagens kart angir 2286 meter.[5] Han var sammen med Christen Smith førstebestiger av Gaustatoppen i august 1810. Han fant ut at Gaustatoppen var lavere enn Snøhetta, og dermed ikke Norges høyeste fjell. Esmarks måling av høyden av Rjukanfossens frie vertikale fall til 271 meter gjorde fossen til verdens høyeste, og skapte stor interesse for å reise til Norge.[6]

I Kristiania startet Esmark metorologiske målinger, og fortsatte sin kartlegging av geologien i området rundt. Ved Haukalivatnet ved Lysefjorden ligger en endemorene som omkring år 1823 inspirerte ham til å fremsette teorien om at hele Skandinavia hadde vært dekket av is. Inspirasjonen skjedde trolig da han sammen med reisefølget Otto Tank la merke til at morenen i Forsand nær sjønivå lignet morenen etterlatt av Rauddalsbreen (nordlig utløper av Jostedalsbreen) som da hadde trukket seg tilbake etter den lille istid.[7] Han ga også navn på bergarter, som noritt og sparagmitt. I 1829 utkom hans siste bok, om reisen til Trondhjem. Da han døde i 1839, hadde åtte studenter avlagt eksamen og blitt bergkandidat; den første var Balthazar Mathias Keilhau i 1821.

Esmark ble medlem av Kungliga Vetenskapsakademien i 1825 og mottok Vasaordenen i 1832. Han ble i 1800 den første geolog innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab som har utstedt flere Esmark-medaljer,[8] og også avholdt Høytidsdagen 1975.[9]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Om Esmark
Av Esmark

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Jens Esmark (utdypning)». Norsk biografisk leksikon. 
  2. ^ «Esmarkbreen». Stadnamn på Svalbard og Jan Mayen. Norsk Polarinstitutt. 26. februar 2010. Besøkt 8. april 2012. [død lenke]
  3. ^ a b Høegh, Karen Sophie og Martha Wiborg Fleischer (1925): Slektene Wiborg, Schreiner, Esmark, Høegh. Slekten Frølich. Oslo: P.M. Bye & Co.
  4. ^ Øivind Berg (2010). «Geologen Esmark og neptunismen» (PDF). Nasjonalmuseet. 
  5. ^ «Da Dovre falt». Arkivert fra originalen 9. februar 2012. 
  6. ^ Lars Ditlev Hansen (31.7.2010). «Da Rjukan hadde verdens høyeste foss». Aftenposten. 
  7. ^ Hestmark, G. (2018). Jens Esmark's mountain glacier traverse 1823− the key to his discovery of Ice Ages. Boreas, 47(1), 1-10.
  8. ^ «Jens Esmark-medalje». 
  9. ^ «Minnetale over Jens Esmark». Arkivert fra originalen 6. mars 2016.