Hopp til innhold

Opplyst enevelde: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 1: Linje 1:
[[Fil:Louis XIV of France.jpg|thumb|[[Ludvig XIV av Frankrike]], selve symbolet på den eneveldig og opplyste monark.]]
{{kildeløs}}
'''Opplyst enevelde''' (også kjent som velvillig [[despoti]] eller opplyst despoti) er en form for [[enevelde]], absolutt [[monarki]] eller despoti i den forstand at herskere lot seg påvirke av opplysning.
'''Opplyst enevelde''' (også kjent som «velvillig [[despoti]]» eller «opplyst despoti») er en form for [[enevelde]], absolutt [[monarki]] eller despoti i den forstand at herskere lot seg påvirke av opplysning. Opplyste monarker omfavnet prinsippene fra opplysningstiden, særlig dens vektlegging på fornuft og rasjonalitet. De tenderte til å tillate religiøs toleranse, [[ytringsfrihet]] og [[trykkefrihet]], og retten til privat eiendom. Mange var beskyttere av [[kunst]], [[vitenskap]] og utdannelse.


== Definisjoner ==
Opplyste herskere omfavnet opplysningens prinsipper, og la spesielt vekt på dens fornuft, og fremmet ofte fornuften som deres egen. De opplyste enevoldsherskerene tenderte til å ha religiøs toleranse. De tillot ytringsfrihet, retten til å eie privat grunn og de fleste omfavnet kunst, vitenskap og utdannelse.
Konseptet «opplyst enevelde» — begrepet ble dannet av den tyske historikeren [[Wilhelm Roscher]] i [[1847]] <ref> Lentin, A. red. ( 1985): ''Enlightened Absolutism (1760-1790)'', Avero, s. ix.</ref> — er kontroversielt hos historikerne. Det er sammensatt av to begreper, opplysning og enevelde, som først må undersøkes hver for seg.


=== Enevelde ===
De opplyste enevoldsherskerenes oppfatning av kongelig makt samsvarte ofte med de absolutte herskerne I den forstand at de mente de hadde rett til å herske ved at makt gikk i arv. I hovedsak nektet de å støtte en demokratisk utvikling, fordi selv de mest lojale borgere da ville stille kritiske spørsmål om styreform og makt. Forskjellen på en absolutt enehersker og en opplyst enehersker var avhengig av i hvor stor grad de omfavnet og benyttet seg av opplysning. Et eksempel; Selv om Keiserinne Katarina II av Russland sterkt motsatte seg konseptet om den sosiale kontrakt, benyttet hun seg i mange tilfeller av opplysning, blant annet var hun en stor tilhenger av kunst i det Russiske imperiet, og hun inkorporerte mange ideer fra opplyste filosofer, spesielt Montesquieu, da hun utarbeidet sin Nakaz, som var ment som en revisjon av de russiske lover.
[[Enevelde]]t, eller det absolutte monarki, er en politisk doktrine der ubegrenset, sentralisert makt og absolutt suverenitet er gitt til en monark. Monarkens makt er ikke begrenset av noen annen makt, slik filosofen [[John Locke]] skulle komme til å gå inn for. [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig den 14. av Frankrike]] ([[1638]] - [[1715]]) uttrykte det slik: «L'état, c'est moi» («Staten, det er meg»). Når monarken hadde all makt i samfunnet, kunne ingen annen institusjon i samfunnet overgå denne, det være seg kirken, adelen eller den intellektuelle elite. Eneveldet vokste fram i Europa da samfunnet bevegde seg fra [[føydalisme]] til [[kapitalisme]]. De eneveldige monarkene i Europa styrte fra [[1500-tallet]] og fram til [[1800-tallet]]. I løpet av denne tiden ble kirken og religionens makt minsket i stor grad. Monarkene ble allmektige. <ref name="Buzzle"> [http://www.buzzle.com/articles/enlightened-absolutism.html Enlightened Absolutism], Buzzle.com</ref>


=== Opplysning ===
I praksis var de opplyste herskernes mening å bedre livskvaliteten til sitt folk ved å styrke sin egen autoritet. Den tyske historikeren Reinhold Koser beskriver det opplyste eneveldets ånd ved å låne en frase fra den kameralistiske forfatteren Johann Heinrich Gottlob Justi (1717-1771), ”Alt for folket, intet av folket” Implisitt i denne filosofien var at herskerne kjente folkets behov og interesser bedre enn folket selv, og dermed utelukket dem fra politisk deltagelse.
På samme tidsrom som eneveldets store tid vokste [[opplysningstiden]] fram. Opplysningstiden var en samfunnskritisk åndsretning i [[Europa]] på [[1700-tallet]] (fra omkring [[1690]] til omkring [[1800]]) som uttrykte en tro på menneskets evner og fremmet [[renessansen]]s [[Humanisme|humanistiske]] idealer i et samfunnsmessig perspektiv. Bruken av ordet opplysning (tysk ''Aufklärung'') kan være en idé fra den tyske filosofen [[Immanuel Kant]]. Som betegnelse på styreform var det franske filosofer og sosiale reformatorer som fremmet opplysning for en type regjering som ville føre til økonomisk vekst, skape et samfunn basert på likhet, og på samme tid forhindre mangel på effektivitet eller sløseri i regjeringen. Et slikt samfunn ville fungere på et slikt vis at samfunnet og enkeltmenneskene i det ville få fordeler på alle vis — sosialt, intellektuelt, kreativt og økonomisk. <ref name="Buzzle"/>


=== Den opplyste monark ===
Voltaire var en annen prominent opplyst filosof som mente at et opplyst enevelde var den eneste virkelige retningen for at et samfunn skulle utvikle seg.
Franske samfunnstenkere, som også fremmet konseptet, mente at urettferdighetene, ulikheten, undertrykkelse, og manglende økonomisk vekst i samfunnet måtte brytes for at det store kollektive hele, [[nasjon]]en, skulle blomstre. Løsningen var et ''despotisme éclairé'', men det var ikke [[despotisme]] eller [[tyranni]] i tradisjonell forstand, som samtiden knyttet til [[Orienten|orientalske]] regimer som tyrkernes ([[det osmanske rike]]). Hva filosofene så for seg var enkle monarkier som hadde nok makt til å etablere opplyst eller fornuftmessig politikk som ville føre fram til et mer rettferdig, et bedre og et mer humant samfunn. <ref>[http://www.answers.com/topic/enlightened-despotism Gale Encyclopedia of the Early Modern World: ''Enlightened Despotism''], Answers.com</ref>

Opplyste monarker, som hadde absolutt og uinnskrenket makt, og selv om det var deres fødselsrett som ga dem rett til å styre over andre, mente likevel at det fungerte forskjellige fra tidligere monarker. Mange av dem støttet kunstartene, vitenskapen og fremmet kreativiteten i samfunnet. Mange la stor vekt på utdannelse og moderniserte samfunnet i henhold til dette. <ref name="Buzzle"/> Opplyste monarker som holdt kongelig makt framsto ikke i retten av guddommelig rett, men fra en sosial kontrakt hvor herskeren hadde en plikt til å styre klokt.

Forskjellen mellom en despot og en opplyst eneveldig hersker er basert på en bred analyse på hvor langt de omfavnet opplysningstiden. Eksempelvis, selv om keiserinne [[Katarina II av Russland]] helt og holdent avviste konseptet om noen form for sosial kontrakt, tok hun likevel til seg mange av tankene til opplysningstidens filosofer og ble en stor patron av kunstartene i [[det russiske keiserdømmet]]. Hun gjennomførte mange av ideene til opplysningstidens filosofer, særlig de til [[Charles Montesquieu]] i hennes ''[[Nakaz]]'', de juridiske prinsippene som var ment å revidere det russisk lovverket. <ref> Hosking, Geoffrey (1997): ''Russia: People and Empire'', Harvard, s. 98</ref>

[[Fil:Voltaire.jpg|thumb|Voltaire, en profet for framgang, forsvarte konseptet den opplyste monark.]]
Virkningen var at monarkene styrte med den hensikt at de alene var til det beste for sine undersåtter og at de ikke bare hersket over dem, men også bedret deres liv. Underforstått i denne tanken var at herskeren kjente interessene til sine undersåtter bedre enn de selv gjorde det. Hans ansvar for dem utelukket således noen for politisk deltagelse av undersåttene. Kongen hadde alltid rett. Den tyske historikeren [[Reinhold Koser]] beskrev det opplyste eneveldets ånd ved å låne en frase fra den økonomiske forfatteren [[Johann Heinrich Gottlob von Justi]]; «Alt for folket, intet av folket».

[[Voltaire]] var en framstående opplysningsfilosof som mente at det opplyste monarki var den eneste måte for at samfunnet hadde framgang. Alternativet var en uopplyst monarki, noe som ville være til ulykke for alle. Grunnlaget for Voltaires oppfatning av sivilisasjon lå i de store europeiske monarkier og deres institusjoner, deres streben etter makt, men også deres befordring av økonomisk velferd, grunnlaget for kulturell framgang. Kun i et fornuftsbasert samfunn kunne et menneske oppnå sitt fulle potensiale. Ingen av de franske opplysningsfilosofene, med unntak av [[Jean-Jacques Rousseau]] fremmet en radikal omforming samfunnet, men forsvarte det opplyste enevelde. <ref> Rempel, Gerhard: [http://www.sullivan-county.com/nf0/y2k/age_enl.htm ''The Age of the Enlightenment'': VI. «Social Science and Political Thought»]</ref>

Imidlertid har historikerne diskutert den faktiske gjennomføringen av det opplyste enevelde. De har skilt mellom den opplyste herskeren personlig og hvor opplyst hans styre faktisk var. Eksempelvis, [[Fredrik II av Preussen]], kalt for «den store», ble opplært i ideene til den franske opplysningen i sin ungdom, og han opprettholdt disse ideene i sitt private liv som voksen, men var på mange vis ikke stand til eller uvillig til gjennomføre opplyste reformer i praksis i sitt samfunn. <ref> Scott, H.M. red. (1990): ''Enlightened Absolutism: Reform and Reformers in Later Eighteenth-Century Europe'', University of Michigan Press</ref> Andre, som [[Sebastião José de Carvalho e Melo, 1. marki av Pombal|Sebastião de Carvalho e Melo]], statsminister i [[Portugal]], benyttet opplysningen ikke bare for å oppnå reformer, men også for å fremme enevelde, knuse opposisjon, undertrykke kritikk, øke kolonial eksploatering, og sikre seg egen politisk og økonomisk vinning.


== Herskere forbundet med opplyst enevelde ==
== Herskere forbundet med opplyst enevelde ==
Linje 22: Linje 37:
*[[Maria Teresia av Østerrike]]
*[[Maria Teresia av Østerrike]]


== Referanser ==
{{Reflist|2}}


[[Kategori:Monarki]]
[[Kategori:Monarki]]
[[Kategori:Politiske ideologier]]


[[bg:Просветен абсолютизъм]]
[[bg:Просветен абсолютизъм]]

Sideversjonen fra 13. feb. 2012 kl. 01:43

Ludvig XIV av Frankrike, selve symbolet på den eneveldig og opplyste monark.

Opplyst enevelde (også kjent som «velvillig despoti» eller «opplyst despoti») er en form for enevelde, absolutt monarki eller despoti i den forstand at herskere lot seg påvirke av opplysning. Opplyste monarker omfavnet prinsippene fra opplysningstiden, særlig dens vektlegging på fornuft og rasjonalitet. De tenderte til å tillate religiøs toleranse, ytringsfrihet og trykkefrihet, og retten til privat eiendom. Mange var beskyttere av kunst, vitenskap og utdannelse.

Definisjoner

Konseptet «opplyst enevelde» — begrepet ble dannet av den tyske historikeren Wilhelm Roscher i 1847 [1] — er kontroversielt hos historikerne. Det er sammensatt av to begreper, opplysning og enevelde, som først må undersøkes hver for seg.

Enevelde

Eneveldet, eller det absolutte monarki, er en politisk doktrine der ubegrenset, sentralisert makt og absolutt suverenitet er gitt til en monark. Monarkens makt er ikke begrenset av noen annen makt, slik filosofen John Locke skulle komme til å gå inn for. Ludvig den 14. av Frankrike (1638 - 1715) uttrykte det slik: «L'état, c'est moi» («Staten, det er meg»). Når monarken hadde all makt i samfunnet, kunne ingen annen institusjon i samfunnet overgå denne, det være seg kirken, adelen eller den intellektuelle elite. Eneveldet vokste fram i Europa da samfunnet bevegde seg fra føydalisme til kapitalisme. De eneveldige monarkene i Europa styrte fra 1500-tallet og fram til 1800-tallet. I løpet av denne tiden ble kirken og religionens makt minsket i stor grad. Monarkene ble allmektige. [2]

Opplysning

På samme tidsrom som eneveldets store tid vokste opplysningstiden fram. Opplysningstiden var en samfunnskritisk åndsretning i Europa på 1700-tallet (fra omkring 1690 til omkring 1800) som uttrykte en tro på menneskets evner og fremmet renessansens humanistiske idealer i et samfunnsmessig perspektiv. Bruken av ordet opplysning (tysk Aufklärung) kan være en idé fra den tyske filosofen Immanuel Kant. Som betegnelse på styreform var det franske filosofer og sosiale reformatorer som fremmet opplysning for en type regjering som ville føre til økonomisk vekst, skape et samfunn basert på likhet, og på samme tid forhindre mangel på effektivitet eller sløseri i regjeringen. Et slikt samfunn ville fungere på et slikt vis at samfunnet og enkeltmenneskene i det ville få fordeler på alle vis — sosialt, intellektuelt, kreativt og økonomisk. [2]

Den opplyste monark

Franske samfunnstenkere, som også fremmet konseptet, mente at urettferdighetene, ulikheten, undertrykkelse, og manglende økonomisk vekst i samfunnet måtte brytes for at det store kollektive hele, nasjonen, skulle blomstre. Løsningen var et despotisme éclairé, men det var ikke despotisme eller tyranni i tradisjonell forstand, som samtiden knyttet til orientalske regimer som tyrkernes (det osmanske rike). Hva filosofene så for seg var enkle monarkier som hadde nok makt til å etablere opplyst eller fornuftmessig politikk som ville føre fram til et mer rettferdig, et bedre og et mer humant samfunn. [3]

Opplyste monarker, som hadde absolutt og uinnskrenket makt, og selv om det var deres fødselsrett som ga dem rett til å styre over andre, mente likevel at det fungerte forskjellige fra tidligere monarker. Mange av dem støttet kunstartene, vitenskapen og fremmet kreativiteten i samfunnet. Mange la stor vekt på utdannelse og moderniserte samfunnet i henhold til dette. [2] Opplyste monarker som holdt kongelig makt framsto ikke i retten av guddommelig rett, men fra en sosial kontrakt hvor herskeren hadde en plikt til å styre klokt.

Forskjellen mellom en despot og en opplyst eneveldig hersker er basert på en bred analyse på hvor langt de omfavnet opplysningstiden. Eksempelvis, selv om keiserinne Katarina II av Russland helt og holdent avviste konseptet om noen form for sosial kontrakt, tok hun likevel til seg mange av tankene til opplysningstidens filosofer og ble en stor patron av kunstartene i det russiske keiserdømmet. Hun gjennomførte mange av ideene til opplysningstidens filosofer, særlig de til Charles Montesquieu i hennes Nakaz, de juridiske prinsippene som var ment å revidere det russisk lovverket. [4]

Voltaire, en profet for framgang, forsvarte konseptet den opplyste monark.

Virkningen var at monarkene styrte med den hensikt at de alene var til det beste for sine undersåtter og at de ikke bare hersket over dem, men også bedret deres liv. Underforstått i denne tanken var at herskeren kjente interessene til sine undersåtter bedre enn de selv gjorde det. Hans ansvar for dem utelukket således noen for politisk deltagelse av undersåttene. Kongen hadde alltid rett. Den tyske historikeren Reinhold Koser beskrev det opplyste eneveldets ånd ved å låne en frase fra den økonomiske forfatteren Johann Heinrich Gottlob von Justi; «Alt for folket, intet av folket».

Voltaire var en framstående opplysningsfilosof som mente at det opplyste monarki var den eneste måte for at samfunnet hadde framgang. Alternativet var en uopplyst monarki, noe som ville være til ulykke for alle. Grunnlaget for Voltaires oppfatning av sivilisasjon lå i de store europeiske monarkier og deres institusjoner, deres streben etter makt, men også deres befordring av økonomisk velferd, grunnlaget for kulturell framgang. Kun i et fornuftsbasert samfunn kunne et menneske oppnå sitt fulle potensiale. Ingen av de franske opplysningsfilosofene, med unntak av Jean-Jacques Rousseau fremmet en radikal omforming samfunnet, men forsvarte det opplyste enevelde. [5]

Imidlertid har historikerne diskutert den faktiske gjennomføringen av det opplyste enevelde. De har skilt mellom den opplyste herskeren personlig og hvor opplyst hans styre faktisk var. Eksempelvis, Fredrik II av Preussen, kalt for «den store», ble opplært i ideene til den franske opplysningen i sin ungdom, og han opprettholdt disse ideene i sitt private liv som voksen, men var på mange vis ikke stand til eller uvillig til gjennomføre opplyste reformer i praksis i sitt samfunn. [6] Andre, som Sebastião de Carvalho e Melo, statsminister i Portugal, benyttet opplysningen ikke bare for å oppnå reformer, men også for å fremme enevelde, knuse opposisjon, undertrykke kritikk, øke kolonial eksploatering, og sikre seg egen politisk og økonomisk vinning.

Herskere forbundet med opplyst enevelde

Referanser

  1. ^ Lentin, A. red. ( 1985): Enlightened Absolutism (1760-1790), Avero, s. ix.
  2. ^ a b c Enlightened Absolutism, Buzzle.com
  3. ^ Gale Encyclopedia of the Early Modern World: Enlightened Despotism, Answers.com
  4. ^ Hosking, Geoffrey (1997): Russia: People and Empire, Harvard, s. 98
  5. ^ Rempel, Gerhard: The Age of the Enlightenment: VI. «Social Science and Political Thought»
  6. ^ Scott, H.M. red. (1990): Enlightened Absolutism: Reform and Reformers in Later Eighteenth-Century Europe, University of Michigan Press
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Opplyst_enevelde&oldid=10092309»