Yang Xianzhen

Yang Xianzhen
Født	24. juli 1896
Død	25. aug. 1992 (96 år)
Beskjeftigelse	Politiker, filosof
Embete	Member of the National Committee of the Chinese People's Political Consultative Conference (5th National Committee of the Chinese People's Political Consultative Conference, 4th National Committee of the Chinese People's Political Consultative Conference, 3rd National Committee of the Chinese People's Political Consultative Conference); medlem av Den nasjonale folkekongress (2nd National People's Congress, 1st National People's Congress); standing member of the National Committee of the Chinese People's Political Consultative Conference (5th National Committee of the Chinese People's Political Consultative Conference, 3rd National Committee of the Chinese People's Political Consultative Conference) ;
Utdannet ved	Wuhanuniversitetet
Parti	Kinas kommunistparti
Nasjonalitet	Kina
Medlem av	Academic Division of Philosophy and Social Sciences of the Chinese Academy of Sciences (1955–)
	Signatur
	Yang Xianzhen på Commons

Yang Xianzhen (kinesisk: 杨献珍; pinyin: Yáng Xiànzhēn, født 24. juli 1896, død 25. august 1992 i Beijing) var en ledende politiker innen Det kinesiske kommunistparti. Han var president for Partiskolen for det kinesiske kommunistpartis sentralkomite fra 1955 til 1961.

Han var en ledende marxistisk teoretiker og et medlem av sentralkomiteen som deltok i det kinesiske kommunistpartis ideologiske interne ideologiske stridigheter 1962-1964. Hans standpunkter i den såkalte «En deler seg i to-kontroversen» falt ikke i smak hos Mao Zedong som holdt en tale i desember 1963 om hvordan partiet måtte beriktige sin kurs, og etter en inngående granskning av Yangs skriverier fra 1950-årene ble det mulig for hans motstandere å «bevise» at han var blitt ført på avveie av den sovjetiske filosof Abram Deborin hva gjaldt noen sider ved tese-antitese-dialektikken. Dermed ble han isolert og mistet sin innflytelse.

Ved kulturrevolusjonens utbrudd i 1966 ble han fordømt som «kontrarevolusjonær revisjonist». Hans bånd til Peng Dehuai, Liu Shaoqi og Peng Zhen var mye av bakgrunnen, og han måtte lide både tortur og fengsling.

I 1979 fremstod han igjen i det fri, og deltok også i noen grad i den spirende samfunnsdebatt som fant sted tidlig i 1980-årene.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Merle Goldman: «The Cinese Communist Party's 'Cultural Revolution' of 1962-64», i Chalmers Johnson (red.): Ideology and Politics in Contemporary China, Seattle: University of Washington Press, 1973
Carol Lee Hamrin og Timothy Cheek: China's Establishment Intellectuals, M. E. Sharpe, Inc., 1986.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]