Voer kloster
Voer kloster (også: Horø og Wore) i Vorladegård sogn lå ved Gudenåen ved det nåværende Klostermølle i Jylland.
Historie[rediger | rediger kilde]
Langs Gudenåen ligger ruiner etter Danmarks største konsentrasjon av klostre. Voer kloster som tilhørte Benediktinerordenen, er første gang omtalt i 1183, da en abbed var medviter da Knud 6. skjenket en gave til benediktinerklosteret i Odense. Voer kloster ble grunnlagt mens Eskil var erkebiskop, dvs. 1137-77, og mens en annen Eskil var biskop i Århus. Sistnevnte døde i 1165, så grunnleggelsen må da være eldre. Gradvis mistet Voer kloster kontakten med moderklosteret i Cluny og sluttet seg i stedet, med pavens tillatelse, til Bursfelderkongregasjonen en gang på 1480-tallet. Kongregasjonen hadde utgangspunkt i det nærmereliggende Bursfeld-klosteret ved Gøttingen.[1]
Plasseringen vest for Mossø var ikke tilfeldig. Her var benediktinernes idealkrav oppfylt: Stedet er øde og uforstyrret, og det omkringliggende jordbrukslandet godt og variert. Gudenåen ga ferskvann og sammen med sjøene rikelig med fisk.
Munkene ledet det meste av Gudenåens vann over i Klosterkanalen, til en vannmølle som kvernet korn og valket klede. Kanalen er 1,3 km lang[2] og fremdeles åens hovedløp på stedet.
Lite er kjent om klosteret i middelalderen, men i forhandlinger med nonnene i Vissing kloster på 1480-tallet fremgår at Voer kloster tre ganger ble brannherjet. Forhandlingene var i forbindelse med at Voer kloster ble tilkjent en del jorder som nonneklosteret hadde regnet som sine. Christian 1.s hoffmester, Erik Ottesen Rosenkrantz til Bjørnholm i Djursland og dronning Dorothea hadde sammen gått inn for at Voer kloster skulle inn i Bursfelderkongregasjonen, og på Rosenkrantz' dødsdag ble det holdt messe for ham i kirken.[3]
I 1532 søkte klosteret vern i de urolige, reformatoriske tidene ved å legge «gods, eiendom og tjenere» under Ove Bille, den siste katolske biskop i Århus. Dette hjalp lite, ettersom Danmarks katolske biskoper ble fengslet i 1536. Abbeden i Voer måtte dermed «preke det hellige evangelium og Guds ord» og løse de som ønsket det av 20 munkene i klosteret, fra klosterløftet.[1]
Klosteret besto til 1552, og bygningene ble revet omkring 1561. Stenene ble brukt som byggemateriale til Skanderborg slott som kongen var i ferd med å bygge og befeste. De gamle munkene flyttet over til Øm kloster hvor de fikk underhold mot å gjøre tjeneste i kirken.
Etter reformasjonen sørget Christian 3. for å få samlet inn klostrenes boksamlinger.[4] I 1554 kom kongens predikant Henrik von Bruchofen til Voer for å sikre seg de bøkene som var aktuelle, og sende dem til Københavns Universitetsbibliotek. Klosterbygningene tjente også som steinbrudd, slik at 1.624 murstein derfra ble brukt på Voerladegård kirke, og i en salgsannonse fra 1783 opplyses at det fremdeles kan graves frem en del murstein fra det gamle klosteret.[3]
Rester av munkesten og en spennende flora av legeurter mellom de eksisterende bygninger på Klostermølle vitner om munkenes aktivitet i området. Kanskje har Voer vært dobbeltkloster med Vissing kloster som lå på den andre siden av vannløpet.