Visp (kjøkkenredskap)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Visp laget omkring 1890 av bjørkekvister som er surret med pil. Lengde 28 cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt. Norsk Folkemuseum. NF.1950-0089.
Visp laget av ståltråd omkring 1930. Lengde 27 cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt, Norsk Folkemuseum, NF.1982-1074.
Visp av bjørkekvister surret med ståltråd. Foto: Roede
Tre ulike visper av moderne type

Visp er et kjøkkenredskap til å røre rundt eller blande sammen ingredienser ved matlaging. Den kan være laget av trepinner som er surret sammen, av ståltråd eller av plast, med eller uten et separat håndtak av tre. Ordet visp er substantiv til det transitive verbet vispe ['ʋispə] = å røre raskt og kraftig rundt.

Vispen finnes i flere utførelser og materialer. Disse inkluderer tre, plast, silikon og metall. Den består gjerne av et håndtak og selve delen som utfører vispingen. Det kan være en spiral satt på en horisontal bue, en spiralvisp. En annen type er ballongvispen. De består av buer festet i ett håndtak og tar sitt navn i fra formen til luftballonger. Det finnes flere andre typer visper som er variasjoner av ballong og spiralvisp. De er gjerne spesialtilpasset spesifikke oppgaver.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den primitive vispen bestod opprinnelig av pinner bundet sammen i toppen. Man vet ikke hvor gammel denne oppfinnelsen er, men det er sannsynlig at vispen kom i bruk allerede på den tiden da menneskene begynte å lage mat av flere ingredienser som måtte blandes sammen til en jevn røre. Opp i gjennom årene kan man regne med at hovedmaterialet til visper var tre. Det var ikke før en kunne produsere billig rustfritt stål at man kunne lage billige kjøkkenredskaper av metall.

På 1900-tallet var det vanlig med visper laget av ståltråd. Romanifolket (tatere) sto for en stor del produksjonen og salget av slike visper og andre trådvarer. Det er vanskelig å skille romanifolkets trådvarer fra de andre. Men for romanifolket var dette en viktig produksjon, og i et knipetak kunne de forsyne seg med hesjestreng som ble pusset blank før de laget visper eller andre varer som de kunne selge.[1]

I en husholdningsbok fra 1955 pekes det på at trevisper laget av tynne kvister bør gå ut av bruk fordi de er vanskelige å holde rene og brekker lett, slik at det blir biter av vispepinner både i sauser og supper. De tykke stive trevispen kan gå an, men det anbefales i stedet å anskaffe to visper i metall – rustfritt stål eller fortinnet jern – en flat til å piske eggehvite og lignende, og en hjulvisp.[2]

Midt på 1800-tallet kom en ny type visp, hjulvisp eller mekanisk håndvisp. Den besto av to ballongvisper koblet til et dreiesystem drevet med et håndtak som ble sveivet rundt for hånd. Hjulvispen var arbeidsbesparende, da man kun trengte å dreie håndtaket og ikke bruke hele armen som ved vanlige visper. Til å begynne med var hjulvispen dyr, og den var derfor forbeholdt overklassens husholdninger. Den var forgjengeren til det vi i dag kjenner som den elektriske mikseren eller miksmasteren, som kom i produksjon tidlig på 1900-tallet. Den var tilgjengelig for private husholdninger allerede på 1920-tallet. Vispene som brukes til elektriske miksere er en form for ballongvisp. Man får også spesiallagede ekstra visper til disse, beregnet for elting av brød og bolledeig.

Bruk av visp[rediger | rediger kilde]

Mange sauser lages ved å røre sammen smeltet smør og mel og deretter vispe inn melk eller en annen væske til passelig konsistens under oppvarming. For pannekaker, vafler og flere andre retter begynner arbeidet med å vispe sammen mel, melk, smør og egg, krydder og eventuelt fløte til blandingen får passende tyktflytende konsistens. For andre typer bakverk kan det deretter være nødvendig å elte inn mel, sukker eller andre ingredienser til en deig.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Erken-Holmqvist, Lillemor (1955): «Kjøkkenets arbeidsredskap.» I: Altern, Ingeborg Dobloug og Pedersen, Halvor (red): Hjemmet og vi. En bok om liv og arbeid I og II. Oslo
  • Møystad, Marit Østhaug (red) (2009): Latjo drom – romanifolkets/taternes kultur og historie. Elverum. ISBN 978-82-90589-06-1

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Møystad (2009) s. 47.
  2. ^ Erken-Holmqvist (1955) bd. II, s. 545.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]