Veiviseren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Veiviseren
orig. Ofelaš
Nasjonalitet Norge Norge
Språk Nordsamisk
Regissør Nils Gaup
Produsent John M. Jacobsen
Manus Nils Gaup
Medvirkende Mikkel Gaup
Inger Utsi
Nils Utsi
Nils-Aslak Valkeapää
Sara Marit Gaup
Ingor Ánte Áilo Gaup
Helgi Skulason
Musikk Nils-Aslak Valkeapää
Marius Müller
Kjetil Bjerkestrand
Sjeffotograf Erling Thurmann-Andersen
Utgitt 1987
Lengde 82 min

Veiviseren (nordsamisk originaltittel: Ofelaš) er en samisk/norsk film fra 1987. Veiviseren var den første samiske spillefilmen som noensinne ble produsert. Den er i Norge den første Oscar-nominerte filmen siden Ni liv (1957). Den hadde premiere i Norge 30. september 1987. Nils Gaup, som har regien, har latt seg inspirere av samiske sagn der russer-tsjuder eller karel-tsjuder ved list overvinnes av en samisk veiviser. Mye tyder på at bakgrunnen for sagnene er karelske røvetokter mot samene på 1100- og 1200-tallet.

Veiviseren er en av de store suksessene i nyere norsk film. Filmen er en av de få norske filmene som er blitt belønnet med to stjerner i den amerikanske filmguiden Halliwells.

Handling[rediger | rediger kilde]

Vi møter en ung gutt, Aigin, som kommer hjem fra jakt og ser familien sin bli drept av tsjudene. Han blir oppdaget og det blir et kappløp hvor han kommer seg unna ved å stå på den ene skien han fikk med seg. Han kommer frem til de andre samene og kan fortelle om tragedien. Noe som er veldig viktig i denne filmen er spørsmålet om hvordan man skal møte tsjudenes angrep, om hevn. Aigin ønsker å møte tsjudene med våpenmakt og ikke flykte sammen med de øvrige mot kysten. Fangstfolkets vismann, Raste, sier at Aigin da selv blir en tsjude: «Du slipper ikke bort fra helheten, men du kan glemme at du er knyttet til den, og da blir du en tsjude.» Han antyder med det at man ikke skal drepe andre mennesker, uansett hva de har gjort. Raste ber ham innstendig om å dra sammen med de andre.

Aigin og tre andre jegere trosser rådene og drar mot tsjudene for å legge seg i bakhold. Men de blir overrumplet av tsjudeflokken og alle unntatt Aigin blir drept. Raste, som har bivånet det hele, griper inn og prøver å avlede slik at Aigin kan komme seg unna. Han blir imidlertid så brutalt behandlet at Aigin dukker frem fra gjemmestedet. Han tilbyr seg å være tsjudenes veiviser for å redde Raste. Men rett etter at Aigin og de fleste tsjudene er ute av syne, blir Raste likevel drept.

Aigin gjør et krevende veivalg slik at tsjudene finner ut at de må gå i taulag. Aigin, som går først, kommer seg til slutt ut av tauet og prøver å stikke fra de andre. Det blir et farlig kappløp som ender med at de fremste blir hengende utenfor skrenten. Tsjudene viser frem sin primitive side ved at flere av dem kutter tauet for å berge seg selv, slik at de som henger under dem faller i avgrunnen. Men alle tsjudene forulykker etter hvert og Aigin har dermed reddet samene fra inntrengerne. Etter denne bragden blir Aigin samenes nye veiviser og vismann.

Sitat Du ser ikke luften, men du er uløselig knyttet til den. Slik er alt knyttet sammen med usynlige bånd. Nei, min sønn, du kan ikke rive deg løs fra helheten. Men du kan glemme at du er knyttet til den, og da blir du tsjude og en mann på villspur, på vei mot selvutslettelse. Sitat
– Raste (spilt av Nils Utsi) gir råd til Aigin[1]

Innspillingen[rediger | rediger kilde]

De fleste scenene i Veiviseren er spilt inn på Finnmarksvidda, hvor den opprinnelige myten utspiller seg. Innspillingen bar preg av de sterkt skiftende værforholdene på vidden. Den første innspillingsdagen var det minus 47 grader i Kautokeino. De engelske stuntmennene som kom fra den siste James Bond-filmen snudde om på flyplassen, og styremekanismene på kameraet frøs fast. De fleste skuespillerne var imidlertid samer som var vant til naturforholdene. Mange var amatører, og noen av dem, som hovedrolleinnehaver Mikkel Gaup, var hentet fra det samiske teateret i Kautokeino.

  1. ^ Jan Langlo og Ingvald Bergsagel Jasså, døkk sit og glor? Samlaget 2008