Max Manus (film)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Max Manus
orig. Max Manus
Nasjonalitet Norge Norge
Språk Norsk
Tysk
Engelsk
Regissør Joachim Rønning/Espen Sandberg
Produsent Sveinung Golimo/John M. Jacobsen
Manus Thomas Nordseth-Tiller
Musikk Trond Bjerknæs
Sjeffotograf Geir Hartly Andreassen
Klipp Anders Refn
Filmselskap Filmkameratene AS
Utgitt Norge 19. desember 2008
Filmformat Super 35, 2,39:1
Aldersgrense 15 år[1]
Budsjett 55 000 000 NOK[2]
IMDb
Medietilsynet

Max Manus er en norsk biografisk krigsfilm fra 2008, regissert av duoen Joachim Rønning og Espen Sandberg med Aksel Hennie i hovedrollen som motstandsmannen Max Manus. Filmmanuset, som er skrevet av debuterende manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller, er basert på den virkelige historien om Manus med utgangspunkt i to av hans bøker. Det er omstridt i hvilken grad alle hendelsene i filmen faktisk fant sted.

Filmen starter ved å vise Manus som deltar i vinterkrigen i Finland. Videre følger filmen Manus gjennom andre verdenskrig og fram til fredssommeren 1945. Filmen har et samlet budsjett på 55 millioner norske kroner[2], og er dermed et av Norges hittil dyreste filmprosjekter. Filmen hadde norsk premiere 19. desember 2008, og hadde over 140 000 besøkende den første helgen. Dette er tidenes beste åpningshelg for en norsk film.[3] Den ble også en av de best besøkte julefilmene siste tiår og har plassert seg i klasse med Ringenes Herre – Atter en konge i 2003 og den første Narnia-filmen i 2005. I perioden 25. til 28. desember så 133 923 filmen. Det gjør den til den best besøkte filmen i julen, med 55 prosent av det totale kinobesøket i julen på 243 120 personer.[4] 2. juli 2009 hadde filmen solgt 1 161 976 billetter og lå an til å bli den mest sette norske kinofilmen i både 2008 og 2009.[5] Filmen tok inn over 95 millioner kroner på kinosalg i Norge.[6]

Handling[rediger | rediger kilde]

Etter å ha kjempet mot kommunistene i Finland kommer Max hjem til et Norge okkupert av tyskerne. Han stiller seg til disposisjon for motstandsbevegelsen, og etter en arrestasjon og påfølgende spektakulær flukt kommer han seg til England.

Fra innspillingen av den norske spenningsfilmen om motstandsmannen Max Manus. Statister i tidsriktige klær og tyske uniformer opptrer på Karl Johans gate i Oslo.

I London blir han rekruttert til NORIC 1 (Kompani Linge) og gjennomgår kompaniets opplæringsprogram i Storbritannia. Sammen med vennen Gregers Gram sendes han tilbake til Oslo med oppdrag å ødelegge tyske forsyningsskip. Han lykkes til overmål takket være en blanding av mot, dumdristighet og dyktighet – og blir snart en mann Gestapoleder Sigfried Fehmer anstrenger seg hardt for å få tak i. Men Max Manus kommer unna. Han deltok også i den meget kjente sprengningen av arbeidstjenestens arkiver sammen med Gunnar Sønsteby og Gregers Gram i den såkalte Oslogjengen.

Stockholm blir et møtepunkt for nordmenn i den allierte militærtjeneste. Gregers introduserer Max for Tikken. Hun arbeider som norsk kontakt for det engelske konsulatet, og etter hvert utvikler de et nært vennskap som blir viktig for dem begge. Krigen blir stadig mer brutal. Max mister flere av sine beste venner i kampen mot tyskerne og han begynner å klandre seg selv for at han er den som overlever. I møte med den tyske gestaposjefen Fehmer opplever Max Manus at de alle er ofre for krigens meningsløshet.[7]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Filmen mottok støtte fra Norsk filmfond 3. desember 2007, og opptakene begynte i februar 2008.[8] Med et budsjett på over 50 millioner NOK var det en enorm filmproduksjon etter norske standarder. Omkring 1800 statister var involvert, og opptil 2000 personer var engasjert på filmsettet.[9] For å skape et realistisk inntrykk ble deler av Oslo transformert til et tidlig 1940-talls utseende - en prosess som inkluderte heisingen av Nazi-Tysklands flagg fra Stortingets tak for første gang på over 60 år.[9]

Manus[rediger | rediger kilde]

Thomas Nordseth-Tiller har skrevet filmmanuset, som er basert på to av Max Manus' egne bøker. Han har siden han var liten vært interessert i krigen og den norske motstandskampen. Da han leste Max Manus’ bok Det vil helst gå godt, som ble skrevet rett etter krigen, ble han svært fascinert av den norske sabotøren og ønsket å lage en film om ham.[10] Manuset vant pitche-konkurransen i 2007 på filmfestivalen Kosmorama i Trondheim. Han har en tre-årig utdannelse innen filmregi og manus fra San Francisco. Max Manus er hans første spillefilmmanus. Forfatteren Roy Jacobsen har deltatt i manusarbeidet som konsulent.[7] Nordseth-Tiller har også jobbet som medprodusent på filmen, og har samarbeidet tett sammen med regissørene. Som medprodusent fikk han anledning til å være med på produksjonen til siste slutt, og kunne derfor også endre på dialogene i manuset underveis etter behov.[11]

Regi[rediger | rediger kilde]

Max Manus er regissert av duoen Joachim Rønning og Espen Sandberg. De har samarbeidet tett i mange år som et regissørteam med navnet Roenberg.[7] Rønning og Sandberg gikk sammen på filmskolen i Stockholm fra 1992 til 1994. I 2006 debuterte de som spillefilmregissører med westernkomedien Bandidas med Penelope Cruz og Salma Hayek i hovedrollene. Max Manus er deres første helnorske prosjekt som regissører.

Rolleliste[rediger | rediger kilde]

Hakekorsflagget ble heist på Stortingsbygningen under filmproduksjonen.
Skuespiller Rolle
Aksel Hennie Max Manus
Agnes Kittelsen Ida Nikoline 'Tikken' Lindebrække
Nicolai Cleve Broch Gregers Gram
Knut Joner Gunnar Sønsteby
Petter Næss Martin Linge
Christian Rubeck Kolbein Lauring
Viktoria Winge Solveig Johnsrud
Kyrre Haugen Sydness Jens Christian Hauge
Eirik Evjen Sigurd Jacobsen
Jakob Oftebro Lars-Emil Erichsen
Pål Sverre Valheim Hagen Roy Nilsen
Julia Bache-Wiig Sykesøster Liv
Mats Eldøen Edvard Tallaksen
Ken Duken Siegfried Fehmer
Stig Henrik Hoff Politikaptein Eilertsen

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Førpremieren den 17. desember var en stor begivenhet, med deltakelse av både Kong Harald V og den 90-årige Gunnar Sønsteby, som var en av motstandskjemperne portrettert i filmen.[12] Både Sønsteby, det eneste gjenlevende medlem av Manus' gruppe, og Max Manus' enke, Tikken Manus roste filmen for dens autentisitet.[13] Blant de andre gjestene var forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og kulturminister Trond Giske.[14]

Per Haddal, filmanmelderen i Aftenposten, gav filmen en firer på terningen. Han roste Hennies innsats som Manus, i tillegg til regien og den høye kvaliteten på produksjonen. Samtidig følte han at filmens format var altfor tradisjonelt og manglet originalitet.[15] NRKs Einar Guldvog Staalesen filmen gav filmen en femmer. Han poengterte et par realistiske brister, men generelt syntes han filmen var god og sannferdig.[16] Eirik Alver fra Dagbladet gav også filmen terningkast fem og roste filmens tekniske kvaliteter samt Hennies skuespillerferdigheter. Likevel følte Alver at filmen hadde et tradisjonelt uttrykk, og liknet for mye på en Hollywood-produksjon.[17]

VGs hovedfilmkritiker Jon Selås gav også filmen terningkast fem og kalte filmen et gripende portrett som er «en påminnelse til nye generasjoner om hva det faktisk har kostet å skape det Norge vi lever i i dag».[18] Mode Steinkjer fra Dagsavisen fulgte opp denne kritikken med å rose Aksel Hennies portrett av «eventyreren» Max Manus.[19] TV 2s anmelder Geir Jardar Olsen kalte filmen «tidenes beste norske film», og gav den terningkast seks. Han roste filmen spesielt for sin troverdige og varme portrettering av forholdet mellom Manus og hans medsammensvorne sabotører, i tillegg til romansen med sin fremtidige kone Tikken.[20]

Etter fire uker på kino var filmen sett av 734 912 personer på norske kinoer, og den slo med det Kristin Lavransdatter, som var den av de nyere norske filmene som var sett av flest. Den mest sette norske filmen er Flåklypa Grand Prix. Siden premieren har filmen blitt sett av 938 339 personer på norske kinoer.[21][22]

Kritikk[rediger | rediger kilde]

I forkant av premieren stilte forfatteren Erling Fossen seg kritisk til glorifisering av motstandskampen, som han skrev hadde «fått altfor store proporsjoner». Fossen mente at den norske motstandsbevegelsen hadde spilt en helt ubetydelig rolle, og at krigen ikke ble vunnet av folk på sykkel i Oslo.[23] Arnfinn Moland beskyldte Fossen for å være ignorant og påsto at hans argumenter var overdrevne.[24] Også Gunnar Sønsteby, som i 2008 var den siste gjenlevende av hovedkarakterene i filmen, kom med tilsvar til Fossens kronikk hvor han kalte det for «nedvurdering og sjikane» av motstandsmennene under krigen, og sammenlignet Fossen med nazister.[25] Fossen fikk derimot støtte fra historikere som Tore Pryser og Harald Berntsen, som mener «offisiell» norsk krigshistorie er unyansert, ensidig nasjonal og bevisst til­slørende, og at hjemmefrontsledelsen i Oslo har glorifisert seg selv, mer eller mindre.[26]

Filmen om Max Manus har fått kritikk for faktafeil. Krigshistorikeren Lars Borgersrud hevder at Manus aldri var i kamp i vinterkrigen, slik det fremstilles i filmens åpningsscene. Krigshistorikere kjenner ikke til at noen nordmenn var i kamp i vinterkrigen, hevder Borgersrud. Han betegner deler av filmen som «ren fiksjon».[27]

Både Max Manus' kone, Tikken, og Gunnar Sønsteby var derimot uenige i kritikken. Begge sa at han selv fortalte om kampene i Finland, som plaget ham senere i livet. Manus skriver om innsats i Finland i Det vil helst gå godt (Oslo, 1946) og nevner bl.a. et russisk angrep et par dager før fredslutningen som kostet russerne rundt hundre mann. Leif Larsen som var i samme avdeling omtaler det samme angrepet da russerne stormet fram, at avdelingen skjøt tilbake og de store russiske tap (Frithjof Sælen, Sjetlands-Larsen Oslo, 1947).

Historikerens uttalelser ble også avvist blankt av manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller. Han leste høyt fra dagbøkene til motstandsmannen Kolbein Lauring som var sammen med Manus i vinterkrigen: «8. mars: Mange ble såret, og en fallen, den falne var nordmann og het Christensen. Nordmannen fikk en kule gjennom hjertet og så døde han momentant», står det i Laurings dagbok. «Det høres ut som strid for meg!» sa Nordseth-Tiller til VG Nett. – «Jeg har stor respekt for Borgersrud som historiker og har lest bøkene hans. Men det han kommer med her er helt usaklig. Det står om trefninger i Laurings dagbøker og det er helt uforståelig for meg at Borgersrud ikke kjenner til dette.»[28]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Den 25. Amanda-utdelingen[rediger | rediger kilde]

Max Manus var i 2009 nominert til 10 Amandapriser i tillegg til Folkets Amanda,[29] og vant 7 av disse under utdelingen 21. august inkludert Folkets Amanda.[30]

Vant
Nominert

Feil og unøyaktigheter[rediger | rediger kilde]

Under utarbeidelsen av filmen ble det gjort enkelte tilpasninger:[31]

  1. I filmen blir tre motstandsmenn skutt under aksjonen i Kirkeveien 90. I virkeligheten ble disse henrettet en uke etterpå etter å ha blitt tatt til fange av tyskerne.
  2. I filmen får Manus beskjed om Gregers Grams død personlig av Tikken. I virkeligheten fikk han vite det per telefon rett før han skulle tilbake til Norge fra Sverige.
  3. Filmen hopper over at Max Manus og Kolbein Lauring deltok i kampene ved Kongsvinger før de kom tilbake til Oslo (det blir bare nevnt i scenen med Martin Linge). I denne forbindelse ble Lauring også arrestert, men sluppet ut i begynnelsen av juni 1940 – der filmen nå starter med at Max og Kolbein møter Sønsteby på Karl Johan. Max var aldri stolt over sin innsats ved Kongsvinger men han rakk bli forfremmet til offiser, noe som gav store fordeler under oppholdet med britene.
  4. I filmen blir Stockholm fremstilt som et fristed der de norske motstandsfolkene kunne puste ut. I virkeligheten var svenskene svært tyskvennlige til å begynne med og Max Manus holdt på å bli pågrepet av kriminalpolitiet i 1941. Han klarte bare såvidt å flykte til Helsingfors. Men scenene i filmen hvor de er i Stockholm finner allikevel sted i 1943-44, hvor svenskene hadde en mye mer positiv holdning til de allierte.
  5. Filmen hopper over Max' lange og strabasiøse reise til Skottland etter å ha flyktet fra Ullevål og over til Stockholm. I virkeligheten ble han gitt en neve dollar av det norske konsulatet og brukte syv måneder for å komme seg til Storbritannia via Sovjetunionen, Tyrkia og Nord-Afrika for så å fortsette turen med dampskipet Empress of Asia til Canada.
  6. I filmen møter Max Manus Kaptein Martin Linge ved Forest Lodge i Skottland. I virkeligheten møtte han ham ved Patriotic School i London, flere måneder før han kom opp til Forest Lodge. Max Manus var i Storbritannia i 14 måneder før han fikk hjemreise i mars 1943.
  7. Som offiser hadde han det forholdsvis komfortabelt i Skottland og brukte mye av fritiden på illegal jakt (han skjøt titalls hjorter, ryper, harer...)
  8. I virkeligheten var det Einar Riis og Halvor Haddeland som var med Max og Gregers i kanoene under Operasjon Mardonius (den første aksjonen i filmen). I filmen er disse byttet ut med Edvard Tallaksen og Lars Emil Erichsen av dramaturgiske årsaker.
  9. I filmen får Max og Gregers krigskorset foran Forest Lodge. I virkeligheten skjedde overrekkelsen ved Nethy Bridge hvor også tungtvannsabotørene var til stede.
  10. I boken beskriver han oppholdet ved Salla-fronten i finsk Lappland, sammen med de andre 124 norske frivillige, som en tid med sportslig preg, med god kameratskap mellom de frivillige. De 124 norske frivillige ankom Salla-fronten den 22. februar, tre uker før krigens slutt. Det finnes ingen kildemateriale som gjør rede for om Max drepte noen på Sallafronten. I boken nevner han et russisk angrep et par dager før fredslutningen som kostet russerne en hundre mann. Leif Larsen som var i samme avdeling i Finland som Manus omtaler det samme angrepet da russerne stormet fram, avdelingen skjøt tilbake og de store russiske tap (Frithjof Sælen, Sjetlands-Larsen Oslo, 1947). Max ville aldri snakke om Finland etter krigen og, som filmen viser, var det scener fra Finland som stadig kom tilbake til ham i form av mareritt. Historikere er uenige på dette punktet.
  11. Etter krigen angret han på sin deltakelse i vinterkrigen, han følte at han var blitt lurt dit av finsk propaganda. Derimot viste han stor beundring for innsatsen til de sovjetiske troppene.
  12. I filmen er Kolbein Lauring med på Donau-aksjonen. I virkeligheten var det Kåre Halvorsen som hadde denne jobben.
  13. Etter Donau-aksjonen i filmen, går Kolbein på Fehmer. Dette møtet er fiktivt.
  14. I en av sluttscenene i filmen finner Tikken Max døddrukken i leiligheten sin i perioden før han var Kong Haakons livvakt den 7. juni 1945. I virkeligheten jobbet Max fulle dager sammen med de andre guttene i Oslogjengen med å arrestere NS folk og å sørge for ro og orden og ville ikke ha hatt tid til å låse seg inn i leiligheten sin. Scenen skjedde i virkeligheten mye senere i livet til Max og Tikken.
  15. I filmen møter Max en tysk marinegast på toget til Ljan, julaften 1944. Dialogen i denne scenen er hentet direkte fra boken Det blir alvor, også det berømte sitatet: «Vi skal begge dø. Men det er bare jeg som kan dø med et smil om munnen, for jeg vet at vi kommer til å vinne».
  16. I filmen ser man at de tre sabotørene lurer seg forbi de tyske vaktene med tre store kasser fulle av alt sprengstoff, uniformer og alle våpen de trengte under aksjonen for å senke troppeskipet Donau. Ingen av de store kassene ble undersøkt av tyskerne. Slik var det ikke, da tyskerne var meget nøye med å undersøke alt som skulle i nærheten av Donau. I virkeligheten ble utstyret gjemt inne på området før Donau hadde ankommet, da det var færre vakter til stede. Scenen hvor den høye Roy ramlet rett foran tyskerne så de begynte å le og slapp inn nordmennene uten å sjekke papirene grundig er imidlertid riktig.
  17. I filmen er Edvard Tallaksen gitt moldedialekt, men han kom fra Kristiansand. Tallaksen kom heller ikke til Oslogjengen før i 1944, men er i filmen med fra begynnelsen.
  18. I filmen bærer Fehmer ikke preg av å ha blitt skutt i øyet våren 1944. Han var til stede da tre unge motstandsgutter ble skutt i en aksjon på Flaskebekk på Nesodden utenfor Oslo, og ble selv skutt og livstruende skadet under aksjonen.
  19. I en scene sier en politikonstabel «Ha en god dag», dette uttrykket kom ikke inn i norsk fra engelsk før på 1960-tallet.[32]
  20. I filmen og i mange referanser kan en få det inntrykket at Donau ble senket med store tap av liv. Det var kun en som omkom i forbindelse med sprengningen; en sivil sjømann. Og skipet ble ikke senket, men satt på land. Dette skjedde i januar 1945, etter at skipet hadde seilt med mange - både jøder og andre - som skulle til konsentrasjonsleirene, og med tyske soldater.

Piratkopiering[rediger | rediger kilde]

Få dager etter premièren, var en piratkopi av filmen tilgjengelig via det lukkede norske fildelingsnettverket NorBits og svenske Piratebay. Piratkopien var laget ved at noen filmet med kamera i kinosalen. Filmselskapet mistenkte at en kino-ansatt kunne være involvert.[33][34]

Litteratur om filmen[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Medietilsynets begrunnelse: «Enkelte nærgående skildringer av nedskytninger og tortur i dette krigsdramaet, gjør at denne filmen får 15-årsgrense.» Vurdert 27. november 2008.
  2. ^ a b Selås, Jon (17. desember 2008). «Spår folkevandring til «Max Manus»-filmen». VG. Besøkt 20. desember 2008. 
  3. ^ Roaldset, Live Karoline (22. desember 2008). «Besøksrekord for Max Manus». Filmweb. Besøkt 22. desember 2008. 
  4. ^ ««Max Manus» julens kinovinner». Bergens tidende. 29. desember 2008. Besøkt 29. desember 2008. 
  5. ^ «KINOTOPPEN». Filmweb. 2. juli 2009. Besøkt 3. juli 2009. 
  6. ^ «Norway Box Office - May 29–31, 2009». Box Office Mojo. 31. mai 2009. Besøkt 26. juni 2009. 
  7. ^ a b c «Max Manus». Norsk filmfond. 3. desember 2007. Besøkt 19. februar 2008. 
  8. ^ «Aksel Hennie skal spille Max Manus». Dagbladet. 3. desember 2007. Besøkt 18. desember 2008. 
    Thorkildsen, Joakim (6. februar 2008). «Disse skal lage norsk krigsfilm til 50 mill.». Dagbladet. Besøkt 18. desember 2008. 
  9. ^ a b Solheim, Erik Møller (13. desember 2008). «Tidsmaskinen». Dagbladet. Besøkt 18. desember 2008. 
  10. ^ Roaldset, Live Karoline (17. desember 2008). «Myten Max Manus». Filmweb. Besøkt 22. desember 2008. 
  11. ^ Anderssen, Marit C. (16. april 2008). «Så manus bli film». Romerikes Blad. Besøkt 20. desember 2008. 
  12. ^ «- Et viktig kapittel i norsk krigshistorie». Verdens Gang. 17. desember 2008. Besøkt 17. desember 2008. 
  13. ^ Kleive, Marie L. (17. desember 2008). «Kan sette billettrekord». Dagbladet. Besøkt 18. desember 2008. 
  14. ^ «Billedspesial». Dagbladet. 17. desember 2008. Besøkt 17. desember 2008. 
  15. ^ Haddal, Per (17. desember 2008). «Flott,men friksjonsfri». Aftenposten. Besøkt 17. desember 2008. 
  16. ^ Staalesen, Einar Guldvog (17. desember 2008). «Vellykket Max Manus». NRK. Besøkt 17. desember 2008. 
  17. ^ Alver, Eirik (17. desember 2008). «Garantert Kassasuksess». Dagbladet. Besøkt 17. desember 2008. 
  18. ^ Selås, Jon (18. desember 2008). «Stor «Max Manus»». Verdens Gang. Besøkt 18. desember 2008. 
  19. ^ Steinkjer, Mode (17. desember 2008). «Max effektiv Manus-film». Dagsavisen. Besøkt 18. desember 2008. 
  20. ^ Olsen, Geir Jardar (17. desember 2008). «Tidenes beste norske film». TV 2. Besøkt 17. desember 2008. 
  21. ^ Røyseland, Halstein (26. januar 2009). ««Max Manus» nærmer seg millionen». VG. Besøkt 27. januar 2009. 
  22. ^ Furuly, Jan Gunnar (26. januar 2009). «Max Manus med 3,8 mill. i pluss». VG. Besøkt 27. januar 2009. 
  23. ^ Fossen, Erling (14. desember 2008). «Motstand glorifiseres». Aftenposten. Besøkt 18. desember 2008. 
  24. ^ Nordstoga, Anders (16. desember 2008). «Historikere støtter Sønsteby». Aftenposten. Besøkt 18. desember 2008. 
  25. ^ Sønsteby, Gunnar (16. desember 2008). «NS-argumentasjon». Aftenposten. Besøkt 22. desember 2008. 
  26. ^ Tollef Mjaugedal: «Har skapt et glansbilde», Klassekampen, 23. desember 2008
  27. ^ Johansen, Elin Reffhaug (22. desember 2008). «- Ren fiksjon». Budstikka. Besøkt 22. desember 2008. 
  28. ^ «Avviser blankt «Max Manus»-kritikk». Verdens Gang. 22. desember 2008. Besøkt 19. juni 2009. 
  29. ^ «Max Amanda-uttelling». Side2. 17. juni 2009. Besøkt 11. oktober 2013. 
  30. ^ «Max uttelling i Haugesund». ABC Nyheter. 21. august 2009. Besøkt 11. oktober 2013. 
  31. ^ Max Manus Film og virkelighet
  32. ^ Finn-Erik Vinje En anakronisme: “Ha en god dag!” 31.01.2011
  33. ^ «Max Manus på NorBits». ITavisen. 30. desember 2008. Besøkt 30. desember 2008. 
  34. ^ «Kinomaskinist piratkopierte Max Manus». Aftenposten. 30. desember 2008. Besøkt 30. desember 2008. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo.svg Wikinytt: «Max Manus» sett av 360 000 – relatert nyhetssak

Anmeldelser[rediger | rediger kilde]