Tibethøne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tibethøne
Nomenklatur
Tetraogallus tibetanus
Gould, 1854
Populærnavn
tibethøne
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassefugler
Ordenhønsefugler
Familiefasanfamilien
Slektkongehøns
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: terrestrisk, fjelltrakter
Utbredelse: Sentral-Asia

Tibethøne (Tetraogallus tibetanus) er en hønsefugl i fasanfamilien og inngår i slekten kongehøns, som består av fem arter. Arten har tilhold i fjellene i det sørsentrale Sentral-Asia. Arten er ifølge BirdLife International livskraftig,[1] men den er oppført i CITES Appendix I, som omfatter de mest truede artene i verden, og handel med disse er i praksis stort sett forbudt.[2]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Tibethøne er stor og kraftig og blir 50–56 cm lang,[2] og er med det en god del mindre enn himalayahøne (T. himalayensis). Hannen veier 1 500–1 750 g, hunnen 1 170–1 600 g.[2] Fjærdrakten har kraftige striper. Arten lever i en høyde på 3 700–5 800 moh. Om vinteren kan den finnes rundt 2 450 moh. Der tibethøne og himalayahøne forekommer i samme område, finnes som regel tibethøne høyere i terrenget.[3]

Tibethøna erstatter himalayahøna i områder med sameksistens med sistnevnte art. Habitatet består av åpne skråninger, vanligvis fra 3 700 moh og opp til den permanente snølinjen. Om sommeren opp til cirka 5 800 moh i Vest-Himalaya, hvor den habiterer på alpine beitemarker og steinete grunn langs rygger over tregrensen som er sparsomt bevokst med gress. Arten er registrert så lavt som 2 450 moh om vinteren.[2]

Lite er kjent om matvanene til denne kongehøna, men man regner med at den er ganske lik himalayahøne. Av gress og urter som den beiter på er arter i slektene Stellaria, Saxifraga, Oxytropis, Potentilla og Primula kjent. Om vinteren kan arten danne flokker på opp til 50 individer, som av og til beiter sammen med glansfasan (Lophophorus impejanus) og blåsau (Pseudois nayaur).[2]

Tibethøna er trolig monogam, men man vet ikke så alt for mye om hekkingen. Pardannelsen skjer i april, når vinterflokkene begynner å gå i oppløsning. Hekkesesongen varer fra sent i mai til tidlig i juli. Redet er en grunn grop på bakken, vanligvis skjult av stein eller busk og tynt fôret med gress og døde blader. Hunnen legger normalt 4–7 (typisk 4–5) egg, som er leirfargede til blek rødbrune og sparsomt dekket med mørkere rødbrune flekker.[2]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[4] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).[5][6][7]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b BirdLife International 2012. Tetraogallus tibetanus. In: IUCN 2013. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.2. Besøkt 13. april 2014.
  2. ^ a b c d e f McGowan, P. J. K. and G. M. Kirwan (2020). Tibetan Snowcock (Tetraogallus tibetanus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.tibsno1.01
  3. ^ Nicole Bougloua (udatert) oiseaux-birds.com – Tibetan Snowcock Besøkt 13. april 2014.
  4. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Pheasants, Grouse, and Allies (Phasianidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phasia1.01
  5. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  6. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  7. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]