Textus Receptus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tittelside til bibeloversettelsen Textus Receptus, Erasmus av Rotterdams greskspråklige versjon av Det nye testamente fra 1516.

Textus Receptus (latinsk for «Den mottatte tekst») er en greskspråklig grunntekst til Det nye testamente som ble satt sammen av Erasmus av Rotterdam1500-tallet. Teksten dannet deretter grunnlaget for Martin Luthers første oversettelse av Bibelen til tysk, for oversettelsen av Det nye testamente til engelsk av William Tyndale (King James-versjonen) samt for de fleste andre oversettelser i områder der reformasjonen hadde funnet sted i Europa.

Erasmus av Rotterdams tekst hadde sin opprinnelse i den første trykte greske utgave av Det nye testamente, et arbeid som ble gjort av Erasmus av Rotterdam i Basel i Sveits i 1516 på grunnlag av seks manuskripter som dog ikke var fullstendige. Teksten var hovedsakelig basert på de tekstfunn som fantes tilgjengelig den gang, de fleste av bysantinsk bakgrunn fra 800-tallet, og Erasmus’ oversettelse var ulik fra den klassiske formen av denne. Ettersom den bygger på majoriteten av den bysantinske ble oversettelsen kalt for Majoritetsteksten, eller den (av Gud) mottatte teksten, Textus Receptus. Senere har det blitt gjort flere funn av gamle dokument med nytestamentlige tekster, ikke minst Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus. I disse er flere tekstsammendrag betydelige kortere eller med færre ord.

Textus Receptus’ historie[rediger | rediger kilde]

Erasmus av Rotterdams første utgave av den greske teksten ble forberedt i all hast ettersom hans utgiver Johann Froben ønsket å komme før utgivelsen av en gresk utgave av Det nye testamente som var under forberedelse i Spania som en del av det store komplutensiske polyglott-prosjektet av Bibelen. Typografiske feil grunnet hastverket for å fullføre utgivelsen vrimlet i den trykte utgaven. Erasmus manglet også en fullstendig utgave av Åpenbaringen og ble tvunget til å oversette de siste seks versene tilbake til gresk fra den latinske Vulgata-utgaven for å kunne fullføre sine utgave. Erasmus tilpasset teksten flere steder for at den skulle samsvare med lesningen i Vulgata, eller som sitert av kirkefedrene. Som en konsekvens, selv om Textus Receptus er klassifisert av forskerne som en senbysantinsk tekst, avviker den i bortimot totusen lesninger fra standardformen av denne teksttype, slik den er representert i Majoritetsteksten til Hodges og Farstad.[1] Den trykte utgaven var uansett en salgsmessig suksess og trykt på nytt i 1519 med de fleste, om enn ikke alle, typografiske feil korrigert.

Erasmus hadde studert greske manuskripter av Det nye testamente i mange år i Nederlandene, Frankrike, England og Sveits, merket seg de mange varianter, men han hadde kun seks greske manuskripter direkte tilgjengelig i Basel. De daterte alle fra 1100-tallet eller senere, og kun ett kom utenfor hovedstrømning i den bysantinske tradisjonen. Følgelig har de fleste moderne forskere betraktet hans tekst for å være av tvilsom kvalitet.[2]

Med den tredje utgaven av Erasmus’ greske tekst i 1522 ble Comma Johanneum inkludert ettersom et enkeltstående gresk manuskript fra 1500-tallet hadde blitt funnet med denne i, skjønt Erasmus hadde uttrykt tvil om dens autentisitet i hans Kommentatorer. Den store etterspørselen etter greske bibelutgaver førte til en røre av andre autoriserte og ikke-autoriserte utgaver tidlig på 1500-tallet; bortimot alle av disse var basert på Erasmus’ verk og inkorporerte hans særegne lesning, skjønt tidvis hadde disse også et antall mindre egne endringer.

Tekstkritikk og Textus Receptus[rediger | rediger kilde]

Selv om begrepet «Textus Receptus» har blitt benyttet om alle greske bibelutgaver som er avledet fra Erasmus har det også en spesiell referanse i tekstkritikken av Det nye testamentet, betegnet for den ene av to særegne utgaver Det nye testamente, den ene ble produsert av Robertus Stephanus fra Paris i 1550, og den andre produsert av brødrene Elzevir i Amsterdam i 1624 (gjenutgitt i 1633). Navnet i seg selv er avledet fra en frase i utgiverens forord til 1633-utgaven av brødrene Elzevirs’ tekst, textum ergo habes, nunc ab omnibus receptum, oversatt til «så du holder teksten, nå mottatt for alle». De to ordene, «textum» og «receptum», ble modifisert fra akkusativ til nominativ for gi textus receptus. Hvor de greske manuskripter av Det nye testamentet er samlet for gjengi deres avvikende lesning, er den ene av disse to trykte teksten som generelt har blitt benyttet som det standard referanseverket.

De fleste av de tekstkritiske forskerne har siden slutten av 1800-tallet adoptert en eklektisk tilnærming til det greske Nytestamentet hvor det meste av vekten er blitt lagt på de tidligste bevarte teksten avledet fra Textus Receptus i rundt 6 000 lesninger. En betydelig mindretall av de tekstkritiske forskerne har imidlertid gitt prioritet til den bysantinske teksttype, og følgelig foretrukket Majoritetsteksten. Ingen skole innenfor tekstkritisk forskning har i dag fortsatt å forsvare autoriteten i Textus Receptus, skjønt denne posisjonen har fortsatt sine tilhengere blant en bevegelse som sverger til King James-utgaven og andre protestantiske grupper som er fiendtlig innstilt til enhver for tekstkritisk tilnærming og mistenkelig for ethvert avvik fra de reformistiske tradisjoner.

Etter Erasmus har blitt gjort flere funn av eldre dokumenter med nytestamentlige tekster, ikke minst Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus. Westcott og Hort har derfor redigert fram med en annen metode en gresk grunntekst til Det nye testamentet. En del forskere hevder at selv om Textus Receptus har flere bevarte dokument til grunn har teksten til Westcott og Hort en eldre og mer autentisk bakgrunn. Ettersom de fleste tekstkritiske forskere foretrekker Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus, utgår de nesten alle bibeloversettelser i dag fra teksten til Westcott og Hort. Noen, ikke minst i USA, men også i Europa, fastholder på Textus Receptus, den gamle og anerkjente grunnteksten. Selv i dag blir det fortsatt mange bibler trykt som bygger på Textus Receptus, som King James og New King James i den engelskspråklige verden. Eksempelvis er det i Sverige Karl XIIs Bibel og Reformasjonsbibelens oversettelse av Det nye testamente som bygger på Textus Receptus.

Frederick Nolan, en forsker i gresk og latin1800-tallet, tilbrakte 28 år i forsøket på å spore Textus Receptus tilbake til de apostoliske opprinnelser. Han var en lidenskapelig forsvarer av Textus Receptus’ autoritet over alle andre utgaver av det greske nytestamentet, og argumenterte at de første redaktørene av den trykte utgaven bevisst valgte tekster slik de gjorde på grunn av deres overlegenhet og avviste andre tekster som representerte andre teksttyper på grunn av deres underlegenhet (dårligere kvalitet).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Daniel Wallace 1989
  2. ^ Bruce Metzger, The Text of the New Testament (2005), side 99.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Wallace, Daniel B.: 'Some Second Thoughts on the Majority Text'. Bibliotheca Sacra 146 (1989): 270-290.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]