Spor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Spor er en brukshundorientert oppgave der sporhund og hundefører skal følge et spor som er lagt av et menneske eller et dyr. Spor er svært krevende og utmattende for hunden, som må gå med nesen i bakken hele tiden for ikke å miste sporet.

En typisk sporhund er en politihund, militær tjenestehund eller en hund som er trent i å gå spor av andre årsaker, f.eks. en jakthund eller en hund som konkurrerer i IPO eller bruks. Hensikten med å trene hunder til å gå spor er primært å finne igjen folk, som enten har gått seg vill eller har rømt, og dyr, som kan være skadd. Spor er imidlertid også en populær form for hundesport.

Utstyr[rediger | rediger kilde]

Når hunder går spor benyttes primært en sporsele eller en godt sykkelsele og ei lang line (10-20 m er vanlig). Det er viktig at hunden assosierer sporselen og lina med det å gå spor (som er veldig morsomt og spennende). Om du bruker sele på hunden også ellers, bør du vurdere å anskaffe en ny (annen type helst) sele til å gå spor med. Kvaliteten på lina skal være slik at den ikke setter seg fast i kvist og kvast. Det er også en fordel å ha ei line som ikke brenner i hendene om hunden skulle ta av litt, for det vil den før eller siden. Om ikke annet så dersom man skal prøve seg på blodspor. I så måte er lær best (primert rundlærsline), men også mest kostbart. Et godt alternativ er ei såkalt flettet flaggline.

Hunder[rediger | rediger kilde]

Alle hunder kan i utgangspunktet trenes opp i å gå spor. Noen raser har imidlertid større forutsetninger enn andre, rett og slett fordi lukteorganet er bedre utrustet. I så måte har f.eks. raser som blodhund, beagle og labrador retriever gjort seg spesielt bemerket, men det betyr ikke at også andre raser kan bli like gode eller til og med bedre.

Trening av spor[rediger | rediger kilde]

Tempo er ikke viktig i spor, men grundighet er det. Hundefører skal alltid holde i lina når hunden går spor, men for all del ikke nappe i den eller kveile den opp. Lineføringen skal og må være myk, ellers kan hunden oppfatte det som en korreks. Man må heller ikke gå for tett på hunden, da det kan skape uro og gi konsentrasjonsvansker. optimal avstand er normalt ca. 6-10 m. Forskjellig hunder marker funn på forskjellig måte, så det er viktig at hundefører følger nøye med og oppmuntrer under veis.

Til å begynne med er det viktig å ikke legge for lange (50-60 m er passe) og kompliserte spor. Det viktigste er at hunden finner figuranten og får sin belønning, så sporet bør være helt ferskt. Helt i starten kan det også være en fordel at hunden ser at figuranten forsvinner, for da vil den naturlig begynne å søke der. Når en begynne å trene spor er det også viktig ikke å legge sporet i motvind, for da kan hunden gå på overvær (søke i luften). Det er ikke ønskelig. Det er også en fordel å legge sporet på et underlag som gjør det lett å følge, f.eks. jordholdig dyrket mark.

Etter hvert som hunden blir flinkere økes lengden og kompleksiteten, f.eks. gjennom at sporet blir eldre (øke med 5-10 min. er passe), lengre, får (flere) utlagt gjenstander og/eller gjennom å legge sporet på et mer komplisert underlag (stein, fjell, brutt av bekker o.l.).

Spor som konkurranse[rediger | rediger kilde]

Spor inngår som konkurranse i både IPO (se der) og bruks. I brukshundsport laveste klasse (D) legger fører selv ut sporet. I de øvrige klassene er sporoppgaven ukjent for fører. Antallet pinner som hund og fører har med tilbake er grunnlaget for poengberegningen. Siste pinne må finnes for å få bestått. Alder, lengde på sporet og søketid avhenger av hvilken klasse man starter i.

Se også[rediger | rediger kilde]