Spaceballs

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Spaceballs
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Sjanger Crazy-komedie, parodi
Regissør Mel Brooks
Produsent Mel Brooks
Manus Mel Brooks
Thomas Meehan
Ronny Graham
Medvirkende Bill Pullman
John Candy
Rick Moranis
Mel Brooks
Daphne Zuniga
Musikk John Morris
Sjeffotograf Nick McLean
Klipp Conrad Buff
Filmselskap Metro-Goldwyn-Mayer
Utgivelsesår USA 24. juni 1987
Norge desember 1987
Lengde 96 min
Budsjett $22.7 million
IMDb-profil

Spaceballs er en amerikansk crazy-komedie og sci-fi-parodi fra 1987 regissert av Mel Brooks. Hovedrollene spilles av Bill Pullman, John Candy og Daphne Zuniga.

Om filmen[rediger | rediger kilde]

Hjelm fra filmen. Disse hjelmene ble brukt av ikke-offiserer på skipet Spaceball One.

Handling[rediger | rediger kilde]

Planeten Druidia styres av den naive kongen Roland. Samfunnet framstår som et eventyraktig eklektisk middelalder/science-fiction-samfunn. Han prøver å få giftet bort sin datter Vespa (Zuniga) til prins Valium. Hun vil ikke, og rømmer fra alteret over i sin rombil (for øvrig en Mercedes), sammen med hennes druide Dot Matrix. Flukten går ikke om planlagt, og hun er i ferd med å bli fanget av Dark Helmet (Moranis), som jobber for president Skroob (Brooks). Skroob har kastet bort mesteparten av atmosfæren til planeten Spaceball, og vil bruke Vespa som gissel for å få all atmosfæren til Druidia.

Roland kontakter Lone Starr, og han og hans venn Barf bestemmer seg for å redde Vespa for en million spacedollars, som tilfeldigvis er akkurat det de skylder lånehaien-med-mer Pizza the Hutt. De redder henne og kommer seg unna Dark Helmet, men blir etter hvert strandet på månen Vega, en ørkenaktig måne som har atmosfære. De er i ferd med å dø av mangel på vann da de blir hjulpet av medhjelperne til Yoghurt (også Brooks). Yoghurt lærer Lone Starr om «The Schwartz», en kraft som kan manipulere ting på avstand. Det utvikler seg en romanse mellom Vespa og Starr, men denne er forhindret av at Vespa bare kan gifte seg med en prins.

Spaceballene greier etter hvert å finne selskapet og lure Vespa med seg. Når de har fanget henne, truer de kong Roland med å gi Vespa tilbake sin gamle nese (før operasjonen hun fikk som sekstenårspresang). Roland gir fra seg koden, og det enorme romskipet til spaceballene forandrer seg til «Mega-maid» en robot som ser ut som frihetsgudinnen med en støvsuger. Lone Starr drar til planet Spaceball for å redde Vespa, og lyktes, med god hjelp av Vespa selv. De begynner å suge all atmosfæren ut av planeten da Lone Starr greier å reversere prosessen. Han kommer seg inn i romskipet gjennom frihetsgudinnens øregang og til hjernen. Han skal til å skru av hovedkontrollen til skipet da han kommer i kamp med Dark Helmet. I en svært original fektekamp med lyssverd fra ringer, vinner til slutt Starr. Han får satt igang selvdestruksjonen av skipet og kommer seg ut. Alle om bord i skipet kommer seg unna i rømningsskip bortsett fra Skroob, Dark Helmet og Colonel Sandurz, som blir med når skipet blåser ut, men overlever. De og hodet til frihetsstatuen lander på en planet i nærheten, bebodd av intelligente aper, og klatrer ut av hodet til frihetsgudinnen.

Mens alt dette skjedde, har Pizza the Hutt blitt innestengt i en bil og spist seg selv opp. Gjelden er dermed slettet, og Lone Starr og Barf dro uten å ta betalt for oppdraget, til Barfs store irritasjon. Det viser seg at Lone Starr likevel er en prins, og da han oppdager det, drar han øyeblikkelig til Druidia og spør Vespa om hun ikke heller vil gifte seg med ham. Hun takker ja, og presten, irritert over de mange avbrutte bryllupene, har kortversjonen:
Presten: «Do you?»
Lone Starr: «Yes»
Presten: «Do you?»
Princess Vespa: «Yes»
Presten: «GOOD, you're married. KISS HER!»


Den fjerde veggen[rediger | rediger kilde]

Med unntak av Vill Vest er det ingen Brooks-filmer som så ofte bryter den fjerde veggen, det vil si kontakten mellom filmen og virkeligheten som denen filmen. Spaceballene finner for eksempel Vespa ved å se på filmen «Spaceballs», som har kommet ut før filmen går på kino. De spoler til den biten av filmen som er samtidig som de står der og har en eksistensialistisk krise mens Dark Helmet prøver å forstå når de er i filmen og virkeligheten. I tillegg er det flere andre spark til Star Wars som bryter med virkeligheten, som at Yoghurt har sin egen merchandising der han selger produkter fra Spaceballs, inkludert en dukke av seg selv. I fektescenen mellom Dark Helmet og Lone Starr treffer Helmet en kameramann og skylder på Starr, og da det viser seg at knappen som avbryter selvdestruksjonen ikke fungerer, kommenterer Dark Helmet: «Typisk! Ikke engang i fremtiden fungerer noe». I tillegg kommer Lone Starr, Barf, Leia og Dot Matrix unna klørne til Spaceballene ved at spaceballene fanger deres stuntmenn.


Referanser og parodier[rediger | rediger kilde]

Spaceballs har svært mange referanser og parodier på science fiction-filmer, TV-serier og bøker. Her er noen av de mest tydelige:

  • Lone Starrs navn spiller på Han Solo (Solo=lone) og Luke Skywalker (Starr) fra Star Wars. Det spiller også sannsynligvis på «Lucky Starr»-seriene til Isaac Asimov. Karakteren er også i hovedsak en parodi på Han Solo, men også ispedd noe Indiana Jones. Lone Starr gjør også et «Vulcan neck pinch», kjennetegnet gjennom TV-serien Star Trek.
  • Barf(-olomew) er en klar referanse til Chewbacca fra Star Wars, med den klare forskjellen at han faktisk kan snakke normalt.
  • Prinsesse Vespa er en parodi på prinsesse Leia. Navnet spiller ellers på scooteren Vespa. Vespa er imidlertid mesteparten av tiden ikke like flink under panikk som Leia, og er betydelig mer feminin. Vespa er en druish princess, som spiller på uttrykket «Jødisk prinsesse», det vil si en bortskjemt og materialistisk rikmansdatter av jødisk herkomst, som oftest bosatt i USA, gjerne New York.
  • Dot Matrix er en klar referanse til C-3PO, men hennes personlighet er langt mindre stiv og langt mer amerikansk, også i språkdrakt.
  • Yoghurt er en klar parodi på karakteren Yoda. Hans medhjelpere, Dinkene, spiller på Jawaene fra Star Wars, mens de samtidig framstår litt som dvergene fra Snøhvit og de syv dvergene og samtidig nynner de på Colonel Bogey-marsjen fra Broen over Kwai.
  • Skipet Eagle 5 er en parodi på «The Millennium Falcon», igjen Star Wars, mens skipet til spaceballene, Spaceball One, er en parodi på skipet fra åpningen til Star Wars Episode IV: Et nytt håp.
  • Dark Helmet er en åpenbar parodi på Darth Vader. Det faktum at vi ofte får se Dark Helmet uten maske, mens vi nesten aldri ser Darth Vader uten, er også en parodi. Hans Imerious Forces er en parodi på Darth Vaders Imperial forces. Hans dype stemme med hjelm er balansert med en overraskende normal stemme og lite skremmende utseende uten.
  • Prins Valium er en spøk på bekostning av Prins Valiant og Valium. Prinsen har Valiants berømte hårklipp og sliter med søvnproblemer.
  • Pizza the Hutt er et spill på Jabba the Hutt og pizzarestaurantkjeden Pizza Hut. Han er halvt menneske, halvt pizza.
  • Oberst Sandurz, spiller på Colonel Sanders, som startet KFC. I tillegg er han en generisk høytrangerende figur fra Star Wars, av typen Veers, Piett eller Moff Jerjerrod.
  • President Skroob er en generisk inkompetent president, og navnet er en ombytting av bokstavene i etternavnet til Mel Brooks. På tross av at han er over Dark Helmet i rang, er det ingen åpenbare likhetstrekk mellom ham og Palpatine.
  • I Spaceball One blir president Skroob teleportert av Snotty, som er en klar referanse til Star Treks Scotty, som pleide å stå for teleporteringen.
  • Da Spaceball One forandrer seg til «Mega-Maid», er dette også et klart spark til Transformers.
  • John Hurt gjentar rollen som mannen som får en alien ut av magen sin på en restaurant i filmen. Dette er en homage til Alien.
  • Scenen der Dark Helmet, president Skroob og oberst Sandurz kryper ut av hodet til Mega-Maid, det vil da si et hode som likner Frihetsgudinnen, er en klar referanse til Apeplaneten. To apemennesker ser dem, og en av dem kommenterer tørt: «There goes the planet».
  • Månen Vega er et spill på planeten Tatooine fra Star Wars.


Mottagelse og arv[rediger | rediger kilde]

Filmen fikk blandet mottakelse, og anmelderen Roger Ebert sa at denne hadde gjort seg bedre tidligere, før folk ble lei av Star Wars-filmene. TIMEs Richard Schickel kommenterte: «The crew flings itself energetically through space in search of laughs, but it will never penetrate the galaxy where Blazing Saddles and Young Frankenstein traced their giddy orbits.»[1]

New York Times' kritiker Janet Maslin var litt mindre skeptisk.« Mr. Brooks's vision of Star Wars and its underlying silliness cannot help but wear thin. But Spaceballs has none of the aggressively unfunny humor that has marred some of Mr. Brooks's other recent efforts, and its spirits remain consistently high. If it isn't likely to generate what Mr. Brooks himself refers to as Spaceballs II: The Search for More Money, neither is it anything less than gentle, harmless satire that occasionally has real bite.»[2]

Imidlertid har både Star Wars og Spaceballs fått en stor tilhengerskare, og dermed har filmen holdt seg godt i tiden etter lanseringen.

Filmen kostet omtrent $ 22,7 millioner å spille inn, mens den tjente inn $38 millioner i USA alene.


I rollene[rediger | rediger kilde]

Bill Pullman - Lone Starr
John Candy - Barfolomew (Barf)
Daphne Zuniga - Prinsesse Vespa
Joan Rivers - Dot Matrix (voice)
Mel Brooks - President Skroob/Yogurt
Rick Moranis - Lord Dark Helmet
Dick Van Patten - Kong Roland
George Wyner - Oberst Sandurz
Leslie Bevis - Kommandørinne Zircon
Michael Winslow - Radartekniker
Lorene Yarnell - Dot Matrix (kropp)
Jim J. Bullock - Prins Valium
Dom DeLuise - Pizza the Hutt (stemme)
Ronny Graham - Prest
Sandy Helberg - Dr. Phillip Schlotkin
Stephen Tobolowsky - Kaptein for vaktene

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cinema: Lost in Space - Time.com, 13. juli 1987, hentet 15. august 2012
  2. ^ Spaceballs - New York Times, 24. juni 1987, hentet 15. august 2012