Vill Vest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For tegneseriebladet Vill Vest, se Vill Vest (blad)
Vill Vest
orig. Blazing Saddles
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Sjanger Crazy-komedie
Regissør Mel Brooks
Produsent Michael Hertzberg
Manus Andrew Bergman (story)
Mel Brooks
Norman Steinberg
Andrew Bergman
Richard Pryor
Al Uger
Medvirkende Cleavon Little
Gene Wilder
Harvey Korman
Musikk Mel Brooks
John Morris
Sjeffotograf Joseph F. Biroc
Klipp Danford B. Greene
John C. Howard
Filmselskap Warner Bros.
Utgitt USA 7. februar 1974
Norge 1974
Lengde 93 min
Budsjett $2.6 million

Vill Vest (originaltittel: Blazing Saddles) er en amerikansk crazy-komedie og western-parodi fra 1974 regissert av Mel Brooks. Hovedrollene spilles av Cleavon Little, Gene Wilder og Harvey Korman.

Handling[rediger | rediger kilde]

I post-slaveriets USA skal det bygges en jernbane gjennom vesten, og arbeiderne, stort sett tidligere slaver, men også kinesere og irer, bygger i åpningsscenen denne jernbanen i ekstrem temperatur for ubarmhjertige sjefer. Bart (Little), en svart arbeider, blir beordret til å se om det stemmer at jernbanen har havnet i kvikksand, og det viser seg at det stemmer, og Bart og hans kollega blir fanget i kvikksanden. De to kommer seg opp uten noen hjelp fra oppsynsmannen og sjefen, Taggart, som er opptatt med å planlegge hvor jernbanen skal gå videre. Provosert over deres likegyldighet, slår Bart ned sjefen.

Det beste alternativet viser seg å være å bygge jernbanelinjen gjennom byen Rock Ridge, og jorda er plutselig verdt en formue. I dens kjølvann oppstår det rivaliseringer mellom den korrupte politikeren Hedley Lamarr (Korman) og hans håndtlangere på den ene siden og og lokalbefolkningen på den andre.

Da lokalbefolkningen trygler guvernør Le Petomane (Brooks) om en ny sherrif, tar Lamarr på seg jobben å skaffe en sheriff. For å skape splid og konflikt i byen, sender Lamarr Bart til byen rett før Bart skulle henges for å ha slått ned sjefen sin. Barts mottakelse i den sterkt rasistiske byen blir ikke god, men etter lengre tid blir han godtatt, særlig etter å ha reddet dem fra monsteret Mongo. Han blir dermed også lederen for opprøret mot den korrupte politikeren Hedley Lamarr som med hjelp av sine lovløse lakeier har som mål å drive den lokale befolkningen vekk. Barts kamp synes håpløs, men så får han hjelp fra revolvermannen "The Waco Kid" (Wilder).


Om filmen[rediger | rediger kilde]

«Vill Vest» er en svært politisk ukorrekt film som tar for seg klisjeene fra westernfilmer (sheriff-helt, saloonsangerinne-heltinne, en revolvermann og en svært hvit småby) og vrir om på dem. Den svært hvite småbyen (Rock Ridge) er svært rasistisk og innavlet (samtlige deler etternavn, sheriffen er sort, heltinnen er en førførerinne som mislykkes og en sterkt kjønnsdiskriminerende og sexfiksert guvernør. I tillegg er det en jødisk indianerhøvding og en gruppe med verdens største banditter som inkluderer Ku Klux Klan. Omtalen av svarte er svært grov og rasistisk, men alt i en komisk sammenheng, der det helt klart er avsenderne av kommentarene, og ikke adressaten, som framstår tåpelig.


Referanser og parodier[rediger | rediger kilde]

Vill Vest er en ellevill crazy-komedie og en parodi på western-sjangeren. Filmen er så full av parodier og referanser at det blir vanskelig å ta for seg alle:

Filmer[rediger | rediger kilde]

  • Især klassikeren Sheriffen får gjennomgå, med mange hendelser stjålet fra denne filmen, ikke minst at en gjeng skal ødelegge byen.
  • Også Rio Bravo, med den forfyllede revolvermannen Dude, blir parodiert av Gene Wilders «The Waco Kid».
  • En nasjons fødsel er delvis parodiert med sheriff Barts legendariske «Where the white women at?», sagt for å provosere to klansmedlemmer.
  • Skatten i Sierra Madre blir (feil)sitert da en gruppe meksikanske banditter uttaler «Badges? We don't need no stinkin' badges».
  • Jeg er ingen engel (må ikke forveksles med Mae West-filmen med samme navn) med Marlene Dietrich i rollen som cabaretsangerinnen «Frenchie» er klart parodiert av Madleine Kahns «Lily von Sthupp». von Sthupps sang «I'm tired» er en klar referanse til Dietrichs «I'm the Laziest Gal in Town» fra Det store alibi.
  • Top Hat blir parodiert med et dansenummer der flere menn i kjole og hvitt danser til sangen «The French mistake» (skrevet av Brooks) rett før kamphanene fra Lamarrs gjeng og landsbyen bryter inn i studio.

Skuespillere[rediger | rediger kilde]

  • von Shtupp («Shtupp» er en yiddish vulgarisme for å ha sex) er i sin helhet en parodi på Dietrich.
  • Guvernør Le Petomane (Mel Brooks) er en referanse til Joseph Pujol, en berømt fransk artist som opptrådde med å flatulere kontrollert. «Le Petomane» betyr omtrent «fjertomanen».
  • Skurken, Hedley Lamarr, spiller på skuespillerinnen Hedy Lamarr, noe som er en gjennomgående vits gjennom hele filmen. Hedy Lamarr skal visstnok ha saksøkt Brooks, men saken ble ordnet utenfor domstolen med en mindre pengesum. Dette refereres til i filmen, da Brooks sier til skurken Hedley Lamarr «Dette er 1874, du kan saksøke henne!».
  • Det refereres også direkte til Randolph Scott (som en helt) og Richard Dix (som en tidligere rival av byen), begge to kjente westernskuespillere.
  • Regissøren Cecil B. DeMille ble også referert av ‘Waco Kid’ i utsagnet «I must have killed more men than Cecil B. DeMille».

Musikk[rediger | rediger kilde]

  • Tittelsangen «Blazing Saddles» er sunget av Frankie Laine, en svært anerkjent sanger. På tross av at Laine sang de fleste sjangre og helst storband, var han sterkt knyttet til western-sangstilen på grunn av at han hadde sunget flere tittelmelodier til western-sanger. Laine visste ikke da han sang tittelsangen, som ikke er humoristisk ved første øyekast, at filmen var en parodi.
  • Tidlig i filmen, da de hvite arbeidsformannen prøver å presse de sorte til å synge slavesanger, svarer Bart med å synge «I Get a Kick Out of You» av Cole Porter.
  • Senere rir Bart av gårde til tonene av «April in Paris», gjort kjent av Count Basie, bare for kort tid senere å ri nesten inn i et storband med Basie på piano.


Den fjerde veggen[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen «den fjerde veggen» henviser til når skuespillere bryter den usynlige veggen mellom skuespillernes verden (scenen eller studio) og publikum. Dette var Brooks' første brudd med den fjerde veggen, men til gjengjeld skjer det ofte. Den første gangen er når Hedley Lamarr, alene på kontoret sitt, diskuterer hvordan han skal få tak i en sheriff som vil gjøre mer skade enn gavn for byen, der det virker som om han prater til seg selv, før han ser rett inn i kamera og sier «Why am I asking you?». De stadige referansene til filmstjerner er en annen, men det tar helt av mot slutten, der Rock Ridges befolkning og deres allierte slåss mot skurkene. Skurkene er en blanding av tyske soldater fra andre verdenskrig, motorsykkelgjenger, ørkenkrigere, Ku Klux Klan og flere andre. Slåsskampen går inn i Warner Bros.-studioet, ødelegger show, starter matkrig i kantinen før samtlige bryter ut hovedinngangen. Lamarr løper inn i en taxi og ber sjåføren om å «kjøre ham vekk fra denne filmen». Lamarr ender opp ved Grauman's Chinese Theatre, der han ser premieren på, nettopp, «Vill vest», og kommer til scenen der Bart rir etter ham inn mot den kinosalen han sitter i.

Brooks gjentok dette bruddet med den fjerde veggen i Spaceballs, og også i varierende grad i andre filmer, men aldri i så ekstrem grad som i Vill Vest.


Alternative versjoner[rediger | rediger kilde]

TV-versjonen av filmen ble noe sensurert, og i noen tilfeller ble det lagt til scener som ble klippet ut av filmversjonen. Disse inkluderer:

  • Slutten på salmen om Rock Ridge, der «Our world is turning into shit» får det siste ordet overdøvet av orgelet.
  • Når cowboyene til Taggart spiser bønner, er den ekstreme flatulensen fjernet, mens scenen er beholdt uten lyd.
  • Når Bart skal bekjempe Mongo, er det to scener som er lagt til, først når en dukke av Bart utfordrer Mongo til duell, og en kanon kommer ut av magen til dukken, og deretter når Bart lurer Mongo til å dukke etter dubloner i en brønn, for så å skru av luftpumpen og gi beskjed til Mongo at han har lunsjpause.
  • Lilly von Shtupp er omtalt som Lilly von Sh-, da Shtupp er en jiddisch slang for samleie. The Waco Kid sier også at «The little bastard shot me in the... you know» i stedet for «The little bastard shot me in the ass» i filmen.
  • Flere TV-versjoner har også sensurert bort de mange rasistiske ordene.


Mottagelse og arv[rediger | rediger kilde]

Filmen fikk blandet kritikk da den kom, men har i ettertid blitt betraktet som en klassiker. Filmen ble en stor publikumsuksess da den kom i 1974 og spilte inn over $119 millioner på amerikanske kinoer alene.[1]

Filmen ble i 1975 nominert til tre Oscar-priser og to BAFTA-priser, men vant ingen. Samme år vant den en pris ved Writers Guild of America Award. I 2006 ble filmen funnet betydningsfull nok ("culturally, historically, or aesthetically significant") av USAs Library of Congress til å bli bevart av deres National Film Registry.

Det amerikanske filminstituttet kåret filmen til den sjette beste komedien noensinne, med to av Brooks' andre fimer, The Producers (11. plass) og Frankenstein Junior (13.) tett bak.[2]


TV[rediger | rediger kilde]

En TV-pilot, kalt Black Bart, som var basert på samme historier ble produsert og sendt på CBS i 1975. Den er med som ekstramateriale på DVD-utgaven og varer i 22 minutter.[3]

I rollene[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Nett-TV[rediger | rediger kilde]