Slaget ved Mollwitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Mollwitz
Konflikt: Den første schlesiske krig
Slaget ved Mollwitz
Skjematisk oversikt over slaget
Dato 10. april 1741
Sted Mollwitz i Schlesien, i dag Małujowice i Polen.
Resultat
Prøyssisk seier
Parter
Preussen Preussen Det hellige romerske riket av den tyske nasjons flagg Østerrike
Kommandanter
Fredrik II
Grev Schwerin
Feltmarskalk Niepperg
Styrker
23 200 menn[1] 16 600 menn
Tap
3900 døde eller skadde
700 tatt til fange
2500 døde eller skadde
1500 tatt til fange

Slaget ved Mollwitz var et slag mellom Preussen og Østerrike som ble utkjempet den 10. april 1741. Det var det første slaget til den nye prøyssiske kongen, Fredrik II, og begge sider gjorde store militære feil, men Fredrik den store klarte likevel å oppnå seier. Slaget stadfestet makten han hadde over det nylig erobrede området Schlesien og gav han verdifull militærerfaring.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter at Maria Teresia av Østerrike tok over tronen i Kongeriket Böhmen og Kongeriket Ungarn, så Fredrik II en mulighet til å raskt invadere og annekterte provinsen Schlesien (da en del av den tsjekkiske kronen), som ville gi han nye store landområder og mange nye innbyggere til kongeriket sitt. Han tok området med storm og hadde nesten okkupert hele regionen. Troppene hans slo seg ned for vinteren og Maria Teresia regnet med en enkelt kamp da hun sende en hær på om lag 20 000 mann ledet av Wilhelm Reinhard von Neipperg for å ta tilbake provinsen og vise seg frem som en sterk monark.

Marsjen nordover[rediger | rediger kilde]

Denne armen leiet av Neipperg overrasket Fredrik II fullstendig mens han dvelte i provinsen, og styrkene til Neipperg gikk raskt nordover forbi Fredrik, hvor hæren hans frigjorde byen Neisse som da var omringet av en liten prøyssisk styrke og ikke hadde falt enda. Både Neipperg og Fredrik gikk raskt nordover i et kappløp om å nå byen først. Været var særs dårlig for begge sider, men von Neipperg nådde Neisse først og satte opp en leir der. Fredrik II og hele hæren hans var nå bak fiendens linjer med en stor østerriksk styrke mellom seg og resten av kongeriket, og både forsynings– og kommunikasjonslinjene hans ble avskåret. Begge sider visste dermed at slaget var uunngålig.

Prøyssiske forberedelser[rediger | rediger kilde]

Informasjon fra fangede østerrikske soldater gjorde at Fredrik viste nøyaktig hvor styrken til Neipperg var, og hvor de var ved Mollwitz. Morgontåken og snøen gjorde at Fredrik klarte å snike seg frem umerket mot leiren til Neipperg, bare 2000 skritt unna. De fleste kommandantene ville da ha gitt ordre om å angripe leiren og jage bort den østerrikske hæren, men siden Fredrik aldri før hadde kjempet et slag, valgte han i steden å bringe styrkene sine i stilling langs en slaglinje.

Det var særs tung snø på bakken, noe som førte til flatt lys og som igjen gjorde at Fredrik feilkalkulerte avstanden til elven på høyresiden. Han satte flere av styrkene sine i stilling bak en sving i elven, der de ikke ville kunne komme til å ta del i slaget, og flere styrker ble satt i stilling vinkelrett til de to slaglinjene han hadde trukket på høyresiden. Det ble sagt at feltmarskalk Kurt Kristoff von Schwerin tidlig kommenterte at Fredrik hadde miskalkulert avstanden, men hans synspunkt ble ikke tatt hensyn til.

Østerrikske forberedelser[rediger | rediger kilde]

Neipperg var i en like dårlig situasjon siden han hadde oppdaget at hele hæren til Fredrik var like utenfor leiren, og ikke bare var de fleste soldatene til sengs, men de var vendt mot nordvest og bort fra prøysserne. Den østerrikske hæren våknet og sprang desperat fra leiren sin hvor de prøvde å opprette en god slagstyrke. Til slutt, rundt klokken 13, var begge sider klar til slaget og stod vendt mot hverandre klare til å utkjempe slaget.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Den prøyssiske hæren under slaget ved Mollwitz.

Den prøyssiske styrken rykket fram mot den østerrikske linjen i to seksjoner, men seks regimenter fra det østerrikske kavaleriet med 4500 til 5000 mann og hester raste inn i kavaleriet på høyrevingen til den prøyssiske hæren og slo den i stykker. Dermed ble den prøyssiske flanken åpen for angrep og det østerrikske kavaleriet vendte seg nå mot det åpne infanteriet. Schwerin, den prøyssiske kommandanten under Fredrik, gav nå Fredrik II råd om å forlate slagmarken fordi det så ut til at de var i ferd med å gå på et nederlag. Kong Fredrik tok rådet til etterretning og ble nesten skutt eller fanget då han forlot slaget. Flere historikere mener at Schwerin gav Fredrik dette rådet slik at Schwerin selv kunne ta kommandoen over troppene, siden han selv var en erfaren general som hadde tjenestegjort i flere hærer.

Slagfeltet var kaotisk på grunn av at de vinkelrette infanteristyrkene, som lå i stilling mellom de to prøyssiske linjene, flyktet eller skjøt på andre prøyssiske tropper samtidig som det østerrikske kavaleriet raste inn i flanken. Men på et tidspunkt vendte det prøyssiske infanteriet, som hadde blitt trent og drillet til perfeksjon av Fredrik Vilhelm I, spontant til høyre og fyrte av salver etter salver mot det østerrikske kavaleriet som på sin side fikk store tap. General Römer, som var lederen for det østterrikske kavaleriet, fikk et dødelig skudd i hodet fra en prøyssisk muskettkule og med to døde hærledere på vingene spurte en offiser Schwerin om hvor de skulle trekke seg tilbake. Schwerin svarte angivelig «Vi skal trekke oss tilbake over likene til fienden vår» og gjenopprettet raskt orden på den prøyssiske høyreflanken.

Et nytt østerriksk kavaleriangrep på venstresiden ble slått tilbake og Schwerin gav nå ordre om å rykke frem med hele den prøyssiske styrken. Det prøyssiske infanteriet nådde raskt frem til den østerrikske slaglinjen og siden de var av de best trente infanteristene på denne tiden klarte de å avfyre 4–5 skudd i minuttet med sine flintbøsser, noe som gjorde store innhogg på fienden. Østerrikerne ble raskt jaget bort fra slagmarken, og Fredrik den store stod igjen som seierherre.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Seieren var egentlig feltmarskalk Schwerins verk, fordi den prøyssiske kongen hadde flyktet fra slagmarken da det så ut til at østerrikerne kom til å vinne slaget. Senere sverget Fredrik den store at han aldri igjen skulle forlate styrkene sine på slagmarken, og stod fast ved dette til hans død sent på 1700-tallet. Han annekterte provinsen Schlesien fra Det tysk-romerske riket og lærte en verdifull lekse ved Mollwitz. Han skal ha sagt at «Mollwitz var utdanningen min». Fredrik hadde gjort flere feil, men klarte likevel å vinne slaget på grunn av de veltrente soldatene sine. Fra nå av viste han aggressivitet og oppildnet hele hæren sin til å få en aggressiv innstilling. Han gav blant annet også en stående ordre om at kavalerikommandantene hans aldri skulle ta imot et kavaleriangrep mens de stod stille. Han benyttet i større grad også lett kavaleri, husarer, som fungerte som tiraljører og speidere. Senere skal han ha sagt at «Den prøyssiske hæren går alltid til angrep».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ David Chandler: The Art of Warfare in the Age of Marlborough, s. 306 (All statistikk er hentet fra Chandler)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Chandler, David. The Art of Warfare in the Age of Marlborough. Spellmount Limited, (1990). ISBN 0-946771-42-1
  • Citino, Robert M. The German Way of War: From the Thirty Years War to the Third Reich. University Press of Kansas. Lawrence, KS, (2005). ISBN 0-7006-1410-9
  • Dorn, Günter & Engelmann, Joachim: Die Schlachten Friedrichs des Großen, Podzum-Pallas-Verlag, Friedberg 1986, ISBN 3-7909-0275-6
  • Dorn, Günter & Engelmann, Joachim: Die Kavallerie-Regimenter Friedrichs des Großen, Weltbild Verlag, Augsburg 1992, ISBN 3-89350-344-7
  • Fernau, Joachim: Sprechen wir über Preußen, Goldmann Verlag, München 1981, ISBN 3-442-06498-8
  • Friedrichs, Hanns Joachim: Weltgeschichte. Eine Chronik. Aktualisierte Auflage. Naturalisverlag, Köln 1991, ISBN 3-88703-814-2
  • Gooch, George Peabody: Friedrich der Große, Heyne Verlag, München 1991, ISBN 3-453-55011-0
  • Koch, Hannsjoachim W.: Geschichte Preußens. List, München 1980, ISBN 3-471-77951-5