Den første schlesiske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Keiser Karl VI muliggjorde datteren Maria Theresias arvefølge
Maria Theresia var stridens kjerne
Fredrik den store ønsket å få Schlesien under Preussen

Den første schlesiske krig (17401742) var del av den østerrikske arvefølgekrig 17401748.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Den første schlesiske krig begynte etter Karl VIs død, som i sin pragmatiske sanksjon hadde muliggjort sin datter Maria Theresias arvefølge.

Selv de fleste stater i Karl VIs levetid hadde anerkjent den pragmatiske sanksjon, ble den etter hans død i 1740 bestridt av Fredrik II av Preussen og Karl Albert av Bayern (den senere keiser Karl VII)

Karl Albert av Bayern gjorde krav på keisertronen og de fleste habsburgske landene, mens Fredrik II gjorde krav på Schlesien.

Fredrik II begrunnet sitt krav med Schwibus-traktaten av 1537s bestemmelse om at de schlesiske fyrstedømmene Liegnitz, Wohlau og Brieg etter Piastdynastiets utdøelse skulle tilfalle Brandenburg. Selv om Piastdynastiet utdøde 1675 hadde ingen forsøkt å gjøre traktaten gjeldende.

Det kom til et forbund mellom Preussen og Bayern, Frankrike, Sachsen, Kurköln, Spania, Sverige og Neapel. Disse maktene ønsket en svekkelse av det habsburgske riket.

Med Habsburg-riket sluttet på den annen side Storbritannia, Sardinia, Nederland og Russland forbund.

Forløp[rediger | rediger kilde]