Simon Langham

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Simon Langham (født 1310, død 22. juli 1376) var erkebiskop av Canterbury, rikskansler av England og kardinal.

Han ble født i Langham i Rutland. Som ung mann ble han munk i St. Peters abbedi i Westminster, og etterhvert abbed der.

I 1360 ble han utnevnt til skattmester i England, og i 1361 til biskop av Ely. Han ble så rikskansler i 1363, og erkebiskop av Canterbury i 1366.

I Oxford drev han ut sekularprestene fra Canterbury Hall, og erstattet dem med munker. Lederen for prestene som ble drevet ut var en John de Wiclif, som man senere har identifisert til reformatoren John Wyclif.

I 1365 og 1366 var Langham involvert i anti-pavelige tiltak, men han ble allikevel utnevnt til kardinal i 1368. Dette førte til at han mistet sitt gode forhold til kong Edvard III. To måneder etter å ha blitt kardinal gikk han derfor av som erkebiskop, og reiste til Avignon, der pavene residerte på denne tid. Han ble snart tatt i nåde, og fikk mindre embeter i England. I 1374 ble han igjen valgt til erkebiskop av Canterbury, men takket nei til dette.

Han døde i Avignon 22. juli 1376, og ble gravlagt i Westminster Abbey. Hans gravmonument der er det største som for en geistlig i kirken. Hans betydelige rikdommen ble testamentert til abbediet, og han har derfor blitt kalt Westminster Abbeys andre grunnlegger.


Forgjenger:
 Thomas de Lisle
Biskop av Ely
Etterfølger:
 Thomas Arundel 
Forgjenger:
 William Edington 
Rikskansler i England
Etterfølger:
 William av Wykeham 
Forgjenger:
 Simon Islip 
Erkebiskop av Canterbury
Etterfølger:
 William Whittlesey