Silofôr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ku eter surfôr, ensilert og nedsyret gress, i et fjøs i Allgäu sør i Tyskland.

Silofôr eller surfôr, også kort bare silo, er ensilert og nedsyret gress, som regel enten i rundballer eller silo. Det brukes i landbruket hovedsakelig til fôr for storfe, geiter og sauer. Surfôr er den klart vanligste typen av grovfôr, spesielt i mjølkeproduksjon. Høy brukes nå mest til andre dyreslag, som hest og sau, eller som fôr til kalver.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Når man lager silofôr er det vanlig at råvaren kuttes ved høsting. Dette gjør at det er lettere å pakke silofôret godt under innlegging, slik at det blir så lite luft som mulig igjen i massen. For å hjelpe ensileringsprosessen ytterligere i gang, tilsettes oftest også ensileringsmidler som senker pH-verdien, motvirker uønskede mikroorganismer og/eller hjelper mjølkesyrebakteriene. Det klassiske ensileringsmidlet er ren maursyre. Ensileringsmiddel tilsettes ofte med dyser som spruter ensileringsvæsken på graset under høstingen.

Metoder[rediger | rediger kilde]

I hovedsak er det tre metoder som nyttes ved produksjon av silofôr i det norske landbruket.

Tårnsilo[rediger | rediger kilde]

I Norge har tårnsiloen fram til nå vært den vanligste metoden. Den har høyest anleggskostnad, men gir ofte silofôr med høy kvalitet. Pakkingen blir effektiv i en høy tårnsilo, fordi graset presses godt sammen av egen tyngde. Tårnsiloen er støpt i betong eller bygd i stål eller tre. Ved bygging i andre materialer enn tre må det tas hensyn til korrosjonen som ensileringsmiddelet vil medføre. For eksempel kan en offeranode kobles til armeringen i en betongsilo. Det er mulig å mekanisere innlegging og/eller tømming med såkalte fylltømmere. Ellers er det vanlig med uttak med vinsj og silograbb. Den enkleste formen er manuell tømming med høygaffel og silospade.

Rundballer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Rundballe

Graset slås med en slåmaskin, deretter presses det i rundballer med en rundballepresse og pakkes inn med fire til åtte lag plast (strekkfilm). I prinsippet er det ingen anleggskostnader med metoden, men de variable kostnadene er store på grunn av all plasten. Det er dessuten vanskelig å rasjonalisere utfôringen da hver enkelt rundballe må håndteres med traktor, gaffeltruck, hjullaster eller liknende.

Plansilo[rediger | rediger kilde]

Plansiloer er vanligvis langsmale, to til fire meter høye, og åpne i en eller begge ender, vanligvis støpt i betong. Massen som skal ensileres legges ut i jevne lag og pakkes hele tiden med traktor, hjullaster eller liknende. Når plansiloen er fylt opp dekkes massen med plast for å forhindre lufttilgang. Uttak skjer ved hjelp av traktor med frontlaster eller liknende med en blokkuttaker som kutter blokker av silofôren fra den ene enden av plansiloen.

En plansilo må dimensjoneres slik at man har stort nok uttak til at det ikke blir varmgang i den massen som ligger utildekket i enden av siloen under uttaket. Det vil vanligvis måtte kasseres noe fôr på grunn av dårlig kvalitet. Plansiloer muliggjør høy innleggingskapasitet og egner seg godt ved stordrift.

Gassfaren i tårnsiloer[rediger | rediger kilde]

Stort tårnsiloanlegg for vinterlagring av surfôr til melkekuer ved LPG Reinholdshain, et kollektivbruk ved Dresden i det tidligere Øst-Tyskland, 1980.

En alvorlig fare ved tårnsiloer er at ensileringsprosessen kan gi CO2 og de nitrøse gassene NO, NO2 og N2O4. Disse legger seg nede i siloen fordi det er tyngre enn luft og en person som klatrer ned i siloen kan miste bevisstheten og bli kvalt. Både dette og gasser i gjødselkjeller har ført til mange dødsfall i landbruket. På 80-tallet var gassforgiftning den vanligste dødsårsaken ved ulykker i landbruket[1]

Symptomer[rediger | rediger kilde]

4% CO2 i siloen gir svimmelhet, 7% fører til kvelning. 20% er dødelig ved første innpust.[2] CO2 er luktfri og usynlig. Små mengder nitrøse gasser vil gi irritasjon i nese svelg og øyne. Symptomer på forgiftning er tungpustethet, kvalme, at man føler man besvimer og hoste med rødt skummende slim. Ved mindre forgiftninger vil symptomene forsvinne men kan komme tilbake etter 4 til 30 timer.[3]Det er derfor viktig å oppsøke lege straks det er mistanke om forgiftning. Det er viktig at en person som ser andre falle om i siloen er oppmerksom på faren og ikke selv kveles når han/hun prøver å hjelpe.

Typisk faresituasjon[rediger | rediger kilde]

Faren for forgiftning øker ved et opphold i ileggingen eller når gresset ikke er jevnet og pakket før man forlater siloen. En typisk situasjon vil være at gassen utvikles under middagspausen. En plastduk over gresset ved arbeidsdagens slutt kan minske gassdannelse, men forgiftning kan oppstå når duken fjernes. Bruk derfor alltid tau til å fjerne duken.

Forebygging[rediger | rediger kilde]

Gass kan forebygges ved å installere silovifte, denne bør ha en kapasitet på 10 ganger siloens volum i timen og blåse langs kanten av siloen.[3] Noen siloer er konstruert med en rekke luker ned langs siden av siloen, for uttak av fôr. Disse lukene åpnes etterhvert som nivået av fôr synker ved uttak. Dette gir dermed en viss utlufting. Det er derimot en myte at lass med ferskt gress som tippes ned i siloen skaper nok luftbevegelse til å unngå problemet.[4] De nitrøse gassene oppstår ved nedbrytning av nitrogen. Overdreven nitrogengjødsling kan derfor øke mengden nitrøse gasser. Fortørket gress øker også gassdannelsen. Tettpakket gress reduserer tilgangen på oksygen og dannelsen av gasser og gir også best kvalitet på silofôret. Barn må ikke arbeide eller oppholde seg i siloen, vær oppmerksom på at barns lave høyde gjør at de kan puste inn gass fra lave gasslommer voksne ikke merker.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Silage – bilder, video eller lyd