Silketrykk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skjematisk tegning av utstyr for silketrykk. A: Farge. B: Gummirakel. C: Sjablong. D: Silkeduk E: Ramme. F: Trykk.
Silketrykk. Silkeduken er klar for trykking. Den er spent opp på rammen, som er plassert riktig på underlaget.
Nærbilde av en finmasket duk av silke eller nylon til bruk i silketrykk. Motivet blir tegnet eller malt på duken med lakk eller lim slik at det oppstår sjablonger eller stensiler med tette og åpne partier som slipper trykkfargen gjennom til papiret under.

Silketrykk eller serigrafi er en grafisk trykkemetode for bilder der trykkfargen blir overført til underlaget gjennom en stram, finmasket duk der motivet er avtegnet med lakk som en sjablong eller stensil med åpne og tette partier. Begrepet brukes både om teknikken og om avtrykket etter teknikken, det vil si det trykte bildet. Silketrykk egner seg til tekstil, kermikk, glass, metall, plast og de fleste underlag i tillegg til papir.

Silketrykk oppsto i Japan og ble tatt i bruk blant annet til reklameplakat]er i USA tidlig på 1900-tallet. Trykkteknikken er fortsatt utbredt i industrien og til kommersielle formål, for eksempel ved reklametrykkgjenstander og klær. Fra 1930-tallet er silketrykk også blitt benyttet av billedkunstnere. Teknikken ble særlig populær innen pop- og popart1960-tallet. En av de mest kjente kunstnerne innenfor disse to feltene var Andy Warhol, som ofte brukte silketrykk i sine verk. Avtrykkene er preget av jevne fargeflater og klare linjer ofte i sterke farger.

Silketrykk i Norge[rediger | rediger kilde]

Silketrykk ble først introdusert i Norge da den tidligere skipsmaskinisten Bjarne Ingvald Nilsen tok med seg teknikken fra New York. Han etablerte sitt B.I.Nilsen Silketrykkeri i Oslo i 1936[trenger referanse].

Politisk kunst[rediger | rediger kilde]

I 1970-årene var denne teknikken vanlig blant en del kunstnere som markerte sitt politiske syn. Eksempel på slik kunst kan en finne hos Per Kleiva.

Fremgangsmåte[rediger | rediger kilde]

Denne trykkteknikken kan enkelt utføres uten kostbare maskiner. I den enkleste form kreves en ramme påspent en silkeduk. Men det finnes trykkebord der rammen kan spennes fast, for enkelt å heves og senkes ned på underlaget. Slike trykkebord har ofte perforert bordplate, og en vifte (avsug) som gjør at papiret suger seg fast til bordet. Grunnen er at det da vil ligge stille og ikke flytte seg, noe som er viktig dersom det skal trykkes i flere omganger med flere farger.

Metoden er et plantrykk, det vil si at selve «trykkplaten» (silkeduken) er helt plan.

Prinsippet er at en silkeduk som er fint vevd, spennes opp på en kraftig ramme. Når denne ligger på underlaget og trykkfarge svabres over, vil fargen trenge gjennom duken og ned på underlaget.

For at det skal bli et motiv i bildet, må duken tettes, det lages sjablonger, slik at trykkfargen ikke slipper gjennom. Trykkfargen slipper bare gjennom de fine hullene i dukens vev.

Silketrykk gir jevne, kraftige fargeflater.

En stensilmaskin virker etter silketrykkprinsippet. En stensil er et tynt ark av papir dekket med voks, og ved å skrive på den med en skrivemaskin (eller ripe i den med en nål), blir det åpninger i voksen med samme form som skriften (eller ripene). Stensilen blir spent fast over en trommel i maskinen, som presser trykkfarge på papiret gjennom åpningene.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.