Salpeterkrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Salpeterkrigen
Konflikt: Grensekonflikt mellom Bolivia og Chile
Salpeterkrigen
Kartet viser territoriale-endringer som følge av krigen
Dato 14. februar 1879 – 20. oktober 1883 (Fredsavtale mellom Chile og Peru)
Bolivia-Chile våpenstillstand i 1884; fredsavtale med Bolivia signert 20. oktober 1904.
Sted Peru og Bolivia på Stillehavskysten av Sør-Amerika
Resultat
Chile seiret, Bolivia ble dermed
et land helt uten kystlinje.
Territoriale endringer
Parter
Peru Peru
Bolivia Bolivia
Chile Chile
Kommandanter
Perus President

Peru Mariano Ignacio Prado (1876–1879)
Peru Nicolás de Piérola (1879–1881)
Peru Francisco García Calderón (12.Mar.1881–28.Sep.1881)
Peru Lizardo Montero Flores (1881–1883)
Peru Miguel Iglesias (Nord Peru 1882–1885)

Bolivias President
Bolivia Hilarión Daza (1876–1879)
Bolivia Narciso Campero (1879–1884)

Sjefskommandører for den Allierte hæren
Peru Juan Buendía
Bolivia Narciso Campero
Peru Pedro Silva
Peru Andrés A. Cáceres

Sjefskommandører for Perus marine
Peru Miguel Grau

Peru Aurelio García y García
Chiles President

Chile Anibal Pinto (1876–1881)

Chile Domingo Santa Maria (1881–1886)
Styrker
1879

Bolivias hær: 2 300 soldater
Bolivias marine: ingen
Perus hær: 4 700 soldater
Remington og Minie rifler, Blakely kanoner
Perus marine: 2 panserskip, 2 kystvakt skip, 1 Korvett, 1 kanonbåt


Desember 1880
Perus hær: 28 000 soldater 19 000 i San Juan, 4 000 i Lima, 1 000 i El Callao (Pierolas brev til Julio Tenaud) 4 000 i Arequipa, Col. Jose de la Torre[1]

Perus marine: 2 kystvakt skip, 1 korvett
1879

Chiles hær: 4 000 soldater
Comblain rifler, Krupp kanoner
Chiles marine: 2 panserskip, 4 korvetter, 1 kanonbåt, 1 skonnert

Desember 1880
Chiles hær: 41 000[2] soldater

Chiles marine: 3 panserskip, 4 korvetter, 2 kanonbåter, flere panserkryssere
Tap
10 467 Drepte/Sårede
(9 103[3])
Pisagua, Iquique, Mollendo, Supe, Chorrillos, Miraflores, Concepción, San Pablo, bombet eller brent
2 825[3] Drepte
7 347[3] Sårede
Ingen byer ble rammet.

Salpeterkrigen (eller Stillehavskrigen) ble kjempet mellom Chile og fellesstyrker fra Peru og Bolivia i årene 1879 til 1884. Krigen førte til at Chile tiltvang seg flere malm- og mineralrike områder. Krigen kalles også for Stillehavskrigen. Som en følge av krigen mistet Bolivia adgangen til Stillehavet og ble et land uten kyststripe, samtidig som Peru mistet provinsen Tarapacá til Chile.

Gjensidig forsvarstraktat av 1873[rediger | rediger kilde]

Slaget om Arica, 7. juni 1880. Oberst Francisco Bolognesi i fokus. Olje maleri av Juan Lepiani

I 1872 trodde Perus utenriksminister José de la Riva-Agüero at Chile ville bruke sine nyanskaffede panserskip for å innta den bolivianske kysten. Han ønsket at Peru skulle bruke sin maritime innflytelse på å få slutt på konfliktene før saken kom helt ut av kontroll. Marskalk Ramon Castilla hadde også advart Peru mot et mulig chilensk angrep og rådet Peru til å kjøpe to krigsskip for hvert eneste krigsskip som Chile kjøpte. Men pengemangel hindret den peruanske regjeringen fra å følge Castillas råd. Den 6. februar 1873, undertegnet Peru og Bolivia en forsvarstraktat om militært samarbeid og gjensidig forsvar som skulle garantere uavhengighet, suverenitet og territorial integritet for begge landene. Det var også en klausul om å hemmeligholde dette samarbeidet inntil det ble nødvendig å benytte seg av dette. Men allikevel visste Chile, gjennom sin ambassadør Carlos Walker Martínez, om avtalen siden 1874. Walker nevnte til og med traktaten i sin bok fra 1876 "Pajinas De Un Viaje Al Traves De La Amerika Del Sur". Chile fikk også høre om traktaten gjennom en annen minister i 1877, da Argentinas senat drøftet invitasjonen til å delta i Peru og Bolivia sin forsvarsallianse.[4] [5][6][7]

Grensetraktaten av 1874[rediger | rediger kilde]

I 1874 erstattet Chile og Bolivia sin grensetraktat fra 1866 med en ny traktat som skulle gi Bolivia myndighet til å samle inn alle skatteinntektene mellom den 23. og 24. breddegrad, noe som bandt skattesatsene på chilenske bedrifter i hele 25 år inntil Bolivia åpnet opp. Chilenske selskaper sto for det meste av utnyttelsen av Atacamas kystregion. Den 26. desember 1874, ankom det nybygde panserskipet Cochrane til Valparaiso i Chile, og den forble i Chile inntil ferdigstillelsen av Blanco Encalada i 1875 endret maktbalansen i Stillehavet i Chiles favør. Dermed ble den argentinske undertegnelsen av alliansetraktaten utsatt.

Krigsutbrudd[rediger | rediger kilde]

Perus forhandlere. Fra venstre: Fernando Casos, Hernando de Lavalle, og José de Lavalle.

Krigen brøt ut 14. februar 1879, da chilenske styrker okkuperte havnebyen Antofagasta, etter at Boliva truet med å konfiskere eiendommene til chilenske Antofagasta Nitrat Kompani. Peru prøvde å megle, men da Bolivia sa at de var i krig så ble situasjonen forverret. Bolivia og Peru hadde en gjensidig forsvarspakt. Bolivia ba derfor Peru om å mobilisere snarest, men Chile på sin side krevde at Peru øyeblikkelig skulle erklære sin nøytralitet. Men Peru motsatte seg begge kravene, dermed så erklærte Chile krig mot begge nasjoner den 5. april. Den påfølgende dagen så aksepterte Peru alliansen med Bolivia.

Salpeterkrigen foregikk over en femårsperiode på forskjellige arenaer, inkludert Atacama ørkenen samt Perus ørken og fjellpartier. Det første slaget var slaget ved Topáter. Det første året lå fokuset mest på marine-slaget i Stillehavet, da Chile kjempet i verdens tørreste ørken for å etablere en sjøbasert forsyningslinje for sine styrker. Til tross for at den peruanske hæren var suksessfulle i begynnelsen, så kom den chilenske marinen sterkt tilbake. I tiden etterpå, beseiret Chiles hær de dårlig utrustede bolivianske og peruanske hærene på slagmarken. Dette bidro sterkt til Bolivias nederlag og tilbaketrekning i slaget ved Tacna den 26. mai 1880, samt Perus nederlag etter slaget om Arica den 7. juni.

Stridens klimaks fant sted 1881 da chilenerne okkuperte Lima. Konflikten gikk da over til å bli en geriljakrig, fordi sivilbefolkningen mobiliserte og gjorde motstand sammen med restene av Perus hær. Felttoget i Breña var ganske suksessfull, sett fra motstandsbevegelsens side, men det endret ikke utfallet av krigen. Etter Perus nederlag i slaget ved Huamachuco, undertegnet Chile og Peru Ancón traktaten, den 20. oktober 1883. Bolivia undertegnet en avtale om våpenstillstand med Chile i 1884.

Chile tok kontroll over peruanske Tarapacá og den omstridte bolivianske havnebyen Antofagasta, og blokkerte dermed Bolivias kysttilgang. I tillegg tok de midlertidig kontroll over de peruanske provinsene Tacna og Arica. I 1904 signerte Chile og Bolivia en fredsavtale slik at grensene ble definitive. Situasjonen mellom Chile og Peru ble forverret da 1893 avtalen angående skjebnen til provinsene Arica og Tacna ikke ble overholdt. Kolonisering og voldelig chilenifisering av territoriene, resulterte i et brudd i 1911. I 1929 ble det imidlertid inngått et kompromiss, hvor Chile fikk Arica, mens Tacna gikk til Peru, men det løste ikke uvennskapet. Politiske konflikter mellom disse nabolandene skriver seg ofte tilbake til denne konflikten.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Chiles grenser var årsaken til mange konflikter under hele 1800-tallet, og salpeterkrigen var en av de større konfliktene som brøt ut på grunn av Chiles utvidelse av sine egne grenser. Den egentlige årsaken for salpeterkrigen var naturresursene som fantes i Bolivia og Peru. Konflikten begynte allerede i 1866 mellom Chile og Bolivia hvor Chile gjorde krav på flere av Bolivias kystbyer samt den viktige havnebyen Antofagasta. Antofagasta var særlig viktig ettersom havnen hadde ansvar for å sende ut store mengder av de mineralene man gravde ut i Andesfjellene.

Det ble i 1886 inngått et kompromiss mellom Bolivia og Chile og den bolivianske presidenten skrev under på en avtale som tilsa at chilenerne ikke ville måtte betale mere i skatt til Bolivia for bruken av den viktige havnen. Likevel ble det kun ett år senere foretatt en liten skatteøkning.[8] Chile protesterte på økningen som rammet chilenske entreprenører og gruvearbeidere i Tarapacá og Antofagasta.

Situasjonen ble anspent da de bolivianske myndighetene ville sende styrker til området for å kreve inn skatten som chilenerne nektet å betale. Når de chilenske myndighetene fikk greie på dette så de nå en god mulighet til å styrke Chiles posisjon i disse områdene samt ekspandere det chilenske land-territoriet.[9]

Situasjonen gikk fram og tilbake de neste ti årene, før Chile den 14. februar 1879 satte chilenske tropper på boliviansk jord. 1. mars samme år erklærte Bolivia sammen med Peru krig mot Chile.

Sammenligning av militære styrker[rediger | rediger kilde]

Da krigen brøt ut hadde Perus hær totalt 5 241 menn i sine rekker, organisert i sju infanteri bataljoner, tre kavaleri skvadroner og to artilleri regimenter.[10] De vanligste riflene i hæren var de franske Chassepot og Minié rifler. Artilleriet bestod av totalt tjueåtte kanoner, for det meste britiske Blakely kanoner, samt fire mitraljøser. Mesteparten av artilleriet skrev seg tilbake fra 1866, og hadde blitt innkjøpt til Chincha Islands krigen mot Spania.[11] Geværfestene som kavaleriet brukte var altfor små og underlegne i forhold til chilenernes.[11]

Den bolivianske hæren telte bare 2 175 soldater, fordelt på tre infanteri regimenter, to kavaleri skvadroner og to avdelinger artilleri. Colorado Bataljonen, President Dazas personlige vakt var bevæpnet med Remington rifler, mens de resten av hæren måtte ta til takke med det de hadde for hånden, som flintlås-geværer og musketter. Artilleriet hadde tre kanoner og fire mitraljøser, mens kavaleriet hadde knapphet på hester slik at en del måtte ri på muldyr.[11]

Den chilenske hæren derimot, var velutstyrt.[12][13][14][15] selv om de i begynnelsen bare hadde 2 694 soldater. Den 5. April, da Chile formelt erklærte krig, så hadde hæren økt til 7 906 mann. Infanteriet var utstyrt med moderne belgiske M1870 Comblain rifler, som Chile hadde bortimot 13 000 stykker av. Chile hadde også Grass, Minie, Remington og Beaumont rifler som brukte omtrent samme kaliber, (11 mm). Artilleriet hadde syttifire kanoner, hvorav mesteparten var av merkene Krupp og Limache, og hele seks mitraljøser. Kavaleriet deres brukte franske sabler samt Spencer og Winchester karabiner.[16]

Sitat De forskjellige kildene har en del variasjoner i skipenes hastighet og bestykning. Noen av forskjellene kan skyldes at de har evaluert skipene på forskjellige tidspunkt.. Sitat
– Cap. Jorge Ortiz Sotelo[17]


Skipene til Chile og Peru i starten av salpeterkrigen[18]
Krigsskip Tonn) Heste-
krefter
Hastighet
(Knop)
Panser-
tykkelse
(tommer)
Hoved Bestykning Bygget
År
Chile Cochrane 3,560 3,000 9–12.8 inntil 9 6x9 tommer 1874
Chile Blanco Encalada 3,560 3,000 9–12.8 inntil 9 6x9 tommer 1875
Chile Esmeralda 854 200 8 tre 16x32–2x12-pundere 1855
Chile O'Higgins 1,101 300 12 tre 3x115–2x70–2x12–pundere 1874
Chile Chacabuco 1,101 300 11 tre 1x115–2x70–2x12–pundere 1874
Chile Covadonga 412 140 7 tre 2x70–3x40–pundere 1859
Chile Magallanes 772 260 11.5 tre 1x115–1x64–2x20–pundere 1874
Chile Abtao 1,051 300 8 tre 3x115–3x30–pundere 1870
Peru Huascar 1,130 1,200 10–11 2x300–pundere 1865
Peru Independencia 2,004 1,500 12–13 2x150–pundere 1865
Peru USS Oneota (1864) 1,034 320 6 10 2x500–pundere 1864
Peru USS Catawba (1864) 1,034 320 6 10 2x500–pundere 1864
Peru Unión 1,150 320 13 tre 12x68–1x9–pundere 1864
Peru Pilcomayo 600 180 10.5 tre 2x70–4x40–pundere 1864


Se også[rediger | rediger kilde]

Sjøslaget ved Iquique.
Infanteri regiment fra den chilenske hæren, i Lurín, sør for Lima, i januar 1881
Slaget ved Angamos, olje maleri av Thomas Somerscales. Huáscar vs. Cochrane.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Basadre, 1964
  2. ^ Sater, 2007, side 263
  3. ^ a b c Sater, side 348–349 tabell 22 og 23. Tallene regner ikke med krigsfanger (fra "Rimac" og "Esmeralda") eller desertører.
  4. ^ Charles Edmond Akers, A History of South America, Page 439.
  5. ^ Sir Clements Robert Markham, ''The war between Peru and Chile, 1879–1882'' (Sampson Low. Marston, Searle & Rivington, 1882), pp. 86–87.
  6. ^ Dolores Luna-Guinot, ''Conspiracy in Mendoza'' (Trafford Publishing, 2009), 316.
  7. ^ Columbia studies in the social sciences — Columbia University. Faculty of Political Science, Herbert Millington — Google Books.
  8. ^ http://lcweb2.loc.gov/frd/cs/botoc.html
  9. ^ http://lcweb2.loc.gov/frd/cs/cltoc.html
  10. ^ English 1985, s. 372
  11. ^ a b c Scheina 2003, s. 377
  12. ^ Farcau 2000, s. 48
  13. ^ English 1985, s. 75
  14. ^ Stanislav Andreski Wars, revolutions, dictatorships: studies of historical and contemporary problems from a comparative viewpoint page 105:
    (...) Chile's army and fleet were better equipped, organized and commanded(...)
  15. ^ Helen Miller Bailey, Abraham Phineas Nasatir Latin America: the development of its civilization page 492:
    Chile was a much more modernized nation with better-trained and better-equipped
  16. ^ Scheina 2003, s. 376–377
  17. ^ Cap. Jorge Ortiz Sotelo, Miguel Grau, side 70–71.
  18. ^ Sater, 2007 (side=113–114) "De forskjellige kildene har en del variasjoner i skipenes hastighet og bestykning. Noen av forskjellene kan skyldes at de har evaluert skipene på forskjellige tidspunkt."

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Salpeterkrigen – bilder, video eller lyd