Slaget ved La Concepción

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved La Concepción
Konflikt: Salpeterkrigen
Slaget ved La Concepción
Tegning av kampene som fant sted nær kirken
Dato 9. og 10. juli 1882
Sted La Concepcion, Peru
Resultat
Peruansk seier
Parter
Peru Chile
Kommandanter
Oberst Juan Gasto Kaptein Ignacio Cerrera Pinto †
Styrker
300 soldater og 1000 geriljasoldater 77 soldater
Tap
250 geriljasoldater drept [1] , 40 soldater skadet eller drept [2] 77 soldater

Slaget ved La Concepción (spansk: El combate de Concepción) ble utkjempet den 9. juli og 10. juli i 1882 under den såkalte Sierra-kampanjen under salpeterkrigen. I slaget ble den underlegne chilenske hæren på 77 under kommando av løytnant Ignacio Carrera Pinto slått av den peruanske hæren på 1300 mann, hvorav mange kun var utrustet med spyd.[3] [4] Den peruanske hæren var ledet av oberst Juan Ambrosio Salazar, og etter totalt 17 timers kamp vant Peru slaget ved den lille byen La Concepción i Andesfjellene i Peru.[5]

Slaget ved La Concepción blir regnet som en av de siste store trefningene av betydning i salpeterkrigen.

Bakgrunn for slaget[rediger | rediger kilde]

Ignacio Carrera Pinto ledet de chilenske styrkene under slaget. Han regnes som den største chilenske offiseren under salpeterkrigen.

Etter nederlaget ved Miraflores og invasjonen av den peruanske hovedstaden rømte mange av offiserene fra den peruanske hæren opp i fjellene (Andesfjellene) for å organisere motstanden herifra. Blant disse offiserene var oberst Andres Caceres som under hele krigen hadde vært en ypperlig taler og samlet et stort antall peruanske bønder til å gå inn i milits-styrkene.

Den chilenske okkupasjonen av deler av Peru var under ledelse av den nyutnevnte Admiral Patricio Lynch som hadde som formål å knuse de gjenværende peruanske motstandsmennene som gjemte seg i Andesfjellene. Derfor sendte admiral Patricio Lynch en divisjon som delte seg opp i flere kolonner i håp om raskt å feie over Andesfjellene uten stor motstand, og ta kontroll over de viktige fjellbyene. Den første store divisjonen som ble sendt opp i fjellene var en divisjon under ledelse av den chilenske offiseren Col Ambrosio Letelier som har hatt mange tidligere triumfer under salpeterkrigen, men også har begått store overgrep mot den peruanske lokalbefolkningen.

Da offiser Col Ambrosio Leteliers overgrep mot lokalbefolkningen ble kjent av de chilenske øverstkommanderende, ble Letelier kalt tilbake til Lima hvor han fikk sjansen til å samle større styrker blant de dediserte peruanske styrkene.

I Lima tok slaget ved Sangra sted den 26. juni 1881, der de chilenske styrkene, ledet av offiser Jose Luis Araneda, kjempet mot de peruanske styrkene under ledelse av Manuel Encarnacion Vento. I starten av 1882 sendte kommanderende oberst Estanislao del Canto inn en chilensk avdeling under ordre av offiser Junin for å opprettholde ro og orden i den peruanske fjellregionen. Junin hadde også fått ordre om å finne og knuse de peruanske styrkene til Caceres. Den chilenske offiseren Del Canto hadde om lag 2300 mann under sin kommando, hvorav offiser Tacna dannet styrkenes andre linje, mens offiser Lautaro og Chacabuco dannet sjette linje i infanteriet. Kavalerioffiser Yungay hadde ansvaret for styrkenes kavaleriregiment (Karabiener). I tillegg bestod styrkene av en artilleribrigade fra det første chilenske artilleriregiment.

Den 5. februar 1882 møttes styrkene til Caceres og Del Canto. Det oppstod en rekke små trefninger mellom partene, og den 22. februar beseiret de chilenske styrkene de peruanske ved den lille byen Acuchimaya.

Den peruanske situasjonen[rediger | rediger kilde]

Den 8. februar møttes de to peruanske offiserene Comas og Ambrosio Salazar for å danne en geriljastyrke som skulle ledes av Ambrosio Salazar. Dette gikk dårlig ettersom de lokale bøndene nektet å inngå i geriljaen.

Det ble en større oppslutning da Ambrosio Salazar fikk støtte av ordføreren i fjellbyen Huancayo. Ordfører hadde selv opplevd brutaliteten til den chilenske hær og besluttet derfor å sende 50 menn og 30 kanoner for å hjelpe den peruanske militsgeriljaen under ledelse av Ambrosio Salazar. Disse mennene befestet kanonene i fjellsiden og bevoktet dem i håp om at chilenerne tok den veien. Etter støtten fra ordføreren i Huancayo fikk Ambrosio Salazar støtte fra flere små landsbyer både med mann og våpen. Salazar syntes likevel ikke geriljaen var sterk nok og sendte bud til Caceres' hovedstyrker for å be om militær støtte.

Geriljahæren måtte innse at hæren var for primitiv, ettersom de fleste bøndene kun var utrustet med spyd. Ambrosio Salazar gjorde derfor et siste forsøk på å organisere geriljaen, men i begynnelsen av juli 1882 ankom to kolonner sendt av Caceres for å gjelpe Ambrosio Salazar i organiseringen av troppene. De to nyankomne kolonnene hadde også ordre om å angripe den chilensk-styrte byen Concepción. Derfor delte Ambrosio Salazar sin hær opp i to deler. Delen bestående av bevæpnede bønder med spyd døpte han Guerrilla Andamarca, og geriljastyrkene med våpen inngikk i de to nyankomne kolonnene; de ble døpt Cazadores de Comas.

Nyheten om rekognoseringen av peruanske tropper i Andesfjellene nådde Caceres. Dette så han på som en ypperlig mulighet til å styrke sine tropper og knuse de gjenværende peruanske troppene. Ettersom de chilenske øverstkommanderende ikke ville sende flere styrker til Caceres, simulerte han flere angrep på chilenske styrker i fjellene, noe som gjorde de chilenske øverstkommanderende nødt til å sende styrker. Styrker under ledelse av Gasto (Det chilenske 4. regiment) og kolonnen Libres de Ayacucho var allerede sendt for å knekke Salazars gerilja. Disse styrkene ble omdirigert for å ødelegge en rekke broer før de skulle marsjere mot byen Concepcion. De rakk ikke frem til slaget. På samme tid ble oberst Maximo Tafur sendt til fjellbyen La Oroya, med formål å ødelegge broer i dette området, ettersom disse broene var ypperlige rømningsveier for de peruanske geriljastyrkene.

Den chilenske garnisonens situasjon[rediger | rediger kilde]

Ignacio Carrera Pinto og andre chilenske soldater i Concepción. Tegningen forestiller kampene som foregikk rundt de chilenske befestningene ved kirken.

Avdelingen til offiser Del Canto ble delt opp i mindre enheter og spredt over den sørlige regionen av de peruanske Andesfjellene. Disse små styrkene led store tap ettersom mangelen på mat, forsyninger, klær, vann, ammunisjon, og så videre var enorm.[6] [7] I tillegg til mangel på diverse forsyninger mistet mange livet på grunn av høyden og kulden. Faktisk var den vanligste dødsårsaken i den chilenske hæren tyfus og frostskader under salpeterkrigen.((TRE-3)) Dette gjorde de chilenske øverstkommanderende meget bekymret for situasjonen til soldatene, derfor ba han om tillatelse fra de chilenske myndighetene til å trekke sine styrker ut av fjellregionen, men forespørselen ble ikke hørt. Derfor reiste Del Canto selv til Lima for å be om at styrkene kunne trekkes ut, og etter et møte med kommanderende Jovino Novoa ble tillatelsen innvilget.[8] Etter en suksess i starten av krigen begynte framgangen til den chilenske hæren å avta. Mangel på forsyninger og medisin kombinert med en høy dødelighet blant de chilenske soldatene på grunn av ukjente sykdommer, samt meget kalde temperaturer tvang offiser Estanislao del Canto til å trekke seg tilbake til Lima fra Andesfjellene. Planen var å spre kolonnene og gå ned fra fjellet på flere kanter. Garnisonen som var stasjonert i byen La Concepcion var det fjerde delkompaniet fra det chilenske sjette regiment. De var totalt 77 mann, hvorav elleve var syke med feber.[9] Disse mennene var under kommando av løytnant Ignacio Carrera Pinto. Mens han var løytnant ble han forfremmet til kaptein, men ettersom han døde under slaget ved La Concepcion fikk han aldri vite det selv. Garnisonens situasjon var skrøpelig og de manglet mat og ammunisjon, styrkene hadde kun ett hundre skudd per mann til disposisjon. Carrera Pinto hadde blitt varslet om tilbaketrekningen og ventet på sin tur til å retirere fra Andesfjellene. Det var på dette tidspunktet ikke forventet noe angrep fra de peruanske styrkene, men likevel ble de 77 mennene holdt i et forsvarsmodus, ettersom det var uvisst når de kunne forlate stillingene sine i La Concepcion. Tilbaketrekningen ble enda mer forsinket da offiser Col del Canto ikke kunne forlate sin stilling ved Huancayo ettersom byen var beleiret av peruanske tropper. I mellomtiden ble de peruanske styrkene samlet på Leon-bakken i påvente av et klarsignal til å angripe stillingene ved La Concepcion.

Ved 14.00-tiden den 9. juli gikk alarmen på de chilenske vaktstasjonene og annonserte tilstedeværelsen av fiendtlige peruanske tropper. De peruanske troppene som hadde samlet seg på Leon-bakken kom med kamprop og var klare til å innvadere byen. De peruanske soldatene var overlegne i antall, med 17 til 1 mot chilenerne.

Den chilenske kampplanen[rediger | rediger kilde]

Ettersom chilenerne var i undertall, la Carrera Pinto sin plan om å befeste byens sentrum i påvente av de chilenske hovedstyrkene. La Concepción sitt bysentrum ble befestet på fire kanter med hovedformål å holde stillingene. Bysentrumet hadde 3 hovedinnganger som de peruanske troppene kunne komme fra. Derfor ble de 77 mennene delt inn i 3 grupper og skulle forsvare hver sin inngang. På det nordlige hjørnet stod den chilenske offiseren Luis Cruz Martinez klar med omtrent tjue soldater, på det nord-vestlige punktet stod det også tjue mann og på det sørlige hjørnet hadde Julio Montt Salamanca ansvaret for de resterende 16 soldatene. Hvis en av disse stillingene ble overmannet var planen at alle skulle trekke seg tilbake til byens kirke.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Den 8. juli forlot Salazars styrker byen Comas og ankom samme kveld San Antonio de Ocopa hvor de slo leir. Der ble de informert av byens biskop Manuel Teodoro de Valle om situasjonen i La Concepcion. 9. juli marsjerte de fra Santa Rosa Ocopa gjennom Alayo, Quichuay og Latay. Da Salazar ankom La Concepcion beordet han å angripe med de kreftene som var under hans kommando. Styrkene fikk støtte av kolonnene til Cazadores. Samme dag kom ordrene om at kompaniene under kommando av Melchor Gonzales kun skulle opptre som reservestyrker og skulle beordres ut i kamp.

De chilenske styrkene under ledelse av Del Canto ble angrepet av peruanske styrker etter å ha forlatt Huancayo, noe som nok en gang forsinket tilbaketrekningen av de 77 mennene fra La Concepcion. Klokken 14:30 den 9. juli dukket de første peruanske troppene opp ved åssidene av Piedra Prada og El Leon utenfor La Concepcion. Disse peruanske styrkene begynte å marsjere mot byens torg i håp om å omringe byen. Salazar ledet geriljaen og kom fra sør, mens Juan Gasto ledet de regulære styrkene og marsjerte inn fra nord. Planen var å forvirre chilenerne slik at de chilenske stillingene lettere ville bli ødelagt. Chilenerne forventet nærkamp og på omtrent samme tidspunkt kom ordren til soldatene om å feste bajonetter på riflene sine [10]. Deler av geriljaen angrep på flanken av de chilenske styrkene, dette resulterte i at chilenerne raskt re-organiserte seg og dannet to linjer som åpnet ild mot bøndene. Dette innledet kampene. Bøndene som var utstyrt med spyd falt raskt og derfor retirerte de som ikke mistet livet. I et nytt angrep ble de chilenske troppene utsatt for ild fra snikskyttere som hadde tatt stilling på flere av takene i La Concepcion, dette forårsaket 7 omkomne. Den peruanske offiseren Carrera Pinto prøvde å bryte de chilenske stillingene ved å gå til bajonettangrep. Dette mislykkes og Pinto ble selv skadet i armen. Likevel førte angrepet til forvirring blant de chilenske troppene som retirerte til kirken i La Concepcion.

Juan Gasto opprettet en peruansk base i utkanten av byen for å koordinere angrepene. De resterende chilenske troppene som fortsatt var igjen på torget retirerte til brakkene, der de barrikaderte seg inn med møbler. Videre foregikk det snikskyting på de chilenske troppene i en god tid, men dette var ikke svært effektivt.

Da klokken hadde passert 19:00 ankom forsterkninger til geriljastyrkene under ledelse av Lopez og Mito for å forsterke den peruanske beleiringen. Den chilenske løytnanten begynte å innse alvoret i situasjonen og sendte derfor tre menn forbi sperringene til de peruanske troppene for å varsle del Canto i Huancayo, i håp om å få forsterkninger. De tre soldatene lyktes ikke i å komme forbi de peruanske troppene og ble drept. Det gjorde sitt til at da natten senket seg viste ingen om angrepet på La Concepcion. Utover natten prøvde Pinto å få chilenerne til å overgi seg, men det nektet de [11].

Det andre angrepet[rediger | rediger kilde]

På natten ble det rapportert av Gasto til Salazar at han skulle delvis trekke seg ut av La Concepcioni i håp om å skape forvirring, og lokke chilenerne ut av sine stillinger. Samtidig ble det foretatt et angrep på brakkene hvor elleve chilenere hadde barrikadert seg inne. Alle de elleve chilenerne ble drept, dermed var det kun kirken som stod igjen som siste forsvarspost for chilenerne. Da planen ikke lyktes, ble det gjort et forsøk på å tenne på kirken, men dette gikk ikke. Derimot klarte de peruanske troppene på andre forsøk å skape en brann på taket av kirken. Samtidig holdt chilenerne på å bruke opp sine siste kuler ved å skyte mot de peruanerne som tente på taket. Da kirken tok fyr brøt det ut panikk hos de gjenværende chilenerne, noe som førte til at de delte seg opp og barrikaderte seg inne i noen av husene som lå rundt kirken. Pinto angrep flere av husene med bajonetter, og påførte den chilenske hæren store skader. I tillegg ble kommandant Carrere Pinto skutt og drept av en peruansk snikskytter på morgenkvisten. Chilenerne lyktes med å reorganisere sine tropper og trakk med seg liket til Pinto tilbake til den nedbrente kirken, der de tok posisjon. Ettersom befestningen ved kirken var laber, ble tolv chilenere drept i et nytt peruansk bajonettangrep. Den chilenske offiseren Arturo Perez Canto tok kommandoen over de gjenværende chilenske styrkene. [12] Klokken 07:00 den 10. juli var de geriljastyrkene til Ponce og Seijas som var bevæpnet med spyd klare til kamp. Og klokken 10:00 brukte chilenerne opp sine siste kuler. En time senere, klokken elleve, ble den chilenske garnisonen som før var 77 redusert til 9 mann og løytnant Luis Cruz Martinez tok kommandoen [13] . Et nytt angrep forårsaket fire nye dødsfall på chilensk side. Med dette tilbød Salazar de gjenværende 5 soldatene å kunne få overgi seg, men dette nektet Martinez. Det at Martinez nektet overgivelse førte til et peruansk kuleregn og de fem siste soldatene ble drept. Slaget var over. Salazar forlot byen senere samme dag, med sine tropper.

Etter kampene[rediger | rediger kilde]

Dette monumentet står i Santiago, Chile og er reist til minne over de chilenske troppene som mistet livet under slaget..

Etter den 27 timer lange kampen hadde den peruanske hæren 40 drepte eller sårede. Geriljahæren hadde lidt større tap, med 250 soldater døde. Alle de 77 chilenske soldatene ble drept i kampene. På ettermiddagen kun timer etter at de peruanske troppen hadde forlatt byen, ankom den chilenske grupperingen fra Huancayo La Concepcion. Her fant de 77 døde soldater samt to døde kvinner og et spedbarn. Kavaleriregimentet fikk i oppdrag å brenne byen i et forsøk på å skjule spor fra det enorme nederlaget for den chilenske stormakten. En avisreporter skildret senere hendelsen slik: [14]

Sitat Det var kun 20 innbyggere igjen i byen, hvorav 18 av dem ble øyeblikkelig henrettet, deriblant en eldre mann ved navn Herr Salazar. Kun to innbyggere unnslapp da de rømte opp i åsene og gjemte seg. Da chilenerne dro, var byen plyndret og brent. Sitat
– Manuel F. Horta, korrespondent for avisen El Eco de Junín. 26. august 1882 [15][16]

Øverstkommanderende Col del Canto beordret fire soldater til å vende tilbake til Santiago i Chile med nyhetene. Det som var igjen av kroppene til de 77 chilenerne, ble gravlagt rett utenfor byen. Disse gravene ble ikke funnet igjen før i 1911 ved en arkeologisk utgravning. I dag er det to minnesmerker for slaget, det ene står ved torget der de største angrepene var, og det andre der de chilenske soldatene ble funnet gravlagt [17] [18].

Både Peru og Chile har en sterk tilknytning til hendelsen og i Chile markeres 20. juli som Den Nasjonale Flaggdagen, til ære for de som valgte å dø for flagget fremfor å overgi seg. For Peru markeres dagen som en milepæl for motstand mot okkupasjonsmakten og som en triumf overfor inntrengere. Massakren av de chilenske soldatene har i mange år vært en hindring i det politiske forholdet mellom landene og er selv i dag et ømt emne mellom nasjonene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Reyno, Manuel; González, Edmundo (1985). La Historia del Ejercito de Chile. Estado Mayor del Ejército de Chile.
  2. ^ Basert på de ofisielle raportene fra kommanderende Ambrosio Salazar
  3. ^ http://www.profesorenlinea.cl/chilehistoria/Batallas/LaConcepcion.htm
  4. ^ http://www.laguia2000.com/peru/la-batalla-de-concepcion
  5. ^ Salazar y Márquez, Ambrosio. Parte oficial de la batalla de Concepción. Concepción, 10. juli 1882.
  6. ^ http://www.ejercito.cl/historia/combates_la_concepcion.php
  7. ^ http://www.webcitation.org/query?url=http://www.geocities.com/blautz_9000/articulos/bajas.htm&date=2009-10-25+13:42:33
  8. ^ Mellafe, Rafael; Pelayo, Mauricio (2004). La Guerra del Pacífico en imágenes, relatos, testimonios. Centro de Estudios Bicentenario.
  9. ^ http://www.laguerradelpacifico.cl/campana%20terrestre/Sierra/Concepcion.htm
  10. ^ http://www.ejercito.cl/combate-de-la-concepcion.php
  11. ^ http://www.icarito.cl/enciclopedia/articulo/primer-ciclo-basico/historia-geografia-y-ciencias-sociales/2010/06/42-1248-9-3-dia-de-la-bandera.shtml
  12. ^ Estanislao del Canto Arteaga (1927). Memorias Militares. Imprenta La Tracción.
  13. ^ http://es.wikisource.org/wiki/Parte_oficial_de_la_batalla_de_Concepci%C3%B3n_de_Ambrosio_Salazar_y_M%C3%A1rquez
  14. ^ http://www.cholonautas.edu.pe/modulo/upload/Mallon.pdf
  15. ^ Combate de Concepción (Slaget ved Concepción) (Spansk). Besøkt 22. juni 2012.
  16. ^ La Guerra del Pacífico: Los Héroes olvidados - Campañas terrestres de la Guerra del Pacífico - Campaña de la Sierra - Combate de la Concepción (Spansk). www.laguerradelpacifico.cl. Besøkt 22. juni 2012.
  17. ^ Luna Vega, Emilio (1982). Perú y Chile en 500 años. Lima: Librería Editorial Minerva.
  18. ^ Milla Batres, Carlos (1980). «Parte del comandante Ambrosio Salazar al coronel Gastó». Recopilación de Partes y Documentos de la Guerra del Pacífico. Lima. pp. 284 y 287.


Anbefalt litteratur (spansk)[rediger | rediger kilde]

  • Cáceres, Andrés (1972). La Guerra del Pacífico, sus campañas. 
  • del Canto, Estanislao (1927). Memorias Militares. Imprenta La Tracción. 
  • Mellafe, Rafael, and Mauricio Pelayo (2004). La Guerra del Pacífico en imágenes, relatos, testimonios. Centro de Estudios Bicentenario. 
  • Reyno, Manuel, and Edmundo González (1985). La Historia del Ejército de Chile. Estado Mayor del Ejército de Chile.