Hopp til innhold

Pigghå

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pigghå
Nomenklatur
Squalus acanthias
Linnaeus, 1758
Populærnavn
pigghå[1]
(hå, blankhå)
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseBruskfisker
OrdenHåer (Squaliformes)
FamiliePigghåfamilien (Squalidae)
Miljøvern
IUCNs rødliste:[2]
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar

Norsk rødliste:[3]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

VU — Sårbar

Økologi
Habitat: grunt vann (hav)
Utbredelse: de fleste steder i verden

Pigghå (Squalus acanthias) er en haifisk i håfamilien. Den har en giftig pigg foran på hver av de to ryggfinnene, derav navnet. Det er forbudt å fiske og lande pigghå i Norge. Forbudet gjelder ikke fritidsfiske. Pigghå er en benthopelagisk hai med vid utbredelse i kystnære strøk i nesten hele det nordlige Atlanterhavet og har høyest tallrikhet i boreale til varm-tempererte havområder. Pigghå er en mellomstor (maks. 1,2 m) art med en generasjonstid på 17 år, en reproduksjonssyklus på opptil 24 måneder og lav fekunditet (maks. 15 unger per kull). ICES betrakter pigghå i Nordøst-Atlanteren som én bestand, fra Barentshavet i nord til Biscaya i sør. Langs norskekysten og i fjorder kan pigghå opptre i til dels store konsentrasjoner. Dette kan settes i sammenheng med vandringer knyttet både til beiting og reproduksjon.

Pigghåen er Norges vanligste haiart, utbredt langs hele norskekysten.[1] Den lever på dyp ned til 1400 meter,[4] og opptrer ofte i stimer på flere tusen individer. Den fanges i dag hovedsakelig på grunn av sitt velsmakende kjøtt.

Pigghåen ble plassert i kategorien sårbar VU på Norsk rødliste for arter i 2022, og på verdensbasis er den også sårbar VU.

Hunnene blir opp til 160 cm og kan veie over ni kilo, mens hannene som regel blir 90 cm lange og 6-7 kilo.[5]

Rødlistevurdering

[rediger | rediger kilde]

Fangststatistikk for pigghå fra ICES viser en jevn og betydelig nedgang fra starten på 1960-tallet, da fangstene var på det høyeste (62 000 tonn i 1963), til de siste årene før fangsten ble strengt regulert (8 400 tonn i 2005). For norske fangster er nedgangen enda tydeligere, med 83 % reduksjon i fangstene fra 1980 (5 925 tonn) til 2005 (1 010 tonn). Etter 2011, da alt direktefiske ble forbudt, har de norske fangstene ligget på 108–313 tonn, 41–82 % av internasjonal fangst.

ICES vurderer bestanden til å være på et historisk lavt nivå, men ser tegn til økning i biomasse og rekruttering. Det blir brukt føre-var tilnærming i rådgivningen i mangel av bestandsindeks og gode fiskeridata. I 2020 anbefaler ICES fortsatt et forbud mot direkte fiske av pigghå, samt lavest mulig bifangst. Arten tas derfor bare som bifangst (begrenset av en bifangstkvote), og forbudet mot direktefiske inkluderer i Norge også fritidsfiskere.

Norge har minstemål på pigghå (70 cm), mens EU opererer med et maksimumsmål for landing (100 cm). Ved tidligere rødlistevurderinger ble generasjonslengden estimert å være på 25-40 år, men nye undersøkelser (Albert et al. 2019) av pigghå i norske farvann tyder på at den er lavere (17 år). Selv om aldersestimatet viser en viss usikkerhet, er det mer passende å bruke den nye generasjonstiden for vurdering av pigghå i norske farvann. Den lavere generasjonstiden kan resultere i at den norske komponenten gjenoppbygges raskere enn tidligere antatt. Bestandsberegninger fra ICES tilbake til 1969 (tre generasjoner) viser en reduksjon på 50,5 % av bestanden fra ca. 883 000 tonn til ca. 437 000 tonn i 2020. Reduksjonen har stoppet opp og bestanden viser tegn til økning, både i norske farvann og for hele komponenten i Nordøst-Atlanteren.

Pigghå er derfor vurdert i 2021 som sårbar (VU) med A1 (reduksjon i bestandsstørrelse) som gjeldende kriterium. Det er en mindre alvorlig rødlistekategori enn ved tidligere vurderinger og viser at beskyttende tiltak virker. Den lavere kategorien skyldes den nå kjente, kortere generasjonstiden (og dermed vurderingsperioden) og at bestanden har økt langsomt siden 2005.

ICES-biomasseprognosen for 2021 og fremover indikerer at pigghå kan få en enda lavere rødlistekategori (NT) i nær fremtid, forutsatt at den positive trenden fortsetter. Nye ICES-råd som kan støtte dette vil bli tilgjengelig i 2022. Likevel, prognoseestimater inneholder en god del usikkerhet, og pigghåens vandringsmønstre, -distanser og -ruter (og eventuelle kjønnsforskjeller) er fortsatt usikre. Stim-adferd, lang generasjonstid og reproduktiv syklus med begrenset antall avkom gjør pigghå sårbar for overfiske.

Bestanden er fortsatt langt fra størrelsen før 1950 og fortsatt strenge forvaltningstiltak er derfor nødvendig for å opprettholde og forsterke den positive utviklingen. Hvis mulig bør det gjøres tiltak for å kvantifisere, helst redusere, uregistrert utkast av uunngåelig bifangst av pigghå i andre fiskerier.[3]

Indre organer

[rediger | rediger kilde]
Pigghåens indre organer
  • 1: Leveren
  • 2: Magesekken
  • 3: Bukspyttkjertelen
  • 4: Tarmen
  • 5: Rektal kjertelen
  • 6: Milten
Pigghåmuskulatur
  • 1: Rød muskulatur
  • 2: Hvit muskulatur
  • 3: Halevenen
  • 4: Halearterien
  • 5: Sentrum
  • 6: Ryggnerven
  • 7: Neuralbue
  • 8: Hemalbue
  • 9: Horisontale septum

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 2. august 2020. Besøkt 2. august 2020. 
  2. ^ Squalus acanthias. In: IUCN 2016-2. Lenke sjekket 2016-11-29
  3. ^ a b Hesthagen T, Wienerroither R, Bjelland O, Byrkjedal I, Fiske P, Lynghammar A, Nedreaas K og Straube N (24. november 2021). «Fisker. Vurdering av pigghå Squalus acanthias som EN→VU for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023. 
  4. ^ Fishbase om Pigghå
  5. ^ Fiskipedia.no: Fotnote/note Arkivert 16. mars 2010 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Fiskipedia.no

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pigghå&oldid=24087823»