Pietro Riario

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pietro Riario

Pietro Riario O.Min. (født i 1445 i Savona i Italia, død 5. januar 1474 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble kreert til kardinal 16. desember 1471 av sin onkel pave Sixtus IV.

Det antas at det var onkelen Francesco della Rovere (den senere pave Sixtus IV) som anbefalte Pietro Riario å tre inn i fransiskanerordenen i sin ungdom. Han skal ha studert i Pavia, Padova, Venezia, Bologna, Siena og Ferrara før han i 1467 fulgte sin nå kardinalsutnevnte onkel til Roma.

Under konklavet i august 1471 var det etter flere nokså sikre indikasjoner meget på grunn av Riarios innsats (taktiske spill, løfter og fremtidige forfremmelser og embeder som innebar større inntekter) som bragte de fastlåste kardinalene ut av dødvanne og sikret sin onkels valg til pave.

Etter Sixtus IVs innsettelse fikk Riario nærmest frie hender til å bygge opp en maktposisjon innen kurien. Av finansiell betydning ble embedene som abbed av et kloster nær grensen til Frankrike, og bispeembedet Treviso, av stor betydning. I en tremånedersperiode i 1471 bekledte han også embedet som ansvarlig for det pavelige skattkammer. Før jul ble han dessuten kreert til kardinal.

Også etterpå fortsatte de pavelige gunstbevisninger, – innen kort tid akkumulerte Riario embedene som latinsk titulærpatriark av Konstantinopel, erkebiskop av både Firenze og Sevilla, biskop av Valencia, Salona og Mende, og abbed for en rekke klostre. De prebendene dette innbragte gav han en årlig inntekt på 60 000 dukater.Med disse midlene finansierte kardinalen en overmåte sløsaktig livsstil: Han omgav seg med et personlig hoff, begunstiget diktere og kunstnere, begynte byggingen av et kjempepalass ved basilikaen SS. Apostoli, og foranstaltet fremfor alt stadig pompøse gjestebud og fester som representerer et høydepunkt i renessansens festkultur. Imidlertid var ikke denne luksus bare uttryk for sløsaktighet, men også tildels for en bevisst politisk kalkyle. Det gjaldt å stille til skue pavedømmets verdslige glans og rikdom både overfor den romerske adel og overfor de italienske republikker og fyrstedømmer. Dette førte til diplomatiske kontakter og politiske gjennombrudd. Blant annet fikk han i stand et for Roma og for seg selv gunstig bryllup mellom sin bror Girolamo med en Sforza-datter.

En legasjonsreise sommeren 1473 til Nord-Italia hadde som mål å kjøpe tilbake byen Imola fra milaneserne. Kort etter hjemkomsten til Roma døde kardinal Riario plutselig og uventet. Samtidige var av forskjellige oppfatninger om dødsårsaken – vellevned, eller giftmord?

Han fikk et av renessansens aller vakreste gravmonumenter i kirken SS. Apostoli.

Kardinal Pietro Riario, som i løpet av få år ble sin tids rikeste og mektigste kardinal, er det tidligste eksempel på den nepotisme som satte inn fra pave Sixtus' dager i renessansepavedømmet. Riario skapte skole for andre andre levemenn i kardinalskollegiet.



Forgjenger:
 Basilius Bessarion 
Latinsk patriark av Konstaninopel
Etterfølger:
 Girolamo Lando 
Forgjenger:
 Giovanni de' Diotisalvi Neroni 
Erkebiskop av Firenze
Etterfølger:
 Rinaldo Orsini 
Forgjenger:
 Lorenzo Zane 
Erkebiskop av Salona
Etterfølger:
 Giovanni Zanetin 
Forgjenger:
 Francesco Barozzi 
Biskop av Treviso
Etterfølger:
 Lorenzo Zane