Pierre Choderlos de Laclos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Choderlos de Laclos

Pierre Ambroise François Choderlos de Laclos (født 18. oktober 1741 i Amiens – død 5. september 1803 i Taranto, Italia) var en fransk offiser og forfatter. Som forfatter er han særlig kjent for brevromanen Farlige forbindelser (Les liaisons dangereuses). Under den franske revolusjon hadde han en periode rang av general, og hadde ansvaret for reorganisering av de franske styrkene.

Militær karriere[rediger | rediger kilde]

De Laclos var sønn av en kongelig tjenestemann i Amiens, og syntes tidlig å ha bestemt seg for en militær løpebane. Han valgte artilleriet, som ser ut til å ha appellert til hans sans for matematikk.

I 1777 fikk han i oppdrag å bygge opp en artilleriskole i Valence – som snart skulle få Napoleon Bonaparte som en av sine elever. De Leclos følte at han hadde evner og personlige ambisjoner som han ikke fikk anvendelse for i det ørkesløse militærlivet, og begynte derfor å utforske det litterære feltet gjennom egen skriving. I 1788 forlot han forsvaret for å vie seg til intellektuelle aktiviteter.

Revolusjonen i 1789 åpna en mulighet for de Laclos til å leve livet mer intenst, og til å arbeide for radikale politiske ideer som han etter hvert hadde tilegna seg. Han deltok i fremste rekke under marsjen mot Versailles 5. og 6. oktober 1789, og skrev sammen med Brissot petisjonen som foranlediget massakren på Marsmarken 17. juli 1791.

Han ble tiltrodd en høy stilling i krigsministeriet, med ansvar for å reorganisere den unge republikkens tropper. Etter hvert falt han i unåde hos de skiftende makthaverne; han ble fengsla, anklagd for å være orléanist, men løslatt etter Robespierres fall.

Under revolusjonsåra utførte de Laclos ballistiske eksperimenter med en ny type prosjektiler fylt med krutt, og regnes som oppfinneren av granaten.

I revolusjonens sluttfase ble han kjent med den unge generalen Napoléon Bonaparte, som i likhet med han sjøl hadde bakgrunn fra artilleriet. Han slutta seg til Napoleons politiske program, og 16. januar 1800 ble han gjeninnsatt i forsvaret med brigadegenerals rang. Han fikk kommandoen over Rhin-armeen, og deltok i slaget ved Biberach. Seinere ble han overført til Italia. Her ble han angrepet av dysenteri og malaria, og døde i Taranto i september 1803. Under restaurasjonen ble de Laclos' grav i Taranto fjerna.

Litterær virksomhet[rediger | rediger kilde]

For å finne avveksling fra det kjedsommelige militærlivet begynte de Laclos på 1770-tallet å hengi seg til litterære sysler. Hans første større verk var en opéra comique med tittelen Ernestine. Den ble en fiasko, og ble bare oppført én gang, med dronning Marie-Antoinette til stede.

I 1781 tok han et halv års permisjon for å vie seg helt til skriving, og fikk da fullført det som skulle bli hans hovedverk – Les Liaisons dangereuses – som straks ble en salgssuksess og gikk i mange opplag. Les Liaisons dangereuses er en brevroman med en mannlig og en kvinnelig hovedperson – markien av Valmont og markisen av Merteuil – begge utprega libertinere som driver et kynisk erotisk spill med sine intetandende ofre. Men begge får på slutten sin velfortjente straff: Markien såres dødelig i en duell, mens markisen rammes av brannkopper og får sitt vakre ansikt ødelagt.

Romanen ble sett på som et angrep på aristokratiet, og ble ikke nådig mottatt av de Laclos' overordna. Mange ser Farlige forbindelser som en hevn over aristokratiet for de ydmykelser som den lavadelige de Laclos hadde måttet tåle fra de virkelig adelige.

Verker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: Pierre Choderlos de Laclos – originaltekst
  • Ernestine (1777)
  • Les Liaisons dangereuses (1782) – norsk oversettelse 1990: Farlige forbindelser ISBN 82-02-12463-8
  • De l’éducation des femmes (1783)
  • Instructions aux assemblées de bailliage (1789)
  • Journal des amis de la Constitution (1790–1791)
  • De la guerre et de la paix (1795)