Peter Cetera

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Peter Cetera
Peter Paul Cetera
Peter Cetera
Peter Cetera i 2004
Født 13. september 1944 (70 år)
Chicago, Illinois
Yrke Singer/songwriter, Bassist, plateprodusent
Nasjonalitet Amerikansk
Sjanger Rock, R&B, popmusikk
Instrument Vokal, bassgitar, gitar
Stemmetype Tenor
Aktive år 1966–d.d.
Plateselskap Warner Bros., River North Records
Nettsted www.petercetera.com
Tidligere band
Chicago

Peter Paul Cetera (uttales se-terr-a, født 13. september 1944 i Chicago, Illinois, USA) er en amerikansk sanger,bassist og låtskriver som er best kjent for å ha vært original vokalist og bassist i bandet Chicago. Gruppen hadde flere hits med blant annet «If You Leave Me Now» fra 1976 og «Hard to Say I'm Sorry» fra 1982. Den første skrev han alene, den andre sammen med David Foster.

Noen av hans største hiter som soloartist er «The Glory of Love» (1986) og Agnetha Fältskog-duetten «I Wasn't The One (Who Said Goodbye)» (1988).

Cetera er kjent for sin tenor-stemme.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Familie[rediger | rediger kilde]

Cetera er født og oppvokst i bydelen Morgan Park i Chicago, Illinois, på sørsiden av byen.[1]

Han var nummer to av totalt seks barn, og er av polsk avstamning. Faren skal angivelig ha jobbet som maskinist. Blant Ceteras søsken, er også Tim Cetera og Kenny Cetera kjente musikere, hvorav førstnevnte spilte inn et album med Ricky Nelson og sistnevnte har bidratt på flere album med Chicago samt på broren Peters soloalbum.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Cetera ble uteksaminert fra Mendel Catholic Prep High School i 1962.

Musikk interesse[rediger | rediger kilde]

Ceteras interesse for musikk begynte i elleve års-alderen da hans foreldre kjøpte et trekkspill til ham, istedet for gitaren som han egentlig ønsket seg. Da han var 15 så tok noen eldre studenter ham med på en klubb for å se bandet The Rebel Rockers, noe som førte til at han kjøpte seg en akustisk gitar.[1]

Siden begynte han å spille bassgitar, og sammen med noen skolevenner — en trommeslager, en gitarist og en saksofonist — begynte de å spille på lokale danse stevner. Siden var Cetera med i forskjellige band, inkludert et populært rockeband kalt The Exceptions som utga to album og turnerte en del på 60-tallet.[2] Cetera skal ha sagt "Da jeg var 18 år så tjente jeg mer penger enn min far."[1]

Musikk karriere[rediger | rediger kilde]

Tenor og bassist i Chicago[rediger | rediger kilde]

I desember 1967 var Peter Cetera på et show med «The Big Thing». Han ble imponert av kombinasjonen av rock og blåserrekke. To uker senere hadde Cetera forlatt The Exceptions og blitt med i bandet The Big Thing. Ikke lenge etter skiftet de navn til Chicago Transit Authority og deretter ble navnet forkortet til Chicago, etter klager fra etaten. Deres første album The Chicago Transit Authority ble utgitt i 1969 på Columbia Records. Cetera sang førstevokal på tre av elleve låter, og utfylte dermed de andre førstevokalistene i bandet, keyboardist Robert Lamm og gitarist Terry Kath som hadde baryton-stemmer.

Med oppfølger albumet Chicago så var suksessen sikret. «25 or 6 to 4» var den første hit-låten med Cetera på førstevokal. Han bidro også med sin første selvskrevne låt på dette albumet, «Where Do We Go From Here?»

Iløpet av 70-tallet ble Peter Cetera en av hovedlåtskriverne i bandet, med flere hits som foreksempel: «Wishing You Were Here» , «Happy Man», «Baby, What A Big Surprise» samt deres første store suksess «If You Leave Me Now» som gikk helt til topps på hitlistene i 1977.

Men på slutten av 70-tallet så fikk disco-musikken sin store oppsving, etter kassasuksessen Saturday Night Fever med musikk av Bee Gees og John Travolta i hovedrollen. Noe som førte til at Chicagos popularitet sank. Dette kulminerte i at albumet Chicago XIV utgitt i 1980 solgte dårlig og kun klatret til 71. plass på Billboard Hot 100. Columbia Records likte dette dårlig, og kvittet seg med bandet. (Det ironiske er kanskje at blåserrekken fra Chicago — James Pankow, Walter Parazaider og Lee Loughnane — ett år tidligere medvirket på «disco-kongene» Bee Gees' album Spirits Having Flown fra 1979.)

I 1981 utga Peter Cetera sitt første soloalbum på Warner Bros. Records, men det var ingen stor suksess. Ifølge Cetera var årsaken den at Warner Bros. nektet å promotere albumet av frykt for at Cetera skulle forlate bandet, som nylig hadde signert kontrakt med Warner Bros.

Chicago gjorde comeback med sitt neste album Chicago 16 i 1982, da hit-låten «Hard To Say I'm Sorry» skrevet av produsenten David Foster og Peter Cetera, gikk helt til topps på hitlistene. Sangen var med i filmen «Summer Lovers» med Daryl Hannah. De skrev også «Love Me Tomorrow» som nådde 22. plass.

Så i 1984 kom Chicago 17 som solgte 6 millioner eksemplarer i USA alene og som således ble deres største suksess noensinne. Cetera sang førstevokal på samtlige fire singler (og hadde selv vært med og skrevet tre av dem): «Stay the Night» (#16), «Hard Habit to Break» (#3), «You're the Inspiration» (#3) og «Along Comes a Woman» (#14).

Chicago hadde – med ett unntak – kun hatt logoen sin i forskjellige former på platecoverne. Men da MTV ble populært så ble Cetera frontfigur og «lederen» for det «ansiktsløse» bandet Chicago.

Bruddet med Chicago[rediger | rediger kilde]

Med sin økende popularitet følte Peter Cetera at det var på tide å utgi et nytt soloalbum. I tillegg var han lei de lange turneene som de gjorde for å promotere Chicago 17. Da turneen var ferdig i mai 1985 så ba Cetera om en pause for å lage soloalbumet sitt. Men ledelsen og flere av medlemmene mente de burde legge ut på en sommerturne, noe som førte til full skjæring og det endelige bruddet ble annonsert i juli 1985.

Solo karriere[rediger | rediger kilde]

«Glory of Love» var hans første single etter at han forlot Chicago, og denne var gjennomgangsang i filmen The Karate Kid, Part II og gikk helt til topps på hitlistene i 1986 både i USA og i resten av verden. Den vant en ASCAP Award for mest spilte sang fra film og en BMI Film & TV Award for mest spilte sang fra en film. Den ble også nominert for både Oscar og Golden Globe i kategorien «beste originalsang», samt en Grammy Award for beste mannlige pop-vokalist.[3]

Da albumet Solitude/Solitaire ble utgitt senere i 1986, solgte det over 1 million eksemplarer i tillegg til å produsere enda en nummer 1 hit – «The Next Time I Fall» – en duett med Amy Grant. Låten ble nominert til Grammy Award for beste pop-duett. Det er også verdt å nevne at Solitute/Solitaire solgte mange flere eksemplarer enn Chicago 18, det første Chicago albumet uten Cetera.

I 1988 slo han seg sammen med produsenten Patrick Leonard og utga sitt tredje soloalbum One More Story med hitlåten «One Good Woman» (#4) og «Save Me», den originale åpningstemaet til TV-serien Baywatch. Leonard var med på å skrive hele 8 av 10 sanger på albumet, inkludert tittelsangen «One More Story», og han spilte også piano og synthesizer på albumet. Ceteras bror Kenny var med og koret. «Save Me» ble skrevet i samarbeid med David Foster som også var med og skrev suksessen «Glory Of Love»

Dette albumet hadde også en duett – «Sheherazade» – med Madonna i «cameo» som 'Lulu Smith'. Patrick Leonard hadde samarbeidet med Madonna tidligere og skrevet og produsert flere av hennes hitlåter, og det var han som foreslo henne.

I 1989 spilte Cetera inn enda en duett, «After All», denne gangen med Cher.[2] Denne låten var med i filmen En Sjanse Til og nådde 6. plass på hitlistene i USA.

Han siste album på Warner Bros. Records kom i 1992, og het World Falling Down. Det inkluderte en nummer 1 pop hit-låt, «Restless Heart», i tillegg til to andre suksessfulle singler «Even a Fool Can See» og en duett med Chaka Khan, «Feels Like Heaven.»

Peter Cetera byttet til River North Records i 1995 og utga albumet One Clear Voice hvorpå han dro ut på turne sammen med country-sangeren Ronna Reeves som også hadde platekontrakt med River North.[2]

Film[rediger | rediger kilde]

Han har også spilt i filmene Electra Glide in Blue fra 1973 og i TV-filmen Memories of Midnight fra 1991.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Cetera giftet seg i 1982 med Diani Nini, som er mor til hans første datter Claire, født i 1983. De ble skilt i 1991. Han har også datteren Senna (født i 1997) med Blythe Weber. Han har siden midten av 1980-årene bodd i Sun Valley i Idaho.

Diskografi, solo[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Jisi, Chris. "The Inspiration", Bass Player, Desember 2007: side 36–47.
  2. ^ a b c «Peter Cetera». Besøkt 19.05.2012. 
  3. ^ «IMDb». Besøkt 19. mai 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]