Paulus' brev til Titus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Paulus' brev til Titus, også kalt Titusbrevet, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den syttende boken i Det nye testamente. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «Tit».

Brevet er et av de såkalte pastoralbrevene. De andre brevene i denne gruppen er Paulus' første og andre brev til Timoteus. Betegnelsen pastoralbrev (av latin pastor «hyrde»)kom i bruk på 1700-tallet, og henspiller på at brevene er rettet til individuelle personer med lederansvar i menigheten. Den Titus som brevet er adressert til er ikke omtalt i Apostlenes gjerninger, men han omtales i brev. I følge Paulus' andre brev til korinterne har Titus hatt oppgaver i menigheten i Korint, som han har løst på en bra måte (2 Kor 8).

De fleste bibelforskere mener at pastoralbrevene ikke kan være skrevet av Paulus selv, og er skrevet på et senere tidspunkt. Dersom brevet virkelig er et Paulusbrev stammer det fra rundt år 60, etter den mest utbredte oppfatning er det skrevet rundt år 100.

Av Titusbrevet går det fram at Titus er blitt innsatt som kirkeleder på Kreta. Brevet instruerer om hvordan menigheten skal organiseres, med eldste som ledere, og bekjempelse av vranglærere. I brevet andre kapittel regnes pliktene til gamle, unge og slaver opp. Tit 2.9 har vært sett på som en bibelsk (paulinsk) godkjennelse av slaveriet, men har nok først og fremst vært trukket fram i moderne debatter om kvinners prestetjeneste eller homofili, som et argument for at Paulus' utsagn må tolkes ut i fra sin samtid.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gerhardson, Birger: En bok om nya testamentet. Kristianstad 1993

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Bibelen Oversettelsene av 2005 & 1978/85