Paua

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pauaskall

Paua er en øresnegl som lever bare ved New Zealand. Den og dens slektninger i øresneglfamilien lever under vann langs klippekyster. Pauaen blir høyt verdsatt for skallets fargesprakende innside, som man kan lage vakre smykker av, og mange synes at kjøttet er en velsmakende delikatesse. Man kan dessuten dyrke glansfulle perler i den.

Pauaen er én av de over 100 artene av øresnegler som finnes i verden. Sør-Afrika og California har sine arter. I Japan kalles øresnegl awabi, i Australia muttonfish og på øya Guernsey i Den engelske kanal ormer. Men det er bare i det kalde vannet i det sørlige Stillehavet at man kan finne New Zealands stedegne, fargestrålende øresnegl, pauaen (Haliotis iris).

Innhold og farge[rediger | rediger kilde]

Innsiden av pauaens skall består vekselvis av proteinlag og kalklag som bygger seg opp og bryter lyset slik at det oppstår iriserende farger, omtrent slik tilfellet er med opaler. Pauaen blir derfor kalt havets opal. Synker temperaturen i havet, får det øresneglene til å gå i "dvale", eller falle i søvn. Da vokser lagene i skallet saktere. Fargevariasjonen kan ifølge en ekspert på pauaer skyldes næringsstoffer fra vannet og de forskjellige fargene på tang og tare som pauaen spiser.

Pauaenes trusler[rediger | rediger kilde]

Pauaene er nøye med hva de spiser, og er kresne i sitt valg av naboer. De vil ikke bo i nærheten av det piggete sjøpinnsvinet, kalt kina, for det er ute etter samme type tang og tare som dem. Dessuten er sjøstjernen en farlig fiende. Hvis de er noen stykker, kan de utrydde en hel koloni av pauaer. Den utspekulerte sjøstjernen plasserer en tentakel langs pauaens rad med pustehull, slik at den blir kvalt. Når pauaen så faller ned fra den steinen den sitter på, er det lett for sjøstjernen å spise den.

Bruksområder i dag[rediger | rediger kilde]

Pauaens mørke utside ser ikke særlig appetittlig ut, men urbefolkningen på New Zealand, maoriene, har i flere hundre år satt stor pris på pauaens kjøtt. Den delen av pauaen som kan spises, er en stor muskel, eller fot. Det er denne foten pauaen bruker når den beveger seg langs steinene der den holder til. Maoriene har også brukt skallet til fiskeagn og pynt og dessuten til smykker og til øyne i sine treskjæringsarbeider. Pauaen er nå mer populær enn noen gang før. Det er nesten obligatorisk at man kjøper seg et pauasmykke hvis man besøker New Zealand.

I dag er det mange som høster pauaer ved å dykke etter dem — uten noe dykkerutstyr. Som eksportartikkel er den blitt en millionindustri. For å sikre pauaens fortsatte eksistens i New Zealands farvann er det blitt innført en kvoteordning. Det meste av kjøttet blir hermetisert for å bli solgt på det asiatiske markedet, og noe blir fryst og sendt til Singapore og Hongkong, der paua er ettertraktet luksusmat. Den blir ofte servert rå og skåret i skiver, slik sushi serveres. Det er så stor etterspørsel etter pauakjøtt i andre land at mange newzealendere aldri har smakt det, enda det er rikelig med pauaer i newzealandske farvann.

Oppdrettsanlegg[rediger | rediger kilde]

For å dekke den økende internasjonale etterspørselen etter paua bruker leverandører nå moderne akvakultur. Oppdrett av andre typer øresnegler har vært vellykket i Australia, Japan og USA. Takket være slik ny teknologi kan man dyrke pauaer i temperaturregulerte bassenger langt fra deres naturlige hjem i havet.

Pauaer i oppdrettsanlegg er like glupske som sine slektninger i vill tilstand. De kan spise en mengde som tilsvarer halve kroppsvekten i uken. Overraskende nok er pauaene også ganske atletiske. Hvis de havner opp ned, klarer de fort å snu seg tilbake igjen. Pauaer i oppdrettsanlegg er ikke vanskelige å ta hånd om. En ekspert sier: "Pauaer er sjarmerende vesener å drive oppdrett av, for de er så medgjørlige og oppfører seg så bra — og de protesterer aldri!"

Pauaperler[rediger | rediger kilde]

I tillegg til at man kan få skjellsmykker og god mat fra pauaen, kan pauaen produsere skinnende perler. Naturperler fra pauaer som lever i havet, er sjeldne. Men de kan dyrkes ved hjelp av en metode som den franske vitenskapsmannen Louis Boutan utviklet i 1890-årene. Resultatet blir en halvkuleformet perle som har de samme praktfulle fargene som skallet. Hvordan går man fram? Man fører små kuler inn i pauaen, vanligvis tre steder — to steder langs siden og ett sted bak. Pauaen vil litt etter litt dekke disse fremmedlegemene med lag av perlemor, som inneholder kalsiumkarbonat og conchiolin. Etter minst 18 måneder — og tusenvis av lag — er en liten perle blitt til.

Det kan ta opptil seks år å dyrke fram en stor perle. Cirka 1 av 50 pauaer produserer en nærmest perfekt perle — en perle med jevn overflate, strålende farge og eksepsjonell glans.

Forskere har ennå ikke klart å dyrke fram en helt rund perle fra en paua. Grunnen til det er at pauaen, i motsetning til en østers, har en muskel i magen som vil spytte ut kuler som måtte bli plassert i fordøyelsessystemet. Kanskje noen en vakker dag finner ut hva som skal til for å dyrke fram den til nå uoppnåelige kuleformede perlen. I mellomtiden kan vi glede oss over alt det som denne anvendelige øresneglen kan gi oss — glansfulle smykker, god mat og et skall i vakre farger.

Pauaens skall består først og fremst av kalsiumkarbonat, det samme stoffet som et kritt består av. Men pauaens skall er minst 30 ganger sterkere enn krittet!

Pauaen trekker ut kalsiumkarbonat av sjøvannet for å kunne danne mikrotynne lag av perlemor. Disse lagene fører til at pauaens skall ikke bare blir ekstremt sterkt, men også fargesprakende og glansfullt. Lagene holdes sammen av conchiolin, et lim som består av protein og sukker. Dette kraftige klebemidlet er også med på å gjøre skallet skinnende blankt.

Forskere har ikke vært i stand til å kopiere dette limet eller etterligne skallets oppbygning og den måten det fungerer på. Sprekker som oppstår i skallet, blir reparert, og minst fem forskjellige mekanismer reduserer faren for sprekkdannelse.