Oppstanden i Wien i 1934

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Oppstanden i Wien i 1934 i Østerrike var den første væpna motstanden mot den framvoksende fascismen i Europa. I fire dager, fra og med 12. februar til og med 15. februar 1934, forsvarte væpna arbeidere seg mot det autoritære borgerlige regimet til forbundskansler Engelbert Dolfuss.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den østerrikske arbeiderbevegelsen sto sterkt da Habsburgregimet i Østerrike-Ungarn brøyt sammen i 1918, på slutten av første verdenskrig. Den venstresosialistiske «austromarxistiske» fløyen tok over ledelsen i Sozialdemokratische Arbeiterpartei (SDAP). Blant disse var Otto Bauer sentral.

SDAP sto sterkest i Wien og andre større byer, men mye svakere i småbyene og på landsbygda, der katolske høyrekrefter rådde.

Som flertallsparti i «Røde Wien» gjennomførte SDAP et til da enestående sosialt reformprogram, med omfattende sosial boligbygging, fri utdanning for alle og mange andre sosiale velferdstiltak, alt finansiert av progressive skatter som først og fremst måtte betales av de rike i byen.

Men høyresida, med Christlichsoziale Partei i spissen, bygde opp en væpna milits, kalt Heimwehren, som blei godt væpna og etter hvert fikk et fascistisk program, med åpen brodd mot parlamentarisme og demokrati.

Arbeiderbevegelsen hadde også et forsvarskorps, kalt Schützbund («Verneforbundet»), men det var dårligere bevæpna.

Som en forløper for det som hendte i 1934, var det i 1927 en hendelse der Heimwehr-folk drepte en gammel mann og et barn uten at de blei dømt i den etterfølgende rettssaken. Da gikk arbeiderne ved flere fabrikker i Wien til streik og demonstrerte mot frifinnelsen. Politiet skjøt mot demonstrantene, 85 blei drept og nesten fem hundre såra. Dette skjedde den 15. juli 1927.

I mars 1933 stengte den borgerlige Dolfuss-regjeringa parlamentet, og styrte deretter ved dekret. En serie med dekreter innskrenka demokratiet og de sosiale rettighetene til arbeiderklassen stadig mer. Schützbund blei forbudt og streikeretten avskaffa, kommunistpartiet KPÖ gjort ulovlig, loven om normalarbeidsdagen fjerna og støtta til de arbeidsløse redusert.

1934[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1934 begynte politiet å ta våpna fra Schützbund-medlemmene rundt om i landet. Da politiet prøvde å bryte seg inn i kontora til SDAP i Linz den 12. februar 1934, gjorde kontorpersonalet motstand.

Nyheten om det som var i ferd med å skje i Linz spredte seg til Wien, der arbeiderne igjen gikk til streik. SDAP erklærte generalstreik, og det blei snart streika i alle større byer. Snart brøyt det også ut kamper, men mange av våpna til Schützbund var allerede tatt av politiet, så statsmakta og høyremilitsen hadde stort overtak.

I Wien var motstanden mot politi, hær og Heimwehren hardest. I noen bydeler kjempa arbeiderne i fire dager før de måtte gi seg for overmakta. De nye arbeiderboligene blei skutt på med kanoner av hæren.

Den 15. februar var kampene over.

Otto Bauer måtte flykte fra landet, og søkte tilflukt i Bratislava i Tsjekkoslovakia, der utenlandsorganisasjonen til de østerrikske sosialistene blei bygd opp. De radikaliserte SDAP-medlemmene i eksil kalte seg ellers RSÖ, Revolutionäre Sozialisten Österreichs.

Om lag 300 arbeidere blei drept og flere tusen såra. Flere av de tilfangetatte motstandskjemperne blei henretta etter standrett i dagene som følgde. Alle organisasjonene til arbeiderbevegelsen blei forbudte. Mange av lederne i arbeiderbevegelsen blei sendt til nyoppretta konsentrasjonsleire, for eksempel Wöllersdorf.

Bakgrunnsstoff[rediger | rediger kilde]