Oculo-cerebro-renalt syndrom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Oculo-cerebro-renalt syndrom, også kjent som Lowe syndrom, er en meget sjelden genetisk tilstand som i all hovedsak rammer menn.

Klassifisering[rediger | rediger kilde]

Oculo-cerebro-renalt syndrom ble først beskrevet av legene Charles Lowe, Terrey og MacLachlan ved Massachusetts General Hospital i Boston i 1952. Av disse legene var det Dr. Charles Lowe som ledet arbeidet. Oculo-cerebro-renalt syndrom er derfor bedre kjent som Lowe Syndom. Navnet oculo-cerebro-renalt syndrom beskriver de områdene av kroppen hvor symptomene er tydeligst: Oculo (øyet), cerebro (hjerne) og renalt (nyre).

Epidemiologi[rediger | rediger kilde]

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Forekomst er ca. 1 til 10 pr. 1000,000.

Registrerte tilfeller[rediger | rediger kilde]

På verdensbasis antok man i år 2000 at det var ca. 380 mennesker som hadde oculo-cerebro-renalt syndrom.

Noen tall:

  • Danmark - 5 personer (pr. 1999)
  • USA - 190 tilfeller (pr. 2000)
  • Italia - 34 tilfeller, 33 gutter og 1 jente (pr. 2005)
  • Sverige - 12 tilfeller (pr. 2007)

Etnisitet[rediger | rediger kilde]

Man antar at syndromet finnes over hele verden, selv om det kun kan dokumenteres personer i Europa, Nord-Amerika, Japan og India. Også med tanke på etnisk opprinnelse. Det er ikke registrert personer i Afrika, fastlands-Asia eller Sør-Amerika. med syndromet.

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

De som er født med Lowe syndrom er født med grå stær i begge øyne. Med svært få unntak, må dette opereres så raskt de er gamle nok til å kunne tåle bedøvelsen. Selv ved vellykkede operasjoner, hvor det ikke kunne gått bedre, vil synet ikke kunne oppnå en skarphet på mer enn 20/100. Omlag halvparten av de med Lowe syndrom vil kunne utvikle høyt trykk i selve øyet (Glaukom = grønn stær). Dette på ett eller begge øynene. Dette kan være med på å skade synsnerven som kan medføre blindhet. Det er derfor viktig å ha jevnlig kontroll av øynene. Hos en andel av de med Lowe syndrom vil det i barndommen, eller oppveksten forøvrig, gro et slags arr (keloid) på hornhinnen som vil kunne føre til blindhet.

Nyreproblemene som medfølger Lowe syndrom kalles Fanconis syndrom. Dette innebærer en medfødt defekt i nyrenes tubulusfunksjoner som medfører økt tap av fosfat, natrium, kalium, bikarbonat, aminosyrer og eventuelt glukose gjennom urinen. Dette er stoffer som kroppen, ved friske nyrer, nyttegjør seg ved å filtrere ut, men pga. defekten, skiller ut gjennom urinen. Fanconis syndrom utvikles i slutten av første leveår. Filtrene i nyrene (glomerus) vil ved tiårsalderen begynne å svikte. Nyresvikten er sen, men progressiv, og vil redusere forventet levealder med 30 til 40 år. Grunnet nyresvikten er det anbefalt å drikke rikelig.

Personer med Lowe syndrom vil ha lav muskeltonus (hypotoni) fra fødselen av. Dette vil føre til reduserte reflekser og forsinket motorisk utvikling. Motorikk og stryke vil kunne trenes opp med tiden, men aldri til et normalt nivå. Hos spedbarn vil hyponotien medføre spiseproblemer. Dette grunnet problemer med å holde hode, samt nedsatt evne til å suge og svelge. Mange gutter har heller ikke testiklene vandret ned til pungen. Den lave muskeltonusen medfører økt fare for plager. De vanligste plagene er lungebetennelse grunnet nedsatt hosterefleks, lyskebrokk, forstoppelse og sure oppstøt.

I tillegg vil, pga mangel på vitamin D, de fleste både ha mykt skjelett (rakitt) og forandringer i skjelettet. Dette vil igjen føre til økte fare for beinbrudd, rygglidelser (skoliose) og leddbetennelser (osteoarthritis). Leddbetennelse vil kunne gi følelsen at det verker i leddene. Spesielt hofter og knær er utsatt. De vil også ofte være lave av vekst. Gjennomsnittlig høyde er 155 centimeter.

Mange vil oppleve cyster (blemmer) i tannkjøttet som omkranser tannen, og i munnen forøvrig. I munnen vil og feilstilling på tennene ofte være et fremtredende problem. Cyster kan forøvrig dannes både på nyrer, hjerne og huden. Et kjent problem i voksen alder er cyster på ryggen, som kan gi smerter. Det kan gå infeksjon i cystene.

Mennesker med Lowe syndrom sluttere å blø senere enn befolkningen forøvrig.

Alle med Lowe syndrom har psykisk utviklingshemning. Graden vil utviklingshemning kan variere fra mild (10-25 %), moderat (25 %) til alvorlig (50-65 %). Grad av mental retardasjon og funksjonsnivå vil altså variere. Forsinket språkutvikling er å forvente fra tidlig barndom. Mange klarer ikke å føre en samtale før de er omlag 7 år. Etter dette fortsetter mange å utvikle språket sitt, og kan oppfattes som svært så glade i snakke. Oppmerksomhet og glede ved musikk og rytme er i de fleste tilfeller tydelig.

Ved seksårsalderen, vil halvpartene oppleve epileptiske anfall, og mange har også atferdsforstyrrelser som aggresjonsutbrudd, selvskading, selvstimulering, stereotype og tvangsmessige handlinger og konsentrasjonsvansker. Den mest utfordrende fasen av livet når det gjelder atferdsforstyrrelser vil finne sted mellom åtte til tretten års alder.

Dødsfall i tidlig fase av livet kan forekomme på bakgrunn av nyresykdom, alvorlig hypotoni eller ulike infeksjoner. Mest vanlig er respiratoriske eller gastrologiske komplikasjoner. Senere i livet er den vanligste dødsårsaken respirasjonsrelatert sykdom,epileptisk anfall eller plutselig død. Da ofte ved søvn. Død forekommer oftest mellom slutten av 20.årene og starten av 40.årene. Dødsårsaken er da som oftest inflammasjon i nyrene, som til slutt fører til at nyrene ikke klarer å opprettholde et nivå som kroppen kan leve på.

Den lengstlevende personen med Lowe syndrom ble 54 år gammel.

Kilder[rediger | rediger kilde]