North Face

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
North Face
Orig. Nordwand
Nasjonalitet Tyskland, Sveits, Østerrike
Språk Tysk
Sjanger Drama, Action, Eventyrfilm
Regissør Philipp Stölz
Manus Christoph Silber, Rupert Henning, Philipp Stölzl, Johannes Naber
Medvirkende Benno Fürmann, Florian Lukas, Johanna Wokalek, Georg Friedrich, Simon Schwarz, Ulrich Tukur, Erwin Steinhauer,
Musikk Christian Kolonovits
Sjeffotograf Kolja Brandt
Filmselskap Majestic-Filmverleih, Dor Film-West, MedienKontor Movie, Dor Film, Triluna Film, Majestic Filmproduktion, Lunaris Film & Fernsehproduktion, Bayerischer Rundfunk, ARD/Degeto, Schweizer Fernsehen, SRG SSR Idee Suisse
Utgivelsesår 2008
Lengde 126 min
IMDb-profil

North Face (originaltittel Nordwand) er en tysk-sveitsisk-østerriksk spillefilm fra 2008.

Filmen ble distribuert i Norge i 2010 under den engelske tittelen. NRK sendte den i 2012.

Handling[rediger | rediger kilde]

North Face er en dramatisering av et mislykket forsøk på å førsteklatre Eigers beryktede nordvegg som Andreas Hinterstoißer og Toni Kurz, begge fra Berchtesgaden, foretok sammen med to østerrikske klatrere sommeren 1936. Filmen er en spenningsfylt gjengivelse av den farefulle klatreturen og oppmerksomheten forsøket vakte hos journalister og gjester ved et høyfjellshotell like ved. Bakteppet er den prestisjen nazistene tilla førstebestigningen av Eigers nordvegg: Hitler lovet en gullmedalje til de første som løste «Alpenes siste problem» og håpet var at dette ville bli typeriktige «tyske helter» som kunne brukes i propagandaen.[1]

Hovedrollene spilles av Benno Fürmann (Toni Kurz), Florian Lukas (Andreas Hinterstoißer) og Johanna Wokalek (fotojournalisten Luise Fellner).

Filmskaperne holder seg nokså nær de faktiske hendelsene, men har tatt seg noen friheter av typen som en kjenner fra filmen Kon Tiki (2012): for å få en dramatisk motpart til Kurz og Hinterstoißer blir de konkurrerende østerrikerne nokså unødvendig framstilt som svært arrogante og usympatiske nazitilhengere.[2] Luise Fellner, og dermed forholdet til Toni Kurz, er oppdiktet. Detaljene i ulykkesforløpet er til dels endret, blant annet avviker ruta de følger noe fra den virkelige og til forskjell fra de virkelige klatrerne mister filmens tyske klatrere stegjernene. I filmen står Kurz lent mot en fjellvegg mens han venter på redningsmannskapet – i virkeligheten hang han i tauet natten gjennom.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Nordwand ble godt mottatt av kritikerne; critic.de skrev at det er en «røff og naturalistisk film som står seg godt sammenlignet med lignende, men effektoverlessede Hollywoodfilmer, som eksempelvis Vertical Limit (2000).»[3][2]

Enkelte kritikere har pekt på manglende avstand til en nazi-ideologi som hyller et fornuftsstridig forsøk på å betvinge en uovervinnelig motstander uten tanke på omkostningene, og på en ukritisk framstilling av tysk mannsmot, heltedåd og offervilje. Det er også pekt på at filmen knytter an til en fascistisk filmestetikk i tradisjonen etter Arnold Fanck, Leni Riefenstahl og Luis Trenker. Regissøren av filmen, Philipp Stölzl, er klar over denne kritikken og har uttalt at den tilhører en «uren genre»,[4] og ser en visuell rød tråd fra Fancks klatrefilmer til Riefenstahls Triumph des Willens, en propagandafilm om NSDAPs Reichsparteitag.[5][6]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

  • Deutscher Filmpreis 2009: vant kategoriene Beste Kamera/Bildgestaltung og Beste Tongestaltung og var nominert i kategorien Bestes Szenenbild. [7]
  • Preis der deutschen Filmkritik 2008: utmerkelse i kategorien Bestes Drehbuch og Beste Kamera. [8]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rainer Amstädter: «Spinne – Hitler kletterte mit.» I Daniel Anker (red.): Eiger – Die vertikale Arena. 4. omarbeidede opplag. AS Verlag, Zürich 2008, s. 220 ff.
  2. ^ a b Nordwand – Jeder stirbt für sich alleine, critic.de
  3. ^ «Rau und naturalistisch präsentiert sich Stölzls Film, wodurch er sich wohltuend von vergleichbaren, effektüberladenen Hollywood-Vertretern wie Vertical Limit (2000) abhebt.»
  4. ^ «ein kontaminiertes Genre»
  5. ^ Stölzl: «Für mich führt ein visueller roter Faden von Fancks Bergfilmen zu Riefenstahls Triumph des Willens».
  6. ^ Der Berg stöhnt. Stalingrad unterm Gipfel – wenig überzeugendes Bombast-Kino, www.artechock.de
  7. ^ http://www.deutscher-filmpreis.de/archiv/2005-2010/2009.html
  8. ^ http://www.vdfk.de/210-preistrager-2008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]