Norsk Syndikalistisk Føderasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
NSF 1918

Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) ble stiftet i Oslo 28. desember 1916.

Svensk påvirkning[rediger | rediger kilde]

Mange svensker ble tvunget til å dra til Norge etter storstreiken i 1909, fordi de var svartelistet i Sverige. Det var dermed de mest aktive og radikale svenske arbeiderne som kom til Norge, og deres virksomhet begynte snart å sette spor. Den første tiden ble det agitert for i hovedsak en anarkistisk preget ungsosialisme. Omslaget til mer ren syndikalistisk argumentasjon kom i 1911, samme år som den norske storkonflikten. Året før hadde Norsk Stenhuggerforbund gjennomførte sine tariff-forhandlinger. Forhandlingene hadde trukket i langdrag, men det endelige resultatet var skuffende. Man var også skuffet over steinhoggerforbundets handlemåte. En omlegging av forbundet til en organisasjon etter Fagopposisjonens retningslinjer førte ikke frem, og de mest militante steinhoggerne besluttet i 1913 å opprette egne Lokale Samorganisasjoner tilsluttet Båhuslen distrikt av Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC). De lokale samorganisasjonene drev en viss agitasjon. De distribuerte svenske Syndikalisten og norske Direkte Aktion. Virksomheten var visstnok ikke særlig vellykket. Man drev også en del skoleringsarbeid innen samorganisasjonen.

Lokale Samorganisasjoner (LS)[rediger | rediger kilde]

Steinhuggerne i Østfold hadde allerede i 1912–13 åtte syndikalistiske Lokale Samorganisasjoner, LS, tilsluttet den svenske syndikalistorganisasjonen, SAC. I 1914–15 ble det stiftet to til i samme område. I løpet av 1916–17 ble det dannet ni LS-er. 1916 var det 17 Lokale Samorganisasjoner i Norge med tilknytning til SAC. Medlemstallet var 775, i hovedsak svensker, men også noen nordmenn og finner. Å arbeide innenfor de eksisterende reformistiske organisasjonene ville bare resultere i en svekkelse av klassekampen; kompromisser, kjøpslåing og avtaler med herskerklassen ville bli resultatet, mente de. De nydannete LS-ene sto for en ren syndikalisme, og sto derfor i et latent motsetningsforhold til Fagopposisjonen av 1911 og dens «kvasisyndikalisme»

Lokale Samorganisasjoner fungerte som en slags konkurrenter til fagforbundene, spesielt til Norsk Arbeidsmandsforbund som, i likhet med LS-ene, organiserte gruve- og anleggsarbeidere. LS-ene søkte også å trekke de uorganiserte ved anleggene, hovedsakelig bondegutter, inn i sin organisasjon. Dette medførte en del konflikter. Det var ønskelig å få LS-medlemmene inn i den ordinære fagbevegelsen. Også innen Fagopposisjonen så man med skepsis på det man mente var en splittelse av fagbevegelsen. Enheten i arbeiderbevegelsen måtte bevares, og omformingen skulle skje innenfra. I oktober 1916 ble det reist spørsmål om stillingen til de personer ute på arbeidsplassen som vegret seg for å gå inn i Kristiania Stein-, Jord- og Sementarbeiderforening, og som «inntok en uvennlig holdning til fagorganisasjonen under påberopelse av at de sto i en L.S.», i hovedsak svensker. Enkelte mente at dette var en lite solidarisk holdning fra vedkommende arbeideres side. Saken vakte stor debatt.

NSF stiftes[rediger | rediger kilde]

3. juledag 1916 ble en konferanse holdt mellom Lokale Samorganisasjoner, Norsk Arbeidsmandsforbund og Fagopposisjonen for å få slutt på stridighetene. Medlemmene av SAC ble tilbudt fri overgang til Arbeidsmandsforbundet. Syndikalistene var avvisende til å gå inn i den «reformistisk-politiske» fagbevegelsen.

Representanter fra tretten LS-er kom så sammen, og det ble besluttet å sende ut et forslag til de forskjellige LS-ene til avstemning, som ble vedtatt. 28. desember 1916 ble Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) stiftet i Kristiania. Akkurat som for Norges Ungsocialistiske Forbund, så var steinhuggerne i Østfold en viktig organisatorisk basis for den nye organisasjonen.

Richard Hansen, formann i Arbeidsmandsforbundet, advarte bestemt mot å stifte en slik særorganisasjon, og han la frem en uttalelse fra forbundets hovedstyre, der det het: «Arbeidsmandsforbundet kan derfor ikke anerkjende nogen organisation, som arbeider for en splittelse av arbeiderklassen. Heller ikke lokale samorganisationer i tilslutning til S.A.C.» Syndikalistene ble beskyldt for å opptre arrogante overfor de norske organisasjonene. Disse, på sin side, mente at Norsk Arbeidsmandsforbund samarbeidet med arbeidskjøpere for å få dem vekk fra arbeidsplassene. Arbeidsmandsforbundets reaksjon var skarp, og man erklærte at man heretter ville behandle syndikalister på arbeidsplassene som uorganiserte.

I et sirkulære fra Norsk Arbeidsmandsforbund begynnelsen av 1917 konkluderer forbundets hovedstyre med at medlemmer av LS var å se på som uorganiserte. Andre mente, selv om de var uenige i det å stifte en syndikalistisk organisasjon utenfor de bestående organisasjoner, at siden de nå engang eksisterte, skulle man ikke oppta noen kamp med dem, heller ikke å betrakte dem som uorganiserte.

Blant skandinaviske syndikalister var det uenighet om opprettelsen av NSF. Diskusjonene gikk friskt i Direkte Aktion i ukene før stiftelsen og et stykke ut i 1917.

Syndikalismen kom til å stå særlig sterkt i rallarmiljøet. Dette var folk som dro fra det ene stedet til det andre, rastløse og frie. Det var den store mangelen på arbeidskraft som gjorde denne friheten mulig. Man fikk alltid arbeid. Det var høykonjunktur, og i denne situasjonen var det klart at militant faglig kamp ga resultater. Fikk de sparken et sted var det bare å dra til et annet, og fortsette kampen der. Særlig sterkt sto NSF i Nord-Norge, og blant anleggsarbeiderne sørpå ved bl.a. Rauma-, Røros- og Sørlandsbanen.

Selv om Arbeidsmandsforbundets holdning til syndikalistene var avvisende, så kunne det unntaksvis forekomme et samarbeid lokalt. Dette skjedde bl.a. ved Fosdalen gruver, der det en stund var én avdeling av Arbeidsmandsforbundet og én syndikalistisk forening – med et fellesstyre! Men slike kombinasjoner ble ikke støttet av forbundsstyret. Det ble også samarbeidet om en blokade i Haugesund i 1920.

Syndikalistene forfølges[rediger | rediger kilde]

I følge NSF var både LO, myndighetene og arbeidskjøperne ute etter syndikalistene. Fra NSFs stiftelse i 1916 til 1918 ble det, i følge NSF, utvist drøye tusen medlemmer av NSF fra Norge, de fleste svensker. I kjølvannet fulgte familietragedier og liv i fattigdom. I de ca. førti sosialdemokratiske avisene var det helt taust om dette. Også LO lot den store forvisning skje i stillhet. Takket være denne taushet kunne «bødlene» arbeide i fred. Syndikalistene ble satt under dobbelt press – fra bedriftsherrene, og fra fagbyråkratene som lovet NSF «krig på kniven». NSF forsøkte å konkurrere med LO som fagorganisasjon – ble isolert – og sto lagelig til for hogg. Syndikalistene ble karakterisert som «uorganiserte». De ble forfulgt på arbeidsplassene, og utvist ble den som var syndikalist. Protestene i arbeideravisene var stort sett tamme. Kampen innen fagbevegelsen forklarer dette – kampen mellom de gamle reformistene, Fagopposisjonens nye menn og det nystartede NSF. Sammenstøtene innen fagbevegelsen var harde.

1920-1940[rediger | rediger kilde]

NSF nådde sitt høydepunkt i 1920-21 da den hadde 3100 medlemmer i 62 lokale samorganisasjoner. Utover i 1920-årene gikk NSFs medlemstall ned, og NSFs innflytelse avtok.

I 1935 ble «Den syndikalistiske kvinnegruppe Samhold» stiftet.

I 1937 var antallet Lokale Samorganisasjoner i syndikalistføderasjonen sunket til omkring tyve. Det var også en «forgubbingsprosess» på gang.

13. april 1940 ble Alarm stanset av okkupasjonsmakten. Det siste nummeret var en oppfordring til den norske arbeiderklasse om å fortsette kampen for et fritt samfunn. Redaktør Carl O. Tangen og flere andre NSFere, deriblant flere av kvinnene, ble arrestert.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen samlet de anarkosyndikalistiske kreftene i Norge seg, og gjenreiste bevegelsens organ. Alarm ble omgjort til Solidaritet, som et månedlig organ. Fagforeningsvirksomheten ble gjenopptatt i Oslo og i steinhuggerdistriktet i Østfold (Fagerholt LS). For øvrig konsoliderte føderasjonen sin stilling som propagandaorganisasjon for frihetlige idéer. Den nye given ga et visst oppsving i bevegelsen, men noe gjennombrudd for frihetlige idéer fikk man ikke til. Makthavernes propagandamaskineri klarte å få blandet sammen idéen om rask gjenreisning av landet med tanker om sentralisme, statlig planøkonomi og korporative samlingsorganer i folks bevissthet. I dette bildet var det liten plass til tanker om klassekamp og arbeiderselvstyre; ja, frihetlige idéer overhodet.

Forgubbingsprosessen fortsatte ufortrødent videre, steinindustrien i Østfold ebbet ut, og derved svant bevegelsen sakte inn. Den ene LS etter den andre ble oppløst. I 1951, da Solidaritet gikk i sin 7. Årgang, kom det foreløpig siste nummer av bladet. Den 8. Årgang kom ikke før i 1957. Grunnlaget for et rent norsk organ var da ikke lenger tilstede, og bladet ble omorganisert til Syndikalistisk organ for Skandinavia, tilsluttet Internasjonal Arbeider-Assosiasjon. Bladet utkom annenhver måned og ble redigert av en komité med Johs. F. Johansen fra Oslo som ansvarshavende. På dette tidspunktet var Oslo LS den eneste samorganisasjonen som var igjen i den norske syndikalistføderasjonen. I 1960 gikk Solidaritet inn. Tidlig på 1960-tallet hadde NSF kun ett medlem under 70 år. NSF hadde kontor i Folketeaterpassasjen som de leide for 100 kroner måneden. Disse pensjonistene skramlet sammen av sine pensjonspenger for å fortsette å ha lokalet. På midten av 1960-tallet ble lokalene overtatt av en musikkforetning.

Det ble stille rundt NSF. Zernikow Henriksen, mangeårig sekretær i NSF, døde i 1967, møtene ble holdt mer uformelt i private hjem, men man opprettholdt de internasjonale kontaktene. NSF ble innbudt til SACs kongress i 1968, men kunne ikke delta. I 1973 ble NSF oppløst. Det blir også hevdet at NSF ble formelt oppløst i 1964/65.

NSF reorganiseres[rediger | rediger kilde]

I 1977 kom gamle NSFere og unge arbeidere sammen og reorganiserte NSF. Bakgrunnen var et kontaktnett innen en liten gruppe arbeidere. Frem mot LO-kongressen dette året forsøkte disse, med et visst hell, å samordne forslag til kongressen gjennom fagforeningene. 16/4 ble stiftelsen av Norsk Syndikalistisk Forbund formalisert, som en samordningsorganisasjon for syndikalistiske arbeidere. Dette var arvtakerne etter Norsk Syndikalistisk Føderasjon. I 1983 kom første nummer av ArbeiderSolidaritet. I 1992 skiftet det navn til Syndikalisten. Det siste nummer som foreløpig er kommet ut er nr. 4 1999. NSF har, foruten å gi ut blader med dagsaktuelt stoff, nyutgitt en del skrifter fra «gamle» NSFs tid. NSFs viktigste oppgave har vært å være en radikal opposisjon innad i LO. De har også vært aktive i internasjonalt solidaritetsarbeid – bl.a. støtte til fagopposisjonelle bevegelser, samt streikestøttearbeid. I 2001 overtok NSF Internasjonale Arbeider-Assosiasjons (IAA) sekretariat.

Kilde[rediger | rediger kilde]

Anarkismen og syndikalismen i Norge ca. 1850-2000