Kwame Nkrumah
| Kwame Nkrumah | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. sep. 1909[1][2][3][4] Nkroful[5] | ||
| Død | 27. apr. 1972[1][6][2][7] (62 år) București[8] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, skribent, diplomat, foreleser | ||
| Utdannet ved | Lincoln University London School of Economics University of Pennsylvania Graduate School of Education Achimota School Lincoln University (studieretning: teologi, akademisk grad: bachelorgrad)[2] | ||
| Barn | Gamal Nkrumah Samia Nkrumah Sekou Nkrumah | ||
| Parti | Convention People's Party United Gold Coast Convention | ||
| Nasjonalitet | Gullkysten[5] Ghana[5] | ||
| Gravlagt | Kwame Nkrumah Mausoleum Accra[8] Nkroful (1972)[8] | ||
| Medlem av | Phi Beta Sigma | ||
| Utmerkelser | Lenins fredspris Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1963)[9] Ordenen O.R. Tambos følgesvenner (2004)[10] Kjede av Den hvite løves orden (1961)[11] Storkors av Ordenen Polonia Restituta (1965) | ||
| Ghanas 1. president | |||
| 1. juli 1960–24. februar 1966 | |||
| Etterfølger | Joseph Arthur Ankrah | ||
Kwame Nkrumah (født 21. september 1909 i Nkroful på Gullkysten, død 27. april 1972 i București i Romania) var en ghanesisk politiker som regnes som grunnlegger av panafrikanismen. Nkrumah var sosialist og var inspirert av Karl Marx, han var også inspirert av den vitenskapelige sosialismen etter mønster fra Friedrich Engels.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han het opprinnelig Francis Nwia-Kofi Ngonloma.[trenger referanse] Etter å ha gått på Achimota School i Accra, og deretter på det romersk-katolske seminaret i Amisano, arbeidet han som lærer på en katolsk skole i Axim. Senere reiste han til USA, og studerte ved Lincoln University i Pennsylvania. I 1942 fullførte han en mastergrad (MSc) i utdanning, og i 1943 en mastergrad (MA) i filosofi ved dette universitetet.
Politisk engasjement
[rediger | rediger kilde]I 1945 flyttet han til London for å studere ved London School of Economics and Political Science. Men etter å ha truffet George Padmore, ble han involvert i organiseringen av den femte panafrikanske kongress i Manchester.[trenger referanse] Han ble engasjert i arbeidet for avkolonisering av Afrika, og ble viseformann i den vestafrikanske studentunionen i England.
Nkrumah vendte hjem til Gullkysten i 1947, og gikk inn i United Gold Coast Convention (UGCC), som ble ledet av Joseph B. Danqauh. Samme år grunnla han et nytt parti, Convention People's Party (CPP), med mottoet selvstyre nå. Han forlot UGCC i 1949, og i desember det året satte han i gang masseaksjoner – boikott, streik og sivil ulydighet – mot de britiske styresmaktene.[trenger referanse] Han ble arrestert av britene i januar 1950.
Britene bestemte seg for å innvilge kolonien uavhengighet og utlyste valg til en lovgivende forsamling i januar 1951. Nkrumah, som fortsatt satt fengslet, vant ett av setene. Han ble løslatt fra fengsel i februar 1951, og ble invitert til å lede en overgangsregjering sammen den britiske guvernøren.[trenger referanse]
Statsminister
[rediger | rediger kilde]Den 6. mars 1957 ble Ghana erklært uavhengig, og Nkrumah ble utnevnt til statsminister. Landet var først et monarki som delte statsoverhode med Storbritannia, men ble i 1960 republikk. En økonomisk nedgangstid fulgte, og det oppsto mye uro.[trenger referanse] Nkrumah overlevde et attentat. I 1964 valgte han å erklære Ghana som ettpartistat, med seg selv som president for livstid.[trenger referanse] Under et besøk i Beijing og Hanoi i 1966 ble han avsatt sammen med sin regjering etter et militærkupp.[trenger referanse]
Eksil
[rediger | rediger kilde]Nkrumah kunne ikke vende tilbake til Ghana, og levde derfor i eksil i Guinea. Han fortsatt derfra sitt arbeid for panafrikansk enhet. I april 1972 reiste han til Romania for å få medisinsk behandling, og døde der.
Han skrev flere bøker, blant annet Hvorfor Afrika må forenes (1963), Den afrikanske personlighet (1963), Håndbok for revolusjonær krigføring (1968) og Klassekamp i Afrika (1970).
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]Nkrumah ble i 2004 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c docs.google.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 152627, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ghanaweb.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c www.blackhistoryheroes.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000004062, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 43957[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c ghanaianmuseum.com, besøkt 4. oktober 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.quirinale.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.prazskyhradarchiv.cz[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Addo, Ebenezer Obiri (1997). Kwame Nkrumah: A Case Study of Religion and Politics in Ghana. University Press of America. ISBN 978-0-7618-0785-8.
- Birmingham, David (1998). Kwame Nkrumah: The Father of African Nationalism. Ohio University Press. ISBN 978-0-8214-1242-8.
- Bourret, F. M. (1960) [1949]. Ghana—The Road to Independence (revised utg.). Stanford University Press. OCLC 414362.
- Clarke, John Henrik (oktober 1974). «Kwame Nkrumah: His years in America». The Black Scholar. 6 (2): 9–16. JSTOR 41065759.
- Fuller, Harcourt (2014). Building the Ghanaian Nation-State. Palgrave Macmillan. ISBN 978-1-137-44856-9.
- Mazrui, Ali (2004). Nkrumah's Legacy and Africa's Triple Heritage Between Globalization and Counter Terrorism. Ghana Universities Press. ISBN 978-9964-3-0296-2.
- Owusu-Ansah, David (2014). Biographical Dictionary of Ghana (4th utg.). Rowman & Littlefield. ISBN 978-0-8108-7242-4.
- Rooney, David (1988). Kwame Nkrumah: The Political Kingdom in the Third World. St. Martin's Press. ISBN 978-0-312-02479-6.
- Sherwood, Marika (1996). Kwame Nkrumah: The Years Abroad 1935–1947. Freedom Publications. ISBN 978-9988-7716-0-7.
- Thompson, W. Scott (1969). Ghana's Foreign Policy 1957–1966. Princeton University Press. OCLC 2616.
- Arhin, Kwame (1993). The Life and Work of Kwame Nkrumah. Trenton, NJ: Africa World Press, Inc. ISBN 9780865433953 (08543395X)
- Baynham, Simon (1988). The Military and Politics in Nkrumah's Ghana. Westview Special Studies on Africa. Boulder, CO: Westview Press, Inc. (Frederick A. Praeger), ISBN 0-8133-70639
- Davidson, Basil (2007) [1973]. Black Star: A View of the Life and Times of Kwame Nkrumah. Oxford, UK: James Currey. ISBN 978-1-84701-010-0.
- Defense Intelligence Agency, "Supplement, Kwame Nkrumah, President of Ghana", 12-January-1966.
- James, C. L. R. (1977). Nkrumah and the Ghana Revolution. London: Allison & Busby. ISBN 0-85031-461-5.
- Mazrui, Ali (1966). «Nkrumah: The Leninist Czar». Transition (26): 8–17. JSTOR 2934320.
- Mwakikagile, Godfrey (2006). «Nyerere and Nkrumah: Towards African Unity». Nyerere and Africa: End of an Era (Third utg.). Pretoria, South Africa: New Africa Press. s. 347–355. ISBN 0-9802534-1-1.
- Mwakikagile, Godfrey (2015), Western Involvement in Nkrumah's Downfall. Dar es Salaam, Tanzania: New Africa Press. ISBN 9789987160044
- Pinkney, Robert (1972). Ghana Under Military Rule 1966–1969. London: Methuen & Co Ltd. ΙSBN 0-41675080X
- Poe, D. Zizwe (2003). Kwame Nkrumah's Contribution to Pan-African Agency. New York: Routledge. ISBN 0-203-50537-9.
- Sanders, Charles L. (September 1966). «Kwame Nkrumah: the Fall of a Messiah». Ebony. USA.
- Tuchscherer, Konrad (2006). «Kwame Francis Nwia Kofie Nkrumah». Encyclopedia of Modern Dictators. New York: Peter Lang. s. 217–20. ISBN 0-8204-5010-3.