Marcel Iancu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Marcel Janco, 1954
Marcel Janco studio i Ein Hod kunstnerlandsby, Israel

Marcel Hermann Iancu (senere stavet han navnet sitt Janco) (f. 24. mai, 1895, Bukarest, Romania; d. 21. april, 1984, Tel Aviv, Israel) var en rumensk-født israelsk kunstmaler og arkitekt. Han er også kjent som en av grunnleggerne av dadaismen.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Iancu ble født i en relativt velstående jødisk middelklassefamilie i hovedstaden Bucuresti, der han studerte med Iosif Iser, en rumensk-jødisk maler.

Allerede i gymnastiden utga han sammen med Tristan Tzara og Ion Vinea tidsskriftet Simbolul (Symbolet).

I 1914 reiste han sammen med brødrene Iuliu (Jules) og George (Georges) til Zürich for å studere (og for å unngå verneplikten, sies det). Først studerte han kjemi, men høsten 1915 gikk han over til arkitektur. På grunn av krigen, kunne brødrene ikke lenger få penger hjemmefra, og måtte ta seg arbeid på nattklubber, kabaréer osv. På denne vis havnet han på Cabaret Voltaires åpningskveld. Der ble han kjent med Hans Arp, og ble gjenforent med Tristan Tzara. I denne perioden, lagde han plakater, masker, illustrasjoner, kostymer osv, og holdt foredrag om den kunstneriske avantgarden. Plakaten som han lagde, for eksempel, for den første dada-utstillingen i Hans Corays galleri i Zürich og den til utstillingen om kubisme og afrikansk kunst er blitt ettertraktede samlerobjekter.

Iancus studio i Ein Hod fotografert i 2006.
Inngangen til Janco Dada Museum i Ein Hod, fotografert 2006.

I 1918 i Basel stiftet han sammen med Hans Arp, Alberto Giacometti, Sophie Taeuber, Fritz Baumann gruppen Das Neue Leben, et kunstnerfellesskap som eksisterte til 1922.

Før han reiser til Paris senere samme år, var han med å stifte gruppen Bund radikaler Künstler i april 1919 i Zürich, sammen med bl.an Hans Richter. Gruppen kalte for en radikal kunstreform, en redefinering av kunsten i samfunnet (reintegrasjon av kunst og liv) og kunstnernes deltakelse i utformingen av statens ideologiske utvikling.[1]

Fra 1919 til 1923 arbeidet han sammen med broren Iuliu som arkitekt i Paris.

Deretter reiser han tilbake til Romania, der han ble en av formidlerne av avantgarden. Der deltok i sirkelen rundt tidsskriftet Contimporanul (ledet av Ion Vinea), og deltok med bilder på utstillinger som han organiserte sammen med Miliţa Pătraşcu og Margareta Sterian og Max Hermann Maxy.

I Romania stiftet han sammen med broren Iuliu et arkitektfirma kalt «Biroul de studii moderne» (Byrået for moderne studier), hvor de tegnet minst 40 bygninger, noen av dem blant de mest kjente i sin tid (f. eks. de såkalte Wexlerhuset).

På grunn av en stadig sterkere antisemittisme i Romania, emigrerte han til Palestina i 1941.

I 1953, grunnla han kunstnerlandsbyen Ein Hod, i nærheten av Haifa.

Han var gift med Clara.

Premier[rediger | rediger kilde]

  • 1951 Dizengoff-prisen for kunstmaling
  • 1958 Histadrut-prisen
  • 1967 Israel-prisen for kunst, Israels Nasjonale Grand Prix
  • 1982 Tel Aviv-prisen


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Centenar Marcel Iancu. Architect, artist, plastic, teoretician. Muzeul National de Arta, Bukarest 1997
  • Harry Seiwert: Marcel Janco. Dadaist, Zeitgenosse, wohltemperierter morgenländischer Konstruktivist. Lang, Frankfurt am Main 1993
  • Marcel Seuphor: Marcel Janco. Bodensee-Verlag, Amriswil 1963

Merknader[rediger | rediger kilde]