Mandora

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Liten lutt/mandora.
Hans Oth, Nürnberg ca. 1450.

Mandora brukes om en rekke forskjellige luttinstrumenter.

I renessansetiden betegnet navnet en liten fire- eller femkors lutt som kan ha vært forløperen til mandolinen.

I overgangen til rokokkoen betegnet mandora en sekskors lutt, i sjeldne tilfeller med to eller tre ytterlige basskor, med en mensur på ca. 70 cm og stemt slik:

F – G – c – f – a – d' eller G – A – d – g – h – e'

Førstnevnte ble i Böhmen også kalt calichon eller galichon.

Kort før år 1800 skjedde det en gjensidig utveksling mellom mandora og gitar. Gitaren som fram til da var blitt stemt som en fem-strengs barokkgitar i reentrant tuning: e' – h – g – d' – a overtok mandoraens stemming og den sjette strengen, mens mandoraen på sin side overtok gitarens enkeltstrenger i stedet for kor. En senere trinn i denne utviklingen av mandoraen er den såkalte gitarlutten.

Mandoramusikk ble notert i tabulatur.

Komponister[rediger | rediger kilde]