Mandora
Hans Oth, Nürnberg ca. 1450.
Mandora brukes om en rekke forskjellige luttinstrumenter.
I renessansetiden betegnet navnet en liten fire- eller femkors lutt som kan ha vært forløperen til mandolinen.
I overgangen til rokokkoen betegnet mandora en sekskors lutt, i sjeldne tilfeller med to eller tre ytterlige basskor, med en mensur på ca. 70 cm og stemt slik:
- F – G – c – f – a – d' eller G – A – d – g – h – e'
Førstnevnte ble i Böhmen også kalt calichon eller galichon.
Kort før år 1800 skjedde det en gjensidig utveksling mellom mandora og gitar. Gitaren som fram til da var blitt stemt som en fem-strengs barokkgitar i reentrant tuning: e' – h – g – d' – a overtok mandoraens stemming og den sjette strengen, mens mandoraen på sin side overtok gitarens enkeltstrenger i stedet for kor. En senere trinn i denne utviklingen av mandoraen er den såkalte gitarlutten.
Mandoramusikk ble notert i tabulatur.
Komponister [rediger]
- For renessanse-mandora: Martin Agricola, Pierre Brunet, Adrian Le Roy, Ottomar Luscinius, Sebastian Virdung og andre.
- For rokokko-mandora: Johann Georg Albrechtsberger, Antonio Brescianello Schiffelholz og andre.
