Macchi M.C.200 Saetta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et Macchi M.C. 200.

Macchi M.C.200 Saetta var et italiensk en-motors jagerfly utviklet og produsert av Aeronautica Macchi før og under andre verdenskrig.

Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]

Etter Italias erobringskampanje i Etiopia, satte Regia Aeronautica (Italias flyvåpen) i gang det de kalte «Program R», som forutsatte levering av 3 000 nye fly. Programmet ga også spesifikasjoner for nye jagerfly, som blant annet skulle kunne eskortere bombefly. De skulle være bestykket med én 12,7 mm mitraljøse og ha en flytid på én time, men disse kravene ble snart doblet.

Sjefskonstruktør Mario Castoldi ved Aeronautica Macchi hadde tidligere hatt ansvaret for konstruksjonen av Macchis flottørfly for deltakelse i Schneider Trophy racene og for Macchi M.C.72, som to ganger satte verdenskrekorder i hastighet. På kort tid hadde han ferdig tegninger for M.C.200, og prototypen fløy for første gang 24. desember 1937. Allerede tidlig i testprogrammet oppnådde den i stup en oppsiktsvekkende hastighet på over 800 km/t, og ble i 1938 erklært vinner av Regia Aeronauticas jagerflykonkurranse.

Flyet fikk senere navnet "Saetta" som betyr Lyn. Første produksjonsserie var på 99 stk med serienummer MM 4495–MM 4593. Etter datidens standard var M.C.200 svakt bevæpnet med sine to 12,7 mm mitraliøser med ammunisjonslast på 310 skudd på hver. Fra og med fly nr. 14 ble dette økt til 370 skudd. De første 25 flyene hadde en "constant-speed" Hamilton-propell lisensprodusert av Fiat, mens senere maskiner hadde Piaggio P.1001-propell (også av "constant-speed" type). Prototypen veide 1 770 kg tom og 2 200 kg lastet. Med tillegg av ekstra pansring og annet utstyr ble senere maskiner imidlertid suksessivt tyngre. For siste produksjonsserie, Serie XXI, var tomvekten økt til 2 019 kg og lastet vekt til 2 539 kg.

Pilotene i den avdelingen som var tiltenkt de første flyene, 4. Stormo, var motvillige til å bytte sine ekstremt manøvrerbare biplan mot monoplan med høyere ytelser. Det ble derfor en annen avdeling (Ima Stormo) som ble først operative på M.C.200. I november 1939 hadde de mottatt 29 fly. Totale bestillinger på M.C.200 var da økt til 572 stk. Flygerne mislikte imidlertid den innelukkete cockpiten. Etter at første produksjonsserie var levert, ble derfor senere maskiner bygget med åpen cockpit.

Operativ tjeneste[rediger | rediger kilde]

Flere Macchi MC.200 Saetta på eskorteoppdrag for S.79 bombefly over Nord-Afrika i 1941.

Da Italia gikk med i krigen 10. juni 1940, hadde Regia Aeronautica mottatt 156 stk M.C.200. Fordi typen var midlertidig satt på bakken på grunn av to fatale havarier, deltok de imidlertid ikke i de kortvarige kampene mot Frankrike. En stund så det ut til at produksjonen måtte stanses, fordi man først ikke fant årsaken til havariene. De ble imidlertid sporet til stalling i høy hastighet, som nødvendiggjorde en korrigering av vingeprofilen. Etter dette ble Saetta ansett som et utmerket kampfly på mange måter; ekstremt manøvrerbart og stabilt (normalt vanskelig kombinerbare egenskaper) og letthandterlig under alle forhold. Saetta var riktignok langsommere enn de fleste allierte jagerfly den møtte i kamp, men kunne svinge skarpere enn dem alle, inkludert Spitfire, som var den eneste som klatret raskere. Sammenliknet med sin samtidige Italienske våpenbror Fiat G.50 var den totalt overlegen.

I 1940 var Saetta i kamp over Hellas, Jugoslavia og Malta. Senere ble den mye brukt som eskorte for S.M.79 og Junkers Ju-87 bombefly over Middelhavet og i Nord-Afrika. I 1941, etter det tyske angrepet på Sovjetunionen, ble Regia Aeronauticas 22. Gruppo med 51 stk Saetta forflyttet til Russland sammen med Corpo di Spedizione Italiano. Våren 1942 ble de erstattet av 21. Gruppo, også utstyrt med Saetta.

Saetta var ekstremt solid bygget og viste seg godt egnet som jagerbomber for lavangrep mot bakkemål. Den ble derfor mer og mer benyttet til slike formål, etterhvert som den nyere og bedre Macchi M.C.202 Folgore ble tilgjengelig for jageravdelingene. Som jagerbomber kunne Saetta bære 8 stk bomber à 15 kg eller to bomber à 50, 100 eller 160 kg. Som alternativ til bombelast kunne den ta 2 slipptanker på 100 eller 150 liter hver. De seneste produksjonsflyene hadde de samme vingene som M.C.202. Noen av disse hadde også to ekstra 7,7 mm maskingevaærer montert i vingene.

Etter den italienske kapitulasjonen unnslapp 23 stk Saetta til allierte baser i Syd Italia og deltok senere i kampene mot tyske styrker i Italia.

I alt ble det bygget rundt 1 000 Saetta, men kun 395 av disse kom fra Aeronautica Macchi. De resterende ble levert av Breda og S.A.I. Ambrosini.

I anledning en konkurranse annonsert av det italienske luftfartsministeriet i 1938 tegnet Mario Castoldi en forbedret M.C. 200, kalt Macchi M.C.201. Dette flyet beholdt vinger, hale og understell fra Saetta, men fikk et nytt og slankere skrog. Prosjektet ble imidlertid oppgitt til fordel for M.C.202 Folgore, og kun ett eksemplar ble bygget.

Tekniske data[rediger | rediger kilde]

  • Motor: En 870 hk Fiat A.74 R.C.38, 14-sylindret, luftkjølt radialmotor
  • Bevæpning: 2× 12,7 mm Breda-SAFAT matraliøser
  • Vingespenn: 10,58 m
  • Lengde: 8,19 m
  • Høyde: 3,51 m
  • Vingeareal: 16,80 m²
  • Tomvekt: 1 894 kg
  • Normal lastet vekt: 2 323 kg
  • Maks. lastet vekt: 2 592 kg

Ytelse[rediger | rediger kilde]

  • Maksimal hastighet: 502 km/t (i 4 500 m høyde)
  • Normal rekkevidde: 570 km (ved 455 km/t)
  • Maks. rekkevidde: 870 km (ved 450 km/t) med to slipptanker à 150 liter
  • Stigetid til 1 000 m: 1 min. 3 sek
  • Stigetid til 3 000 m: 3 min. 24 sek
  • Stigetid til 5 000 m: 5 min. 53 sek
  • Maks. tjenestehøyde: 8 900 m