Lynde Dupuy McCormick
| Lynde D. McCormick | |||
|---|---|---|---|
_boards_USS_Columbus_(CA-74)_on_20_September_1952_(80-G-447768).jpg) Viseadmiral og Supreme Allied Commander Atlantic Lynde D. McCormick gjør honnør i det han entrer den tunge krysseren USS «Columbus» (CA-74) i Oslo i 1952. | |||
| Født | 12. august 1895 Annapolis i Maryland | ||
| Død | 16. august 1956 (61 år) Newport i Rhode Island | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Naval War College United States Naval Academy | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Utmerkelser | Legion of Merit (3) | ||
| Troskap |  USA | ||
| Våpenart | United States Navy | ||
| Tjenestetid | 1915–1956 | ||
| Militær grad | Admiral | ||
| Enhet | United States Navy | ||
| Deltok i | Første verdenskrig Andre verdenskrig | ||
Lynde Dupuy McCormick (født 12. august 1895 i Annapolis i Maryland, død 16. august 1956) var en fire-stjerners admiral i den amerikanske marinen som var visesjef for sjømilitære operasjoner i 1950 og 1951.
Han satt som øverstkommanderende for USAs Atlantic Fleet mellom 1951 og 1954, og han var den første allierte øverstkommanderende for alle NATO-styrkene i Atlanterhavet.
Biografi[rediger | rediger kilde]
McCormick studerte ved St. John's Preparatory School og College, og senere ved den militære skolen i Annapolis. I 1911 ble han utnevnt av president William Howard Taft til å studere ved United States Naval Academy, hvor han også spilte lacrosse og amerikansk fotball. Da han var uteksaminert fra Annapolis begynte han i United States Navy fra juni 1915. Hans første oppdrag var ombord på slagskipet USS «Wyoming» (BB-32), som opererte i Det karibiske hav og langs østkysten av USA.
Første verdenkrig[rediger | rediger kilde]
I november 1917 meldte USA sin inntreden i første verdenskrig, og McCormick samt resten av mannskapet på det amerikanske krigsskipet sluttet seg til den britiske Grand Fleet som deres sjette Battle Squadron.
McCormick tjenestegjorde deretter ombord på slagskipet USS «South Carolina» (BB-26) fra juni til september 1919. Han ble overført til destroyeren USS «Buchanan» (DD-131) i desember 1920. I august 1921 hadde han et kort opphold på jageren USS «Kennedy» (DD-306), før han i oktober 1921 begynte som instruktør ved Department of Navigation ved Naval Academy.
I mai 1931 begynte han på en tre års tur ved Naval Academy som assistent for den nye administrative lederen, kontreadmiral Thomas C. Hart. Han tok kommandoen over marinens oljetanker USS «Neches» (AO-5) i april 1936. I juni 1937 ble han innskrevet som student på et seniorkurs ved Naval War College i Newport i Rhode Island. Etter endt kurs i mai 1938, forble han ved Naval War College for et ekstra år som medlem av staben.
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
I juni 1939 ble han utnevnt til operasjonsoffiser i staben til viseadmiral Charles P. Snyder ombord på flaggskipet USS «West Virginia» (1921). McCormick ble siden ansvarlig for krigsplaner hos Stillehavsflåten i februar 1941, og han hadde denne stillingen under angrepet på Pearl Harbor og under den påfølgende sjefen Chester W. Nimitz.
Den 30. juni 1942 ble McCormick skadet i en ulykke med et sjøfly mens han eskorterte Chester W. Nimitz til Naval Air Station Alameda. Til tross for en brukket ryggvirvel, sto McCormick aldri på sykelisten, da han valgte å fortsette i aktiv tjeneste mens han var iført en gipsmodell i tre måneder etterpå. Han ble forfremmet til kontreadmiral den 15. juli 1942.
McCormick ble tildelt medaljen Legion of Merit for «usedvanlig fortjenstfull opptreden i utførelsen av fremragende tjenester til regjeringen i USA som offiser for krigsplaner for Stillehavs-området ved staben til hans kommanderende offiser». I februar 1943 tok han over kommandoen over slagskipet USS «South Dakota» (BB-57), som opererte utenfor atlanterhavskysten og senere sammen med den britiske Home Fleet.
Personlig[rediger | rediger kilde]
McCormick giftet seg med den Lillian Addison Sprigg, den 2. oktober 1920, og de fikk tre sønner sammen: Marine-kommandant Montrose Graham, som ledet en ubåt under andre verdenskrig og ble drept i en flyulykke i Australia i 1945, marine-offiser Lynde Dupuy Junior og marinesoldaten James Jett II, som ble alvorlig såret i slaget ved Okinawa. McCormicks far var viseadmiral Albert Montgomery Dupuy McCormick, en spansk-amerikansk krigsveteran og tidligere kirurg på forskjellige hangarskip i den amerikanske flåten.
Den 16. august 1956, led McCormick av et hjerteinfarkt og han døde fire timer senere ved Naval Hospital i Newport i en alder av 61 år. Hans dekorasjoner omfatter Legion of Merit med to gullstjerner, Victory Medal, Grand Fleet Clasp, Defense Service Medal, Middle Eastern Campaign Medal og World War II Victory Medal.