Lorenzo Campeggio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kardinal Lorenzo Campeggio

Lorenzo Campeggio (født 1472 (eller 1474) i Bologna i Italia, død den 25. juli 1539 i Roma). Kardinal, pavelig diplomat, fremstående kanoniker og kirkelig reformator.

Utdannelse, ekteskap, inntreden i den klerikale stand[rediger | rediger kilde]

Lorenzo Campeggio, sønn av den fremstående juristen Giovanni Campeggio, ble undervist av sin far i jus i Padova og Bologna, og giftet seg etterhvert og fikk fem barn. En av disse var Alessandro Campeggi, som også ble kardinal.

Etter at han ble enkemann i 1509 trådte hen inn i den klerikale stand. I 1512 ble han utnevnt til biskop av Feltre av pave Julius II, og samtidig til auditor ved den hellige romerske rota, som den gang var kirkens «høyesterett».

Fra da og frem til sin død var Campeggio stadig involvert i begivenheter knyttet til reformasjonen, særlig i Tyskland og England.

Pavelig utsending til den tysk-romerske keiser (1513)[rediger | rediger kilde]

I 1513 sendte pave Leo X ham som nuntius til den tysk-romerske keiser Maximilian i den hensikt å arbeide for fred mellom de tyske fyrstene og samle dem til et korstog mot tyrkerne. Mens han oppholdt seg i Tyskland ble han utnevnt til kardinal (1. juli 1517).

Pavelig legat i England (1518)[rediger | rediger kilde]

Etter en periode i Roma ble han så sendt som kardinallegat til England i den hensikt å få kong Henrik VIII med på korstoget. Han reiste av sted i april 1518 men fikk ikke lov til å komme inn i landet før i slutten av juli. Forsinkelsen skyldtes at Henrik VIII motsatte seg at en utenlandsk prelat skulle være pavelig legat i landet. Paven gikk da med på at Campeggio skulle dele sin legatsmyndighet med kardinal Wolsey, som var hans senior i kardinalskollegiet. Slik ble det at de to kardinalene skulle samarbeide, skjønt Wolsey hadde sikret seg presedens. Hovedhensikten med Campeggios reise til England ble ikke oppnådd; istedet for et internasjonalt forbund mot tyrkerne tilskyndet Wolsey en allianse mellom Frankrike og England. Han sørget også for å få sin egen legatsmyndighet forlenget, først for tre år og deretter på livstid.

Campeggio gjorde et godt inntrykk på kong Henrik, som tildelte ham bispestolen i Salisbury (som han beholdt frem til 1534) og dessuten den romerske residens som senere ble kjent som Palazzo Giraud-Torlonia, da nettopp bygget etter Bramantes tegninger.

Toppstilling i den romerske kurie (1519)[rediger | rediger kilde]

På vei tilbake til Roma ble Campeggio (den 28. november 1519) utnevnt til Signaturaen, en meget høy post i den romerske kurie. Etter at Hadrian VI ble valgt til pave i januar 1522, ble mange planer for reformer for å bekjempe misbrukene i kirken fremlagt for ham. En av de beste analysene og handlingsplanene var utarbeidet av Campeggio. Han fastslo rett ut at en av ondets viktigste røtter var den romerske kurie selv – som han altså selv var blitt et innflytelsesrikt medlem av.

Campeggios reformforslag (1522)[rediger | rediger kilde]

Campeggio anbefalte at myndighetsområdet til kuriens «Dataria» (hvis embedsmenn han karakteriserte som «blodsugere») ble kraftig innskrenket, at benefisier ikke skulle kombineres, reserveres eller holdt «in commendam», og at bare dyktige og rettskafne menn skulle utnevnes til dem.

Han beklaget det forhold at Den Hellige Stol ved noen konkordater hadde overført kirkelig myndighet til verdslige myndigheter. Han gikk kraftig i rette med de utøylede innvilgninger av nye avlater, særlig dem til fransiskanerordenens gunst og dem knyttet til pengegaver til byggingen av Peterskirken.

På bakgrunn av sin diplomatiske erfaring la han stor vekt på at Pavestolen måtte arbeide for en forsoning mellom keiser Karl V og kong Frans av Frankrike, slik at de to kunne forene sine krefter i kampen mot det kristne Europas felles fiende, tyrkerne. Han gikk også iherdig inn for at de lutherske læreavvik skulle rykkes opp ved roten ved at Wormser-ediktet ble satt ut i livet.

Hadrian VIs pontifikat ble så kortvarig at ingen av de foreslåtte reformene kunne settes ut i livet.

For annen gang til Tyskland (1523)[rediger | rediger kilde]

Den nye paven Klemens VII utnevnte Campeggio til erkebiskop av Bologna og sendte ham til Tyskland som kardinallegat.

Campeggio fikk raskt et overblikk over de store forandringer som var inntrådt i Tyskland siden hans forrige besøk der. I Augsburg ble han utsatt for grove fornærmelser fra folkemengden, i Nürnberg ble han nødt til å dispensere fra seremoniellet rundt sitt offisiell inntog. Han inntok en forsonlig holdning ved den nye riksdagen der, men insisterte på at fyrstene endelig gjennomførte Worms-ediktets forordninger. Riksdagens medlemmer krevde at det skulle avholdes et nasjonalkonsil i Speyer, men Campeggio fikk keiseren til å nedlegge veto mot det – mot løfte om at allment konsil skulle innkalles i Trient (Trento). Han utvirket også et løfte fra keiseren om at Wormser-ediktet skulle håndheves.

Campeggio innså imidlertid at spredningen av den lutherske bevegelse kun kunne inndemmes ved gjennomgripende reformer av den tyske geistlighet. Med dette for øye fikk han i stand et møte med tolv biskoper, erkehertug Ferdinand og de bayerske hertugene. Utbruddet av bondeopprøret i november 1524 ødela alt håp om en fredelig løsning på problemene med reformatorene.

«Sacco di Roma»[rediger | rediger kilde]

Campeggio ble tilbakekalt av paven til Roma fordi hans bestrebelser ikke hadd førte frem, men også fordi det ble sagt om han at han var på alt for god fot med keiseren. Han kom tilbake til Roma den 20. oktober 1525, og utnevnt som medlem av en pavelig kommisjon for anliggender vedrørende Den tyske Orden. Da keiserens styrker plyndret Roma i 1527 («Sacco di Roma») var han sammen med Klemens VII i Castel Sant'Angelo, og etter at paven flyktet derfra, ble han igjen som legat.

Henrik VIIIs ekteskapssak[rediger | rediger kilde]

Neste år (1528) ble han på Wolseys anmodning sendt tilbake til England for i samarbeid med ham lede en kirkelig domstol for å granske kong Henrik VIIIs nullitetssak. Campeggio gjorde sitt beste for å unndra seg det ansvar paven hadde eslet ham med, for han visste hvor komplisert saken ville være både hva gjaldt fakta og jus. Og han skjønte at uansett hvilken vei kjennelsen ville gå, ville England bli tapt for den katolske kirke. Hans instruksjoner gikk ut på å føre prosessen med forsiktighet og med sneglefart, i håp om at den tiden man vant på den måte ville kunne nyttes til å få forsonet kongen og Katarina med hverandre. Under enhver omstendighet gjaldt det å unngå en domfellelse.

Til tross for alle Wolseys påfunn og kongens bestikkelsesforsøk, nektet han å uttrykke noen mening om sakens meritter og holdt seg strengt til sine instruksjoner. Under domssesjonen (juni–juli 1529) unnlot Campeggio å behandle Wolsey som en dommer, men snarer som en kongens advokat. Den siste dagen (23. juli), da alle forventet en kjennelse, hevet han rett og slett retten. Få dager etter kom meldingen at Katarina hadde vendt seg til paven, og at paven hadde reservert saken til Pavestolen. På vei hjem fra England ble Campeggio holdt tilbake i Dover mens kongens menn gikk gjennom bagasjen hans i håp om å finne en pavelig bulle som definerte de juridiske sider ved saken. Men Campeggio hadde forsiktigvis allerede tilintetgjort dokumentet, og ransakingen kunne bare etablere at han forlot England fattigere enn da han ankom.

Tilbake til Tyskland (1530–)[rediger | rediger kilde]

Den 24. februar 1530 finner vi Campeggio i sitt erkebispedømme Bologna, tilstede da paven kronet keiser Karl V. Deretter fulgte han keiseren som pavelig legat til riksdagen i Augsburg. Hans innflytelse var nå større enn noensinne. Han skrev optimistisk til pave Klemens at nå skulle snart alt bli bra i Tyskland. Han motsatte seg et konsil fordi han ikke stolte på protestantenes gode vilje, og satte sin lit til keiserens myndighet og evne til å ta knekken på protestantismen, om nødvendig med makt.

Kardinalbiskop av Palestrina[rediger | rediger kilde]

Etter pave Klemens' død den 25. september 1534 vendte Campeggio tilbake til Roma og deltok på konklavet som valgte pave Paul III. Den nye paven utnevnte ham til kardinalbiskop og suburbikarbiskop av Praeneste (Palestrina), og ble sendt til Vicenza i forbindelse med konsilets åpning.

Han døde den 25. juli 1539 i Roma og ble begravet i Bologna.