Lorentz Eckhoff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lorentz Eckhoff
Født30. okt. 1884[1]Rediger på Wikidata
Drammen
Død25. sep. 1974[2][1]Rediger på Wikidata (89 år)
Oslo
BeskjeftigelseOversetter, professor Rediger på Wikidata
BarnØivind Eckhoff
NasjonalitetNorge
Medlem avDet Norske Videnskaps-Akademi

Lorentz Julius Holtermann Eckhoff (født 30. oktober 1884 i Drammen, død 25. september 1974 i Oslo) var en norsk litteraturviter i engelsk og fransk litteratur.[3]

Etter examen artium i 1902 gikk han Krigsskolen, før han ble cand.philol. i 1911 i engelsk og fransk litteratur. Eckhoff var lektor ved Aars og Voss' skole, Sigurd Hallings skole og Vahl skole. Studier i Frankrike førte til en doktorgrad (dr.philos.) i 1922 på en avhandling om Paul Verlaine og symbolismen. Universitetsstipendium fra 1922 til 1927. Eckhoff ble styremedlem i Norsk PEN 1930-35, i Alliance française Oslo 1932–63 og ledet En Verden sammen med Odd Nansen på 60-tallet. Lorentz Eckhoffs hovedbeskjeftilgelse var som professor i engelsk litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo fra 1946-54.

Litteraturvitenskapelig produksjon[rediger | rediger kilde]

I 1928 gav Lorentz Eckhoff ut en samling essays, Førerne i vår tids franske litteratur med analyser av bl.a. France, Gide og Valéry. Et lite programskrift, Den nye litteraturforskning; syntetisk metode kom 1930. Hans hovedverk er De tre kulturformer er et stort anlagt kulturfilosofisk arbeid i tre deler: Adelsmannen (1938), Borgeren (1958) og En verden (1964). I 1939 utgav han en bok om Shakespeare, som i 1954 kom i engelsk oversettelse, Shakespeare: Spokesman of the Third Estate.

Eckhoff var prestesønn av slekten Eckhoff og fikk med sin hustru Halldis Bomhoff (Kronprins Olavs lærer) sønnene Karl, Øivind Eckhoff, Erik og Ivar.

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Joseph Bédier, Fortællingen om Tristan og Isolde (1919). Oversettelse fra fransk
  • Paul Verlaine og symbolismen (1922). Dr.avhandling.
  • Førerne i vår tids franske litteratur (1928)
  • Panaït Istrati, Tistlene på Baragan, 1928. Oversatt fra fransk.
  • Den nye litteraturforskning. Syntetisk metode (1930). Lærebok.
  • William Shakespeare (1939)
  • Adelsmannen (1938), Borgeren (1958) og En verden (1964). Trilogi om tre former for kultur.
  • André Gide, 1947
  • The aesthetic movement in English literature, 1959
  • Antonius og Kleopatra, 1962
  • Plautus, Pseudolus, 1962. Komisk oversettelse fra latin
  • Pierre Teilhard de Chardin, Fenomenet menneske (1964). Oversettelse fra fransk.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Lorentz Julius Holtermann Eckhoff, Norsk biografisk leksikon ID Lorentz_Eckhoff, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Lorentz_Eckhoff[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ (no) «Lorentz Eckhoff» i Store norske leksikon

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]