Lockheed Lodestar
| Lockheed Lodestar | ||
|---|---|---|
| ||
| Beskrivelse | ||
| Type | Transport | |
| Besetning | 3 | |
| Første flyvning | 21. september 1939 | |
| Tatt i bruk | 30. mars 1940 | |
| Produsent | Lockheed | |
| Mål | ||
| Lengde | 15,2 m | |
| Vingespenn | 20 m | |
| Høyde | 3,6 m | |
| Vingeflate | 51,2 m² | |
| Vekt | ||
| Tomvekt | 5 440 kg | |
| Lastet | 7 940 kg | |
| Max. | kg | |
| Kapasitet | 14 passasjerer | |
| Motorert | ||
| Motor | 2 × Pratt & Whitney R-1690 Hornet S1C3–G | |
| hver på | 1 050 HK | 780 kW |
| Ytelser | ||
| Toppfart | 426 km/h ved 4 050 m | |
| Rekkevidde | 2 740 km | |
| Max. rekkevidde | km | |
| Marshøyde | 7 740 m | |
| Stigeevne | 490 m/min | |
Lockheed 18 Lodestar var et militært transportfly fra andre verdenskrig.
Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]
Prototypen, som hadde sin første flyvning i 1939, ble konstruert fra en Lockheed L-14 Super Electra som var blitt returnert til fabrikken fra Northwest Airlines etter en serie med havarier med selskapets andre L-14. Skroget ble forlenget med 1,5 m, noe som muliggjorde installasjon av ytterligere to seterader, noe de håpet ville gjøre det til et mer lønnsomt fly. Til tross for dette valgte de fleste amerikanske flyselskaper å kjøpe Douglas DC-3, og Lockheed fant det vanskelig å selge Lodestar på det amerikanske markedet.
Eksportsalget gikk imidlertid noe bedre og totalt ble det bygget 625 Lodestars av ulike varianter med Pratt & Whitney eller Wright Cyclone motorer.
De største sivile kundene var:
- 21 – South African Airways
- 12 – TCA
- 19 – BOAC
Da USA bygget opp sitt flyvåpen i perioden 1940–41, ble en rekke varianter av Loadstar bygget for US Army og US Navy, og under Låne- og leieavtalen ble en rekke fly levert til allierte lands flyvåpen i New Zealand, Australia, Canada, Sør-Afrika, Brasil, Nederlandsk Øst-India og Norge.
Varianter[rediger | rediger kilde]
Lodestar (US Army)[rediger | rediger kilde]
- C-56 (1) med 760 hk Wright R-1820.
- C-56A, C-56B, C-56C, C-56D, C-56E (totalt 25) med Pratt & Whitney R-1690.
- C-57A, C-57B (1+7) med Pratt & Whitney R-1830. C-57B-variantene ble konvertert til troppetransport.
- C-57C (3) C-60A med Pratt & Whitney R-1830-51.
- C-57D (1) C-57A med Pratt & Whitney R-1830-92.
- C-59 (10) med Pratt & Whitney R-1690 Hornet. Overført til RAF som Lodestar Mk.IA.
- C-60 (36) med Wright R-1820-87. Overført til RAF som Lodestar Mk.II.
- C-60A (125) med Pratt & Whitney R-1830 Twin Wasp. Bestilt av US Army som troppetransport.
- XC-60B (1) C-60A med eksperimentelt av-isingsutstyr.
- C-60C (Ingen) Foreslått 21-seters troppetransport som aldri ble bygget.
- C-66 (1) som C-60, overført til det Brasilianske luftforsvaret.
[rediger | rediger kilde]
- XR5O-1 (1) 1 200 hk (895 kW) Wright R-1820-40.
- R5O-1 (3) 1 200 hk (895 kW) Wright R-1820-97. En av disse var til den amerikanske kystvakten.
- R5O-2 (1) 850 hk (634 kW) Pratt & Whitney R-1690-25.
- R5O-3 (2) 1 200 hk (895 kW) Pratt & Whitney R-1830-34A. Opprinnelig en 4-seters VIP-transport.
- R5O-4 (12) 1 200 hk (895 kW) Wright R-1820-40. 7-seters transportfly.
- R5O-5 (14) 1 200 hk (895 kW) Wright R-1820-40. Svært lik R5O-4, men med 14 seter.
- R5O-6 (35) C-60A-5-LO overført fra US Army til US Marine Corps. 18-seters fallskjermjegerfly.
Lodestar i norsk tjeneste[rediger | rediger kilde]
Norge fikk i perioden 1941–1943 tildelt 12 Lodestar som ble satt inn på den såkalte Stockholmsruten, en kurérrute mellom Stockholm og Leuchars i Skottland. Av hensyn til det nøytrale Sverige kunne ikke disse flyene operere som militære fly. De fikk sivil, engelsk registrering og ble formelt drevet som en av BOACs ruter, fløyet av lokalkjente norske flyvere, i selskapets uniform og utstyrt med engelske pass. I pakt med BOACs navnsetting av Lodestar fikk også disse «Loch-navn», men etter norske innsjøer; som Loch Lesja og Loch Losna.
I 1945, etter frigjøringen, ble No. 20 Transport Squadron opprettet på Fornebu. 15. august 1946 ble denne videreført som 335 skvadron (Transportskvadronen). I årene 1945–1950 disponerte skvadronen 7 Lodestar-fly.