Licio Gelli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Licio Gelli
Født 21. april 1919
Italia Pistoia, Toscana, Italia
Yrke Finansmagnat

Licio Gelli (født i Pistoia, Toscana, 21. april 1919) er en italiensk finansmann og fascist som er kjent for sin rolle i skandalen omkring kollapset til banken Banco Ambrosiano i 1982. Licio Gelli var også stormester i Propaganda Due fra 1966 til 1981.

Fascist[rediger | rediger kilde]

Licio Gelli var aktiv fascist under styret til Benito Mussolini. På 1930-tallet lot han seg verve i den frivillige milits for nasjonal sikkerhet, en paramilitær fascistisk milits som Mussolini sendte til Spania for å støtte regimet til Francisco Franco.[1] Der døde hans eldre bror Rafaello under kamphandlingene. I 1939 vendte han tilbake til Italia, og arbeidet for den fascistiske partiorganisasjonen i Pistoia. I partiets lokale ukeavis Rerruccio skrev han om sine erfaringer fra krigen. Han var også en tid ansatt i Gruppo Universitario Fascista.

Medlem av SS[rediger | rediger kilde]

Han ble senere utnevnt til kontaktperson mellom det fascistiske Italia og Nazi-Tyskland. Der fikk han nære relasjoner med Hermann Göring, og ble medlem av SS Hermann Göring Division innenfor Schutzstaffel som var involvert i en rekke kamphandlinger om Sicilia og det italienske fastlandet.

Salo-republikken[rediger | rediger kilde]

Sammen med Giorgio Almirante, grunnleggeren av det nyfascistiske partiet Movimento Sociale Italiano, deltok han den 23. september 1943 i opprettelsen av den italienske sosialrepublikk.[2][3]

Flyktet fra krigsoppgjøret til Sør-Amerika[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig ble Gelli frikjent for deltagelse i henrettelser av partisaner, begått av SS. Han unnslapp krigsoppgjøret ved å samarbeide med italiensk etterretning, MI5 og CIA.

Med deres hjelp flyktet Gelli til Argentina. Der allierte han seg med Juan Perón, ble Perons økonomiske rådgiver overfor Italia, og ble tildelt dobbelt statsborgerskap. Da Juan Perón døde i 1974, reiste Licio Gelli tilbake til Argentina etter henvendelse fra Eva Perón. Hun ønsket Gellis hjelp til å fylle tomrommet som oppstod i kjølvannet av diktatorens død.

Reisebyrå for krigsforbrytere[rediger | rediger kilde]

Gelli tjente også gode penger ved å drive et reisebyrå for krigsforbrytere som ville til Latin-Amerika. Etter andre verdenskrig unnslapp en rekke nazister Nürnbergprosessene, ved å flykte til Sør-Amerika via Sveits under kodenavnet «operation paperclip». Det har vært spekulert i om Hauptsturmführer og Gestapo-offiser Klaus Barbie, også kjent som «slakteren fra Lyon», fikk hjelp av Licio Gelli til å flykte til Bolivia.[4]

Frimurer[rediger | rediger kilde]

Pave Klemens XII fordømte frimureriet i en bannbule i 1738. Frimureriet var likevel lovlig i Italia før Mussolinis fascistiske styre eksplisitt forbød det med lov i 1925. Den italienske storlosjen Grand Orient i Italia var derfor motstandere av fascismen. Flere italienske frimurere anklaget likeledes Gelli for å representere anti-frimureri.

På tross av sin fascistiske bakgrunn, presterte Licio Gelli likevel det kunststykke å bli frimurer i 1963.


personstubbDenne biografien er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Newsweek: The Suitcase Scandalo, 8. juni 1981
  2. ^ Associated Press, 14. september 1982
  3. ^ (it) «Giustizia, tv, ordine pubblico è finita proprio come dicevo io». La Repubblica. 28. september 2003. Besøkt 8. januar 2009. 
  4. ^ Luigi DiFonzo: St. Peter's banker, Franklin Watts Ltd., 1983, ISBN 0531098893, ISBN 978-0531098899