Læringsteorien konstruktivisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Læringsteorien konstruktivisme bygger på et sett oppfatninger om kunnskap, og hva det innebærer å tilegne seg kunnskap. Et sentralt element i konstruktivismen er at mennesket konstruerer sin egen kunnskap gjennom aktivitet og subjektive prosesser som resulterer i læring. I forhold til utdannelse taler konstruktivismen om en lærerstøttet undervisning som er tilpasset elevens utviklings- og mestringsnivå, og som skjer på initiativ fra, og er styrt av eleven sjøl. Konstruktivismen blir plassert som en av fire hovedteorier innen pedagogikk, sammen med behaviorisme, kognitivisme og sosiokulturalisme.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Begrepet konstruktivisme kan oppleves som noe upresist. Når en med dette begrepet snakker om hvordan en «skaper sin egen kunnskap» kan en misforstå det dit hen at kunnskapen oppstår av seg sjøl, uten stimulering fra for eksempel en lærer. Det er derfor viktig å forstå dette som en teori om hvordan læring foregår og meninger skapes, og ikke et metodeopplegg for praktisk undervisning. Ordet konstruktivisme kan i tillegg ha noe varierende innhold og omfang når det brukes. Det er her et spenn fra konstruktivisme som et totalsyn på tilværelsen, såkalt radikal konstruktivisme og over til et syn på teorien som en av flere som kan danne grunnlag for gode læringsformer. Begrepet er heller ikke førende for hva det skal være fokus på i undervisningen; den enkelte elev, den sosiale og kulturelle konteksten eller en kombinasjon.

Forsking og historikk[rediger | rediger kilde]

Konstruktivisme som innfallsport til læring var tradisjonelt ikke særlig vektlagt i og med at denne hevda læring gjennom aktivitet, som for eksempel lek. Filosofen og pedagogen John Dewey (1859–1952) var en av de første som la vekt på aktiv medvirkning i læringsprosessen, gjennom å hevde at en ikke lærer utelukkende frå ytre stimulering, men ved å høste erfaringer frå egen aktivitet.

Den sveitsiske filosofen og psykologen Jean Piaget (1896–1980) er kanskje den fremste talsmannen for konstruktivismen. En av hovedhypotesene hans var at det vi lærer og opplever ikke er et objektivt bilde av verden rundt oss, men at all stimulering blir håndtert og tolket med hjelp av vår eksisterende kunnskap og oppfatning. Piaget framhevet blant annet lek som en viktig læringsprosess hos barn, og produserte gjennom sitt lange yrkesløp en omfangsrik vitenskapelig underbygging av teoriene sine.

Den russiske psykologen Lev Vygotskij (1896–1934) er en sentral teoretiker innefor konstruktivismen som spesielt la vekt på hvordan samfunn og kultur påvirker individet og hvordan det tilegner seg kunnskap.

Kognitiv konstruktivisme[rediger | rediger kilde]

Jean Piagets teori blir ofte kalt for kognitiv konstruktivisme i og med at den vektlegger hva som skjer med en persons mentale strukturer under læring, psykologiens teori om kognisjon. En fokuserer på at lek og eventuelt annen interaksjon mellom individet og omverdenen fører til læring, eller konstruksjon av kunnskap på det mentale plan hos enkeltindividet. I følge denne teorien blir læring dermed en individuell sak.

Sosial konstruktivisme[rediger | rediger kilde]

Sosial konstruktivisme tar utgangspunkt i at både læring og kunnskap må sees relatert til kultur, språk og det øvrige fellesskapet et individ hører til i. Læring starter ikke «der ute» eller «inne i hodet» på individet, men med språket som et kulturelt fenomen. Språk finnes overalt og på alle læringsarenaer, både muntlig og skriftlig. Fordi den sosiale konstruktivismen er lett å koble til praktiske hendelser i klasserommet har den blitt en populær teori innenfor pedagogikken. Lev Vygotskij blir ofte omtalt som en sosial konstruktivist, men siden hans teori også inkluderer barn og unges kognitive utvikling, blir denne gjerne omtalt som sosiokulturell læringsteori og definert som en egen pedagogisk hovedteori.

Litteratur[rediger | rediger kilde]