Konstantin Badigin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Konstantin Sergejevitsj Badigin
Født 29. november 1910
Russland Penza, Russland
Død 17. mars 1984
Sovjetunionen Moskva, Sovjetunionen
Tjenestetid 1928 - 1945
Rang Kaptein
Enhet Den sovjetiske marine
Kommandoer Isbryteren «Sedov»
Utmerkelser Helt av Sovjetunionen,
Leninordenen,
Den røde fanes orden,
Ærestegnets orden,
Den røde stjernes orden
Senere arbeid Forfatter

Konstantin Sergejevitsj Badigin (russisk: Константин Сергеевич Бадигин; født 29. november 1910 i Penza, død 17. mars 1984 i Moskva) var en sovjetisk sjøoffiser (kaptein), polarforsker, forfatter og vitenskapsmann.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Konstantin Sergejevitsj Badigin begynte sin sjømilitære karriere i 1928 som matros på sovjetiske skip i Stillehavet. Senere studerte han ved den marinetekniske skolen i Vladivostok, og ble en navigatør og en offiser i den sovjetiske marinen. Mellom 1935 og 1936 var han tredjeoffiser ombord på isbryteren «Krasin» og i 1937 ble han nestkommanderende ombord på seilskipet «Sedov». I 1938 ble Badigin kjent som kaptein på sistnevnte skip, etter at skipet ble forvandlet til en drivende sovjetisk polarstasjon (isdriftstasjon). I 1940 ble Badigin tildelt utmerkelsen Helt av Sovjetunionen for sitt arbeid om bord på «Sedov» både som sjøoffiser og en vitenskapsmann.

Mellom 1941 og 1943 var han sjef for den sovjetiske isbryterflåten i Kvitsjøen samt sjef for de glasiologiske tjenestene. I 1944 og 1945 var han kaptein på handelsskipet «Clara Zetkin», som trafikkerte ruten Vladivostok-Seattle. Etter slutten av andre verdenskrig ble Badigin bedt om å om å bli avløst fra aktiv tjeneste på grunn av helsemessige årsaker. Da ble han forfatter og skrev tre selvbiografiske verk så vel som historiske romaner. Han fortsatte å skrive til sin død i 1984.

Polarstasjonen «Sedov»[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1937 seilte isbryteren «Sadko» fra Murmansk. Skipets egentlige mål var å seile til Henrietteøya, Zjokhovøya og Jeannetteøya i De Long-øyene for å utføre vitenskapelig forskning. Ekspedisjonens hensikt var også å finne ut hvordan Nordøstpassasjen kunne brukes til vanlig skipstrafikk. Men den sovjetiske marinens ledelse forandret planene og isbryteren ble i stedet sendt for å hjelpe skip i havsnød i Kara- og Laptevhavet.

«Sadko» ble imidlertid selv fanget i isen ved 75°17'N og 132 °28'Ø i regionen ved Nysibirøyene. To andre sovjetiske isbrytere, «Sedov» og «Maligin» som begge var i samme område og utforsket isforholdene, ble også fanget av sjøis og drev hjelpeløst.

På grunn av vedvarende dårlig vær, kunne bare en del av mannskapet på de strandede skipene og noen av forskerne reddes i april 1938. Og først den 28. august 1938 kunne «Jermak» frigjøre to av de tre skipene ved 83°4'N og 138°22'Ø. Det tredje skipet («Sedov») måtte være igjen og drive i dets isete fengsel og ble omgjort til en vitenskapelig polarstasjon. Det drev nordover i isen mot Nordpolen, akkurat slik Fridtjof Nansens «Fram» hadde gjort i 1893-96. Det var et mannskap på 15 ombord, ledet av kaptein Konstantin Badigin og W. Kh. Buinitzki. Forskerne ombord gjennomførte 415 astronomiske målinger, 78 elektromagnetiske observasjoner, samt 38 dybdemålinger ved å borre i den tykke polarisen under deres 812 dager lange opphold ombord på «Sedov». Den 18. januar 1940 ble de endelig berget av isbryteren «Josef Stalin» i området mellom Grønland og Svalbard.

Kaptein Badigin og hans mannskap og forskerteam ble ønsket velkommen tilbake i Sovjetunionen som helter. Senere ble kaptein Konstantin Badigin tildelt Den røde stjernes orden og erklært helt av Sovjetunionen.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Videre lesing[rediger | rediger kilde]

  • (en) Men of the Ice-breaker Sedov, Hutchinsons, London
  • (de) Verschollen in Grumant, Kultur und Fortschritt, Berlin 1960
  • (de) 812 Tage im Eis der Arktis - Die Drift des Eismeerdampfers Georgi Sedow. Vienna, Globus-Verlag, 1946.
  • (de) Vom Eismeer zum Pazifik, Militärverlag der DDR Berlin, 1988, ISBN 3327006245